Når alarmen går

For tiden leser jeg noen bøker fra 22.juli. Mange velger å holde seg unna bøker om hendelsen, men jeg føler at som bibliotekar burde jeg ha lest noen av disse også. Jeg syns det er viktig å kunne lese om alle sider av hendelsen. Det er en viktig del av historien vår, selv om det er den mest grusomme. Mange av de overlevende lever og vil alltid leve med posttraumtisk stress, de vil ha mareritt og de vil måtte leve et liv med et familiemedlem, en venn eller en kollega mindre. Ungdommene på Utøya måtte tilbake til en hverdag på skolebenken. Mange levde i konstant frykt i tiden rett etterpå, og hver minste lyd av alarmer eller noe som kunne minne om skudd, gjorde at det ikke slapp taket. Selv om historien jeg nå skal fortelle dere ikke kan sammenlignes med 22.juli, så kan jeg allikevel kjenne på den ekle følelsen når brannalarmen går – 11år etterpå. 

 

Det er 2.april 2008. En helt vanlig dag, hvor jeg står opp som normalt, kler på meg, spiser frokost og kommer meg på skolen. Jeg er 14 år og går i 9. klasse ved Furnes ungdomsskole. Jeg må ta bussen til skolen, og siden jeg er livredd for å ikke rekke bussen, er jeg ute i god tid. Som regel står jeg en stund helt alene før de andre ungdommene kommer. Om vinteren kan det bli litt i lengste laget å stå der, når bussen blir forsinket på grunn av glatte veier. Siden jeg nå går i 9.klasse, har vi klasserom i den øvre delen av skolen. Klasserommet vårt er nesten helt nederst i gangen, på venstre side. 10.klassingene er på den høyre siden. Skolen er ikke så stor, det er ca. 300 elever, vi har eget svømmeanlegg og et eget hus hvor biblioteket og helsesøster holder til.

Klokka nærmer seg 10.00. Vi har enten norsk eller KRL, for vi har læreren som har disse fagene + gym. Hun er kontaktlæreren min, og hun er veldig koselig. KRL er et av de fagene hvor jeg gjør det bra, hvor jeg tørr å rekke opp hånden og prøve å svare, selv om det kanskje blir feil, eller i hvertfall ikke helt det læreren har tenkt. Da vi skulle få vitnemål stod det mellom å få en femmer i gym eller RLE. Læreren valgte gym, men jeg ville helst hatt den femmeren i RLE. Plutselig går brannalarmen. Læreren ser på klokka, og ser betenkt ut før hun sier noe sånt som “Det er rart at brannalarmen går nå?”. Om hun prater til seg selv eller oss er litt usikkert. Det at brannalarmen går i seg selv er ikke noe rart, for vi er vant med å ha øvelse. Det måten den ringer på som ikke er vanlig. Vanlige brannalarmer har litt lange ring, mens denne har korte ring. Jeg har aldri hørt det, før nå. Når brannalarmen går, får jeg alltid en litt uggen følelse, det kjennes inn til beinmargen. Siden det nok bare er en øvelse, tar jeg ikke med meg noe. Kanskje jakken. Noen går ut i sokkelesten og sitter på ryggen til en medelev. Mange tar ikke på seg annet enn sko. Dette vil gå fort og snart er vi inne i varmen igjen.

Når brannalarmen går må alle møte nede på fotballbanen. Dette er ikke et unntak. Om sommeren er det fint å være på fotballbanen. Nå er plassen et stort område fylt av sørpete, grå snø med masse vann. Når alle er kommet seg ned, blir vi stående å vente. Vi venter, og venter. Det føles som en evighet å stå der. Skotøyet er heller ikke det beste, så jeg blir fort bløt på føttene. Mange blir utålmodige, en del er tynnkledde, for yttertøyet ligger igjen inne. Vi lurer på hva som skjer, og etterhvert samles alle i en stor halvsirkel rundt rektor. Han forteller i en megafon at det har blitt sendt inn en bombetrussel til skolen. Det er noen som har ringt til politiet og fortalt at det befinner seg en bombe i kjelleren. Noe mere enn det husker jeg ikke, men situasjonen virker uoversiktlig. Når jeg hører ordet bombetrussel blir jeg redd. Er det virkelig noen som vil sprenge skolen? Er det noen som vil prøve å drepe oss? tenker jeg for meg selv. Jeg blir skikkelig redd, og på et tidspunkt begynner jeg nesten å gråte. Det er ubehagelig, samtidig som jeg tenker at jeg må skjerpe meg. Vi er jo ute av skolen. Allikevel føles det ikke trygt å stå der nede på fotballbanen. Det kommer både politibil, brannbil og ambulanse. Politiet sperrer av området og resten av skoledagen er avlyst. Vi er samlet i gjenger og samtalene handler om hva dette er for noe. Mange er redde, noen gråter, det nærmer seg lunsj, så mange er sikkert sultne også. En gutt i klassen min sier at dette er en skikkelig dårlig aprilsnarr som kommer en dag for sent.

Vi får videre beskjed om at skolebussene vil komme å hente oss, men det kan ta noe tid, siden de er ute på rutene sine. Vi får beskjed om å samle oss i grupper etter hvilken buss vi skal ta, sånn at alle kommer seg hjem. Da blir jeg heldigvis stående med en venninne og det føles trygt. Vi kjøres hjem og jeg går av på bussholdeplassen rett nedenfor der jeg bor. Jeg blir ikke med hjem til venninna mi av en eller annen grunn, så jeg går hjem. Siden mobilen ligger igjen på skolen har jeg ikke fått mulighet til å ringe mamma og eller pappa for å si ifra. Jeg har ikke nøkkelen min heller. Jeg begynner å ringe på hos naboene, for å se om noen er hjemme, så jeg kan få ringt. De fleste er på jobb, så jeg må tenke ut en annen løsning. Til slutt velger jeg å gå ned til barneskolen som jeg gikk på, bare for å ha et sted å være inne og for å få lånt en telefon. Der blir jeg til jeg vet at foreldrene mine er hjemme igjen.

Saken er på nyhetene på kvelden og etterhvert får vi også beskjed om at neste skoledag går som planlagt. Jeg tenker veldig mye denne kvelden, og kjenner at jeg gruer meg litt til neste dag. Neste dag kommer. Det er rart å dra på skolen uten skolesekken på ryggen og busskortet. Når vi kommer på skolen blir vi møtt av alle lærerne og ledelsen som står i gangen og tar imot oss. Det går frysninger nedover ryggen min når vi går inn hovedinngangen. Alle er veldig stille, vi går nesten som et gravfølge bortover gangen til klasserommene.

 

Da jeg begynte i jobben her på Dokka i 2017, husker jeg at vi fikk beskjed om at det kom til å være to brannøvelser i løpet av året. Den ene kom til å være varslet på forhånd, mens den andre kommer uforberedt for alle. Jeg tenkte automatisk tilbake til denne hendelsen for da 10år siden, og jeg lurte på hvordan jeg ville reagere på dette, nå når jeg var ansatt. Det gjorde ikke så mye forskjell da den gikk, men da jeg stod ute ble jeg dratt litt tilbake allikevel. Jeg kjente litt på den ubehagelige følelsen av å stå ute å vente. Følelsen av å være litt i beredskap. Det er som oftest bare en øvelse, men jeg vil alltid kjenne litt ekstra på en ekkel følelse når alarmen går.

 

-Sandra

Det gikk ikke – men det er også greit

Hei!

For to dager siden landet jeg på norsk jord. Det var både godt og vondt på samme tid. Godt, fordi nå er jeg i trygge omgivelser hvor jeg kan få hjelp. Vondt, fordi det jeg har brukt to år på å forberede og glede meg til ikke blir noe av. Selvfølgelig er jo det et nederlag, men ikke til en hver pris.

Etter forrige innlegg hadde jeg det veldig bra. Det ble en tøff start i Australia, men på et tidspunkt følte jeg at dette blir bra, dette klarer jeg. Denne følelsen hadde jeg kanskje i to-tre dager før alt ble snudd helt på hodet igjen. Bare at denne gangen ble det ikke bedre igjen. Det ble ti ganger verre. Jeg velger å være åpen om hvordan dette gikk, fordi det kanskje kan hjelpe meg tilbake til hverdagen her hjemme etterhvert. Jeg tror også det er viktig fordi man aldri hører om disse historiene, hvor det faktisk ikke går så bra.

Dato: 08.03.19


 

Der stoppet starten på innlegget. Da jeg kom hjem var jeg så ute av meg, at alt jeg foretok meg gjorde fysisk vondt. Jeg som elsker mat, ja jeg er jo et matvrak, slet med å få ned måltidene. Bare jeg skulle utenfor dørstokken ble jeg klam, og hjertet begynte å banke litt for fort. Om kvelden når jeg skulle legge meg kom angsten, tok et godt tak i mellomgulvet og topplokket. Søvn har aldri vært et problem, jeg sover igjennom det meste, for å ikke snakke om at jeg sover så og si hvor som helst. Nå våknet jeg midt på natta av den minste lyd, og angsten kom umiddelbart, med svetting og hjertebank. Redselen jeg hadde i Australia, om at denne panikkangsten skulle følge meg når jeg kom hjem var en realitet.

Heldigvis slapp dette taket etter den første uken. Når du ikke har hatt god søvn en eneste natt på over to – tre uker blir du overlykkelig av å plutselig våkne kl.07 en morgen og tenke “Wow, jeg har sovet sammenhengende siden 22.00 i går kveld jo!”. Spørsmålet jeg vet at mange sitter med er “Hva skjedde?”

Jeg vet at jeg fikk panikkangst. Jeg vet bare ikke helt hvorfor og hva som utløste det. Det å komme inn i en ond sirkel som jeg gjorde, gjør at du ikke tenker rasjonelt. Du ønsker å gjøre det, men du gjør det ikke. Det var en kveld, hvor jeg skulle lese pensum til neste forelesning i et fag. Plutselig ble jeg uvel, klam og alt snørte seg sammen. Så kom panikken om at dette går ikke, jeg kommer ikke til å klare å lese på fire fag samtidig. Jeg husker at dette var noe av det jeg tenkte. Dagen etter hadde plutselig matlysten blitt borte, jeg måtte kjempe for å få ned de to ristede brødskivene med Jarlsberg, et glass juice og en kopp te. På dette tidspunktet hadde jeg lært at jeg bare måtte tvinge i meg mat, selv om angsten gjorde at jeg ble kvalm. Hver dag var en ny dag, hvor jeg måtte si til meg selv “En dag av gangen, Sandra” x antall ganger i løpet av dagen for å beholde roen inni meg. Kjente jeg at panikken kom tok jeg på meg skoene og gikk en tur med musikk på ørene.

Nå, en drøy måned etter at jeg kom hjem har ting stabilisert seg betraktelig. Det går bra, men jeg har mye å jobbe med, uten at jeg vil gå noe nærmere inn på det. Det er mange følelser som har vært i sving de siste månedene, men jeg er veldig glad for å være hjemme, sammen med de som betyr mest for meg. Jeg vet innerst inne at sånn jeg har det nå, sånn vil det heldigvis ikke være for bestandig. Det tar tid å jobbe med seg selv etter en sånn opplevelse, og ting blir bedre med tiden.

 

Sandra

Jeg trodde aldri det skulle ta slutt!

Lokal tid: 19.18


Det er gått ni dager siden jeg kom til Australia. Ni veldig både tøffe, vonde og gode dager.  Da jeg startet på dette innlegget  virker det helt uoverkommelig å skulle tenke på å være her et helt år. Jeg kunne ikke tenke på det faktisk, for da kom panikken snikende. 

Det er rart å tenke på hvordan ting plutselig snur og blir så skummelt at du mister kontrollen over egne tanker og kropp. Pust inn og pust ut. Pust inn og pust ut. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gjort det siden jeg kom hit. Allikevel så fikk jeg panikk og angst. Panikk og angst fordi jeg ikke visste hvor jeg skal gjøre av meg. Panikk og angst fordi jeg ikke fant roen noe sted. Jeg visste at det var fullt mulig å reise hjem, men da fikk jeg også angst, fordi jeg var redd den bare skulle følge meg hjem. Alle jeg har snakket med sier “Du må gi de tid, du må jo finne deg venner, være med på ting”. Ja, hadde det bare vært så enkelt! Det var ikke så enkelt. Jeg vet ikke hvor dette kom fra. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle håndtere det uten at noen, verken jeg eller andre skal bli skuffet. Jeg trenger familien min, jeg trenger vennene mine, jeg trenger den trygge sengen min og jeg trenger hjemme. Samtidig visste jeg at det var for lettvint etter bare en uke her nede. Jeg kunne ikke skuffe alle sammen ved å være så pinglete. Det er det jeg følte at jeg var. Pinglete. Det er jo så mange andre som klarer dette helt fint, selv om de også både har hjemlengsel og angst i starten.

 

Hei!
Avsnittene over her ble skrevet etter fem dager, og nå har jeg  gjort det om til fortidsform. Det er en deilig følelse. Jeg vil fortelle dere om den første tiden min her nede, som har vært en berg – og dalbane. Jeg velger å være åpen om min opplevelse av å komme til Australia, og at alt ikke bare er fryd og gammen i starten. Det er veldig lett og ta alle under en kam.

Jeg landet i Brisbane sent tirsdag kveld 12.02.19. Flyturen gikk helt fint, med helt grei flymat, sånn som det pleier å være. Jeg var spent, og jeg tror jeg aldri har vært så glad for å se en hotellseng i hele mitt liv. Jeg sov godt hele natten, og dagen etter fikk jeg meg en god frokost, før jeg skulle reise den siste etappen opp til Sunshine Coast. Det går fint å sjekke inn, jeg får nøklene, hjelp med kofferten og jeg får pakken med dyne, puter, håndklær etc. Den første dagen går egentlig ganske bra, bortsett fra at jeg får med en murring av redsel. Det var alt for varmt, jeg kjente overhode ingen, jeg visste ikke hvor jeg skulle gå for å få kjøpt meg mat og drikke. Dette i kombinasjon at man føler seg helt alene, gjorde at panikken tok helt overhånd. Dette igjen førte til at jeg ble kvalm og uvel, og fikk dermed ikke i meg noe særlig med mat. Jeg prøvde virkelig alt for å holde meg rolig, men det er enklere sagt enn gjort. Den første natten var ett langt grine/panikk/angst anfall. Jeg har aldri opplevd en så kraftig reaksjon på noe sånt før, og det kjennes ut som du skal dø. Du tenker ikke rasjonelt, og det eneste som stod i hodet mitt var: Jeg må hjem. NÅ!

På torsdagen er jeg så utafor at går til resepsjonen, hvor jeg gjennom tårer og hulking forteller at jeg har så angst og hjemlengsel at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Alle gjør sitt ytterste for å roe meg ned, og få meg til å tenke rasjonelt. I mitt hodet, akkurat der og da, tenker jeg at det beste er å komme seg tilbake til Brisbane, fordi jeg hadde det fint da jeg var der. I tillegg er jeg også i nærheten av flyplassen hvis jeg skulle hjem. De i resepsjonen mener at det ikke er en god ide, og at ting vil bli bedre bare jeg gir det litt tid og får pakket meg ut på rommet. Jeg blir ikke beroliget, men de setter meg i kontakt med både en annen student, den lokale STS representanten og helserådgivningstjenesten på universitetet. Når det er sagt, så må jeg også få si at australiere er et så åpent og koselig folkeslag! Hadde de ikke vært av dette slaget, hadde nok dette blitt en enda vanskeligere situasjon for meg. I løpet av dagen er jeg nede på universitetet, hvor jeg snakker med helserådgivningstjenesten. En fantastisk dame, som gir meg side opp og side ned med pusteteknikker etc. Etter dette føler jeg meg bedre og onsdagen går greit, men angsten kommer fort tilbake. Jeg blir enig med STS representanten at jeg skal reise til Moolooloba, som er den nærmeste havnebyen. Dette for å komme meg litt vekk, tenke og se om jeg fikk kontroll over panikken. Jeg tok inn på et hotell, hvor de i resepsjonen var veldig vennlige. Jeg valgte å være åpen om hvordan jeg hadde det. På denne måten var det enklere for å folk å hjelpe meg. Jeg har ikke sovet på to døgn, jeg fikk ikke i meg mat og drikke, og alt var rett og slett et mareritt.

Før jeg reiste til Australia ble jeg medlem av en gruppe på Facebook som heter “Norwegians in Brisbane/Gold Coast”. På et tidspunkt legger jeg ut et innlegg der om at jeg har kommet meg vel frem, men at nå vil jeg bare hjem igjen. Jeg fikk 70 kommentarer, med den samme beskjed: “Du må gi det tid”, “Du kommer til å trives” “Alle har vi kjent på denne følelsen”. Jeg sluttet etterhvert å sjekke kommentarene fordi det ga meg så panikk. At ingen kunne forstå hvordan jeg hadde det. På fredagen, etter nok en søvnløs natt, fikk jeg plutselig en melding fra en dame fra denne gruppa. Før jeg fikk tenkt meg om, så var hun på vei fra Brisbane for å hente meg! Der og da var det en lettelse at jeg endelig skulle få prate med et norsk mennesket her nede. Etter en prat utenfor hotellet ble vi enige om at jeg skulle bli med hjem til henne i Brisbane, sånn at jeg fikk slappet av, sovet og prøve å få i meg mat og drikke. Turen ned til Brisbane går bra, og jeg føler meg veldig avslappet og rolig. Når vi ankommer tar panikken meg igjen, og den varer, og varer, og varer. Hun jeg bor hos hjelper meg bare ved å snakke med meg og sitte der. Til kvelden får jeg et lite hjelpemiddel for å få sove, og jeg sovner – endelig! Jeg sover i fire timer i strekk uten å våkne av/med angst. Når jeg våkner igjen kommer panikken igjen, og hjelpemiddelet må til pers igjen. Denne gangen sover jeg helt til utpå morgenkvisten og plutselig føles ting litt bedre. Vi tar ting helt med ro, og i mitt tempo. Jeg får også låne en “Calm colouring book”, og merkelig nok blir jeg veldig avslappet. Den er veldig trygg å ha! Til kvelden igjen kommer angsten igjen, men hjelpemiddelet mitt gjør susen og jeg sover igjennom så og si hele natta.

 

Nå er vi kommet til søndagen. Denne dagen blir jeg med en venninne av damen, som også er fra Norge, ut på handletur. Denne dagen føler jeg meg mye bedre, og jeg drister meg til å skaffe meg australsk sim-kort. På dette tidspunktet er jeg på et sted hvor jeg må ta små steg av gangen. Hvis panikken kom snikende, klarte jeg å redde meg inn ved å tenke “Bare ta en ting av gangen”. I løpet av denne dagen tar jeg en avgjørelse om at dagen etterpå skal jeg opp igjen til bostedet mitt. Jeg må prøvepå nytt! Jeg er i dialog med mamma og pappa hele tiden, og sammen kommer vi frem til løsninger som gjør at jeg skal klare å ta et steg videre, uten å ta over for mye av gangen.

På mandag reiser jeg og min reddende engel innom IKEA, hvor vi handler inn ting til rommet mitt, og plutselig er jeg tilbake på bostedet. Der møter jeg på nytt STS representanten, som skal ha et velkomstmøte for oss som reiser igjennom STS. Det er ingen som møter opp, bortsett fra meg da. Dermed blir det både kjeks, ost, sjokolade og brus på meg og min reddende engel. Vi prater om løst og fast, vær og vind, men jeg kjenner at angsten har meldt tilbakekomst. Grunnen til at min reddende engel er med meg, er fordi planen er at hvis jeg skulle få panikk igjen, så hadde jeg muligheten til å være med tilbake til Brisbane. Når jeg omsider har kommet meg inn i leiligheten, dukker plutselig to av de jeg bor med opp. Eller når jeg tenker meg om, så møter vi de igjen utenfor leiligheten. De har tenkt seg en tur på PizzaHut for å handle seg lunj. Jeg ser bort på min reddende engel, og da bestemmer jeg meg for at jeg skal bli med dem. Dette er en fin mulighet til å bli bedre kjent.

Herifra går det bare en vei, og det oppover. I løpet av kvelden har jeg gått ifra hun som har hatt den verste uken i sitt liv, til hun som smiler fra øre til øre, fordi hun trives, har fått nye venner og gleder seg til å legge seg! Når du ikke har sovet ordentlig på en hel uke, så skal jeg fortelle dere at det var deilig å sove en hel natt! Jeg våknet dog av mareritt/ hjertebank på morgenkvisten, men det er jo noe jeg gjør ofte hjemme også. Dermed tok jeg det som et tegn på at jeg var på riktig vei. Nå har jeg sovet hver natt i fire netter, angsten er borte, jeg spiser og drikker det jeg føler for og koser meg. Jeg har vært på introduksjonsforelesning for internasjonale studenter på universitetet, jeg har fått meg nye venner, og akkurat nå er livet veldig bra. Allikevel er jeg fortatt på et stadiet, hvor jeg tar en dag av gangen. Det er fortsatt mye som er nytt og studiene begynner ikke før til uken. Heldigvis kommer jeg godt overens med de jeg bor med, som er tre australske jenter forøvrig. I starten syns jeg dette var en utfordring, men nå ser jeg på det som et pluss! Jeg kunne skrevet så mye mere, men det kommer nye dager og eventyret har jo så vidt begynt!

Sandra

Vi er ikke fryktløse!

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg kom over dette, men på facebook så jeg plutselig en annonse for et webinar om hvordan man håndterer frykt. Jeg stoppet opp fordi jeg dro kjensel på navnet, og tenkte “Har ikke jeg lest en bok som han har skrevet?”. Det er ikke noe galt med hukommelsen min, for joda, riktig, jeg har lest en av bøkene hans. Dermed klikket jeg meg inn for å lese om hva dette webinaret handler om. 

Jeg meldte meg på webinaret til Espen Simonsen om hvordan å håndtere frykt, som forøvrig var gratis. Det eneste jeg trengte å gjøre var å skrive inn navnet mitt og e-posten min, så kom resten av seg selv på e-post. Webinaret var på torsdag kveld kl.19, men da var jeg på fotballtrening. Da var det veldig fint at en har tilgang ut uken, sånn at jeg kunne se det i dag tidlig. Jeg satte meg ute i solen, hvor jeg puttet i øreproppene og lyttet og noterte flittig i en time.  jeg skal ikke skrive om alt som ble sagt på dette webinaret, men jeg vil gi noen av tipsene videre til dere. 

Det første jeg fikk beskjed om å gjøre: 

♥ På en skala fra 1 – 10 ; I hvor stor grad begrenser frykt deg i å leve det livet du drømmer om? 

For meg ligger dette spørsmålet på en 7, altså frykten som jeg føler på for ulike ting i ulike settinger er ganske stor. Dette er en dårlig ting som jeg gjerne vil bli jobbe med. Espen mener videre at: 

«Den alle beste investeringen er i vår egen personlig utvikling, og bli et bedre menneske enn det vi var i går.»  

Det finnes tre ulike typer frykt: 

  • Ekte frykt – Dette er den frykten som kommer inn å redder oss. En lifesaver. 
  • Sunn frykt – Dette er frykten vi har for å miste noen og som skjerper oss. Vi frykter fordi vi elsker. 
  •  Irrasjonell frykt – Dette er den frykten som holder oss igjen fra å gjøre det vi har lyst til. Den frykten som gjør at vi ikke tørr å gå utenfor komfortsonen vår. 
     

Webinaret inneholder mye mere, og dette var bare en smakebit på noe av det Espen pratet om. Jeg føler at dette hjalp meg, i forhold til å bli mere bevisst på hvordan jeg kan håndtere min egen frykt. Vi sliter alle sammen med en form for frykt, enten den er i liten eller stor grad. Du får konkrete eksempler og metoder for å håndtere frykten, noe jeg syns var lærerikt. I tillegg forklarer Espen på en veldig lett måte, uten store vanskelige ord. Jeg tror at alle kunne ha godt av å høre på et sånt kurs, for ingen av oss er fryktløse. 

Du kan sjekke ut Espen sitt arbeid HER 

Sandra


FØLG MEG PÅ FACEBOOK – HER  FØLGE MEG PÅ INSTAGRAM – HER  FØLG MEG PÅ SNAPCHAT: @andreeasg93

Følger du denne kontoen på Instagram?

God morgen!

Altså, er det bare meg? eller er det flere som syns at det er litt sexy at menn leser bøker?. Jeg ble tipset om en konto på Instagram og blir litt fascinert over alle disse mennene (ikke alle like hot for min smak) som leser. Allikevel, jeg liker den. Det må jeg innrømme. Og nå vil jeg dele det med dere. 

 

Hvis du syns at menn som leser er like sexy som det jeg gjør, så kan du følge kontoen HER 

Håper alle får en nydelig lørdag, hva enn du måtte finne på 🙂 

Sandra


FØLG MEG PÅ FACEBOOK – HER   FØLG MEG PÅ INSTAGRAM – HER   FØLG MEG PÅ SNAP: @andreeasg93

Språklige gleder og gremmelser

God morgen! 

På jobben har vi en bok som heter Sjærlighet og sjøttkaker – språklige gleder og gremmelser. Som blogger syns jeg det er viktig med et godt språk. Du skriver noe som flere tusen leser og kommenterer, da må språket være på plass, mener jeg. Denne boken tror jeg mange bloggere kunne ha godt av å lese.  Dette er ikke ment for å rakke ned på bloggere, snarere er det heller et innlegg for at jeg ønsker at dere blir enda bedre bloggere. 

Isabel skriver: “…og etter at jeg postet på mystory av innholdet i pakkene var det utrolig mange av dere som ønsket dere innlegg der jeg viser dere alt.”  Jeg sier bare en ting; setningsoppbygging. Her burde det stått “…og etter at jeg postet innholdet i pakkene på mystory, var det …”. 

Sophie Elise skriver: “- Jeg endelig har fått resultater fra treningen, altså synlige muskler. Herregud da ble jeg så stolt, og jeg HATER å trene. Jeg liker det etter, kanskje i små sekunder underveis, men jevnt over er det forferdelig. Da jeg så meg selv i speilet i dag tenkte jeg WHAT, er det meg?” Her sier jeg; fullfør setningene dine. Her burde det stått ” At jeg endelig har fått resultater fra treningen….. Jeg liker det etterpå, kanskje i noen sekunder underveis…” 

Pilotfrue skriver: “Lokalet var helt perfekt til eventer som dette og akkurat passe stort til mine nesten 100 gjester.”  Det er viktig å være konsekvent om en skriver om noe i nåtid, fortid eller fremtid. Her burde det stått “Lokalet er helt perfekt til eventer som dette, og akkurat passe stort til mine nesten 100 gjester.” 

Sofie skriver: “Her hadde jeg akkurat blitt 18-år og var på bursdagsfest i Drammen, wuuhuu!! #browgoals?”. Helt grei setning, men det skal stå “Her hadde jeg akkurat blitt 18 år og var på bursdagsfest i Drammen, wuuhuu!! #browgoals? ” Akkurat denne var veldig småpirkete, men rett skal være rett. 

Dette er bare noen eksempler på ting, som jeg legger merke til når jeg leser andre blogger. Mange vil kanskje mene at dette er usynlige feil, eller at jeg er veldig pirkete. Det kan være tilfelle, men når jeg leser en setning og den ikke er riktig, så stopper den for meg. Jeg vet ikke om det er fordi jeg alltid har vært glad i å skrive, eller det faktum at jeg er bibliotekar, men hjernen min registrerer de minste feil i en setning. Det er helt klart flere måter å skrive en setning på, så dette er ikke en ren fasit. Det er kun min mening og hvordan jeg syns at det burde vært skrevet. Et av kriteriene for å skrive en god blogg er nettopp språket. Toppbloggere får betalt 40 000 +++ i måneden for å dele sin hverdag, både opp  og nedturer. Det er sikkert flott, men ikke med masse språkfeil. Jeg vet med meg selv at jeg også har skrivefeil, derfor bruker jeg god tid når jeg skriver innlegg. Jeg får også av og til noen til å lese igjennom innlegget før det publiseres. 

 

Hva er ditt viktigste kriterie for en god blogg? 

Sandra

 

 

 

 

 

Slik takler du et brudd

Det er ingen hemmelighet at jeg har kjærlighetssorg. Den finnes, og den kan vare….og vare…og vare. Min sorg har vart siden jeg ble dumpet august i 2016. Det er snart to år det! Så når går det over? 

Historien om da jeg ble singel kan du lese HER. Jeg vet ikke hvordan det skal forklares, hvordan de rundt meg skal forstå, hvordan jeg kommer videre. Jeg bare vet at jeg fortsatt bærer på en form for sorg. Det har gått opp og ned, og det er noen dager hvor tankene er tilbake i 2016. Andre dager eksisterer det ikke. Det er heller ingen hemmelighet at jeg har prøvd meg på både tinder, sukker og møteplassen. Det har ikke gått så bra, og jeg syns det er vanskelig å finne noen med mine kriterier. Dette med kriterier tror jeg en blir veldig bevisst på når man har blitt dumpet. Det er vanskelig å finne noen når tankene i hodet sier “men han er ikke som han”. Naturlig nok vil ingen bli det samme som han. Dette gør nok at tankegangen min  på date er helt feil. Jeg er reservert fordi sjansen for å bli skuffet er veldig stor når innstillingen min handler om at jeg vil finne noen som han. Det hadde også kanskje vært enklere å gå videre hvis det var jeg som gjorde det slutt, eller at vi hadde blitt enige om at “Vet du hva, dette fungerer faktisk ikke”. Sånn var det ikke. Det var et brudd, som for meg var brutalt fordi det kom helt uforberedt. Det var ingen varsellamper, ingen hint. Det var som en såpeboble som du stikker hull på.

Så hvordan skal en takle sorgen da?

Jeg kom over en artikkel hos Side2 med tittelen “Slik takler du et brudd” med underoverskfriften “Slett eksen fra sosiale medier”. Det første punktet var veldig greit, siden han slettet meg først. Ikke bare slettet han meg, men han slettet meg og beholdt alle andre. Med alle andre mener jeg familien og vennene mine. Greit nok. Det er jo ikke de han gjør det slutt med, det var jo meg. 

1. Pust inn, pust ut. Det høres kanskje litt klisjé ut, men det hjelper å jobbe litt med pusten. Om man befinner seg i en situasjon der man ser kjærestepar eller tilfeldigvis ser oppdateringer fra ekskjæresten, hjelper det å puste dypt inn og telle sakte til ti. Dette er faktisk sant. Jeg kan ofte tenke “Det der skulle vært meg” eller “Jeg er snart 25, jeg må finne meg en ny kjæreste”. Det hjelper ikke. Du må bare ta tiden til hjelp og plutselig vil det gå bra. 

2.Skriv det hele ned​. En studie utført av Columbia University viser at det kan være en fordel å notere ned all slags tanker når man er i en stressende periode av livet, spesielt når man har hjertesorg. Er man forbanna på eksen? Føler man at verden er i ferd med å rase? Noter det ned på papiret.​ Det er akkurat det jeg gjør. Jeg har et behov for å skrive om det til tider, og da er det ingen som skal si at det er feil. Vi takler sorg og motgang på forskjellige måter. 

3. Kom deg på trening​. Alt man gjerne vil gjøre er å sitte i joggedressen, spise bøttevis med iskrem og se en halvdårlig film på Netflix – men, 20 minutter med aktivitet kan gjøre noe med humøret. Ifølge Womens Health Mag kan binyrene gå i overprodusering av kortisol (også kjent som «stresshormonet»), og noradenaline som fører til rastløshet, søvnløs og tvangstanker. Endorfinene som produseres mens man trener vil hjelpe å balansere kortisolnivået, og all adrenalin kommer til nytte under treningsøkten. Jeg har dager hvor jeg bare vil grave meg ned under dyna, grine og drømme meg to år tilbake i tid. Heldigvis har jeg ikke gjort det i stor grad. Trening er ikke det som blir mest prioritert, men jeg trener. 

4. Hold deg langt unna sosiale medier​. Det er nok lettere sagt enn gjort, men det gjør ingen nytte å bla gjennom ekskjærestens Instagramkonto. Sir Nigel Shadbolt, en professor fra University of Southhampton, forklarer at sosiale medier kan gjøre det vanskeligere å komme over et brudd. Helt klart en ulempe og utfordring når jeg går inn på eksen sin facebook og skuffelsen kommer fordi det står “I et forhold med …”. Nå gjør ikke jeg dette ofte, men helt sant. Det ble mye mere virkelig. 

5. Vær omringet med gode folk. Husk å ikke gjem deg for omverden. Vær sammen med venner og hold deg så sosial som mulig. Dra på kino, ta en kaffe eller dra på museum. Man kommer til å trenge alene tid, men det er vikrig også å komme seg ut. Heldigvis har ikke bruddet gått utover vennene mine. I den grad det har gjort det, handler det mere om at jeg ikke har villet prate om det. Jeg har mange gode venner rundt meg, og det hjelper. 

Sandra

 

 

I hele Norge i dag!

Hei! 

Det er en gledens dag for en liten blogger. Det er tirsdag, snart halvveis til helg. I dag har jeg nådd et mål. Jeg klarte det! I dag ligger jeg på topplisten og bloggtoppen for hele Norge. Hvor gøy er ikke det? 

Hele Norge: 
♥ Topplisten – 111.plass
♥ Bloggtoppen – 84.plass
♥ Plusslisten – 30.plass 

Kvinner i Norge:
♥ Topplisten – 96.plass
♥ Bloggtoppen – 72.plass
♥ Plusslisten – 25. plass

Kvinner 18-24:
♥ Topplisten – 27.plass
♥ Bloggtoppen – 20.plass
♥ Plusslisten – 6.plass  

De siste dagene har jeg kommet inn i skrivemodus igjen, og det føles deilig etter at denne bloggen ble lagt litt til side i høst. Det er gøy at så mange leser bloggen, og at det jeg skriver når frem. Det å blogge er ingen lek hvis en virkelig vil opp og frem. Det vet jeg. Selv bruker jeg masse tid på bloggen, for å skrive gode innlegg først og fremst. Det lønner seg. Jeg får ofte tilbakemelding på hvor flink jeg er til å skrive. “Du skriver så godt Sandra” får jeg høre, og jeg har skjønt at det ligger noe i det, for jeg blir ofte fornøyd med innleggene mine. Det ser sikkert ut som plasseringer er veldig viktig for meg, og ja, i en viss grad vil jeg si at det er det. Akkurat der hvor jeg ligger nå, er en “kritisk” periode hvor jeg må bestemme meg om jeg vil fortsette å satse på bloggen, eller om det holdt å komme på topplisten en dag. Det gir en liten boost å være blant Norges 100 mest leste blogger i hele Norge. Det er i dag over 300 000 blogger i Norge, og da å være på topp 100 listen vil jeg si er en seier i seg selv. Nå er det bare å fortsette jobben! Jeg gleder meg og håper at nettopp du vil følge meg videre. 

Følg meg på Instagram HER  – Følg meg på Facebook HER  – Snapchat: @andreeasg93 

Påskeferie 2018!

Hei! 

Det er kaldt, solen skinner og det kan ikke bli mye bedre påskestemning enn dette. Som vanlig blir denne bloggen “glemt”, til tross for at jeg til tider har god tid til å pleie den. Beklager det, og jeg prøver virkelig når jeg føler for det å få til et innlegg. Så, over til påskeferien 2018! I fjor tilbrakte jeg en uke i syden sammen med gode venner, og det er ikke til å legge skjul på at dette frister i år også. For første gang på en del år, har jeg faktisk ikke noen store planer i påsken, og det føles så deilig. Jeg skal bruke tiden hjemme i Brumunddal med familie og venner, nyte solen som forhåpentligvis vil gi meg litt D- vitaminer etter en lang vinter, og kanskje jeg til og med vil få litt farge. Det hadde ikke gjort noe, for å si det sånn. Heldigvis er jeg av den sorten som klarer å beholde litt av sommerhuden min gjennom vinteren, uten å ta sol, bruke pudder og det som verre er. Altså, for all del ikke et vondt ord om sminke, men dere skjønner sikkert hva jeg mener.

Det har ikke skjedd stort siden jeg publiserte sist innlegg. Jeg har klippet meg, jobbet, trent, jobbet, trent, jobbet, trent, lest bøker….og sånn går dagene. Er det en ting jeg virkelig skal prøve å bli flinkere til fremover er å ta vare på huden min, som skifter mellom å være tørr etter vinteren, fet, kvisete, kløende. Ja, beklager details, men det er faktisk sannheten, og den må jeg gjøre noe med. I går var jeg innom bloggen til Pilotfrue og der kom jeg over en maske som hun brukte, for mye av de samme problemene som jeg selv opplever. Derfor tok jeg bankkortet fatt og bestilte en pakke, og siden det var egen rabattkode ble det billig. Jeg mener at det er viktig å ta vare på den kroppen man har, enten det gjelder å pleie huden, trene eller å spise sunt. Siden jeg ikke bruker sminke til vanlig, så burde jeg hvertfall unne huden min å føle seg bra, noe som vil gjøre meg glad. Ellers så går dagene med til å drømme seg bort til sommer og sol! Ikke vet jeg hvorfor, men i år lengter jeg litt ekstra etter sommeren. Når jeg tenker på at jeg skal til sommerhuset vårt ved sjøen i Trøndelag begynner det å krible i magen, og jeg kan lukte meg dit! Sene sommerkvelder, med god mat, snacks og en god bok…mmmmm! Men hallo? Vi får kanskje ta en ferie av gangen, eller hva?

 

God påske, alle sammen! 

Hva skal du gjøre i påsken? 

 

Sandra

Når du innser at…

 

…at du ikke har blogget siden i fjor! Så, Hei alle sammen! 2017 ble ikke noe bra bloggår egentlig, og generelt så har jeg vel hatt bedre år når jeg tenker meg om, MEN det skjedde mye positivt i 2017 også. Her har dere en liste:

♥ Jeg skrev bachelor, og det helt alene

♥ Jeg fullførte en bachelor i bibliotek – og informasjonsvitenskap – ja, jeg ble faktisk bibliotekar!

♥ Jeg fikk meg jobb før endt studie

♥ Jeg flyttet fra Oslo

♥ Jeg flyttet til Dokka

♥ Jeg var singel hele året

♥ Jeg begynte å spille fotball og synge i kor 

♥ Jeg fikk mange nye venner og kollegaer 

Nå er vi godt i gang med det nye året og jeg er så opptatt av å lese andres blogger, at jeg glemmer min egen. Det går ikke an, så her blir det skjerpings. Når jeg var ferdig med studiene og begynte å jobbe, tenkte jeg at nå blir det sikkert enklere å blogge, jeg har jo tross alt mere fritid etter jobb, jeg har ikke skolearbeid som henger over meg. Da kan jeg fortelle dere at i mitt tilfelle så føler jeg at det er HELT motsatt. Er det bare meg? Jeg er på jobb fra 08.00 – 15.30, kommer hjem, og middagen lager seg ikke selv dessverre. Når jeg er ferdig med middagen er klokka nærmere 17. Da har jeg jo forsåvidt resten av kvelden fri, utenom på tirsdag og onsdag, da har jeg kor og fotball. Ellers så er det jo alltid noe klesvask eller oppvask. Jeg har en tendens til å legge meg på den gooode sofaen min, og da er det gjort vet dere! Legger en seg der, så kommer man sjeldent opp igjen, med unntak av dobesøk. Sånn går dagene for meg, og jeg burde vel vært flinkere til både det ene og det andre, men vet dere hva? sånne nyttårsforsetter fungerer sjeldent bra for meg. Jeg tenkte at i stedet for å skulle fremstå som flink til å trene osv, så bare lever jeg akkurat sånn jeg har lyst til jeg. Det beste av alt, er at ingen kan komme å si at det er feil! For hva er vel det riktige? Vi har alle våre levemåte og leveregler. Godt nyttår da, dere! ♥ 

Sandra