Jeg trodde aldri det skulle ta slutt!

Lokal tid: 19.18


Det er gått ni dager siden jeg kom til Australia. Ni veldig både tøffe, vonde og gode dager.  Da jeg startet på dette innlegget  virker det helt uoverkommelig å skulle tenke på å være her et helt år. Jeg kunne ikke tenke på det faktisk, for da kom panikken snikende. 

Det er rart å tenke på hvordan ting plutselig snur og blir så skummelt at du mister kontrollen over egne tanker og kropp. Pust inn og pust ut. Pust inn og pust ut. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gjort det siden jeg kom hit. Allikevel så fikk jeg panikk og angst. Panikk og angst fordi jeg ikke visste hvor jeg skal gjøre av meg. Panikk og angst fordi jeg ikke fant roen noe sted. Jeg visste at det var fullt mulig å reise hjem, men da fikk jeg også angst, fordi jeg var redd den bare skulle følge meg hjem. Alle jeg har snakket med sier “Du må gi de tid, du må jo finne deg venner, være med på ting”. Ja, hadde det bare vært så enkelt! Det var ikke så enkelt. Jeg vet ikke hvor dette kom fra. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle håndtere det uten at noen, verken jeg eller andre skal bli skuffet. Jeg trenger familien min, jeg trenger vennene mine, jeg trenger den trygge sengen min og jeg trenger hjemme. Samtidig visste jeg at det var for lettvint etter bare en uke her nede. Jeg kunne ikke skuffe alle sammen ved å være så pinglete. Det er det jeg følte at jeg var. Pinglete. Det er jo så mange andre som klarer dette helt fint, selv om de også både har hjemlengsel og angst i starten.

 

Hei!
Avsnittene over her ble skrevet etter fem dager, og nå har jeg  gjort det om til fortidsform. Det er en deilig følelse. Jeg vil fortelle dere om den første tiden min her nede, som har vært en berg – og dalbane. Jeg velger å være åpen om min opplevelse av å komme til Australia, og at alt ikke bare er fryd og gammen i starten. Det er veldig lett og ta alle under en kam.

Jeg landet i Brisbane sent tirsdag kveld 12.02.19. Flyturen gikk helt fint, med helt grei flymat, sånn som det pleier å være. Jeg var spent, og jeg tror jeg aldri har vært så glad for å se en hotellseng i hele mitt liv. Jeg sov godt hele natten, og dagen etter fikk jeg meg en god frokost, før jeg skulle reise den siste etappen opp til Sunshine Coast. Det går fint å sjekke inn, jeg får nøklene, hjelp med kofferten og jeg får pakken med dyne, puter, håndklær etc. Den første dagen går egentlig ganske bra, bortsett fra at jeg får med en murring av redsel. Det var alt for varmt, jeg kjente overhode ingen, jeg visste ikke hvor jeg skulle gå for å få kjøpt meg mat og drikke. Dette i kombinasjon at man føler seg helt alene, gjorde at panikken tok helt overhånd. Dette igjen førte til at jeg ble kvalm og uvel, og fikk dermed ikke i meg noe særlig med mat. Jeg prøvde virkelig alt for å holde meg rolig, men det er enklere sagt enn gjort. Den første natten var ett langt grine/panikk/angst anfall. Jeg har aldri opplevd en så kraftig reaksjon på noe sånt før, og det kjennes ut som du skal dø. Du tenker ikke rasjonelt, og det eneste som stod i hodet mitt var: Jeg må hjem. NÅ!

På torsdagen er jeg så utafor at går til resepsjonen, hvor jeg gjennom tårer og hulking forteller at jeg har så angst og hjemlengsel at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Alle gjør sitt ytterste for å roe meg ned, og få meg til å tenke rasjonelt. I mitt hodet, akkurat der og da, tenker jeg at det beste er å komme seg tilbake til Brisbane, fordi jeg hadde det fint da jeg var der. I tillegg er jeg også i nærheten av flyplassen hvis jeg skulle hjem. De i resepsjonen mener at det ikke er en god ide, og at ting vil bli bedre bare jeg gir det litt tid og får pakket meg ut på rommet. Jeg blir ikke beroliget, men de setter meg i kontakt med både en annen student, den lokale STS representanten og helserådgivningstjenesten på universitetet. Når det er sagt, så må jeg også få si at australiere er et så åpent og koselig folkeslag! Hadde de ikke vært av dette slaget, hadde nok dette blitt en enda vanskeligere situasjon for meg. I løpet av dagen er jeg nede på universitetet, hvor jeg snakker med helserådgivningstjenesten. En fantastisk dame, som gir meg side opp og side ned med pusteteknikker etc. Etter dette føler jeg meg bedre og onsdagen går greit, men angsten kommer fort tilbake. Jeg blir enig med STS representanten at jeg skal reise til Moolooloba, som er den nærmeste havnebyen. Dette for å komme meg litt vekk, tenke og se om jeg fikk kontroll over panikken. Jeg tok inn på et hotell, hvor de i resepsjonen var veldig vennlige. Jeg valgte å være åpen om hvordan jeg hadde det. På denne måten var det enklere for å folk å hjelpe meg. Jeg har ikke sovet på to døgn, jeg fikk ikke i meg mat og drikke, og alt var rett og slett et mareritt.

Før jeg reiste til Australia ble jeg medlem av en gruppe på Facebook som heter “Norwegians in Brisbane/Gold Coast”. På et tidspunkt legger jeg ut et innlegg der om at jeg har kommet meg vel frem, men at nå vil jeg bare hjem igjen. Jeg fikk 70 kommentarer, med den samme beskjed: “Du må gi det tid”, “Du kommer til å trives” “Alle har vi kjent på denne følelsen”. Jeg sluttet etterhvert å sjekke kommentarene fordi det ga meg så panikk. At ingen kunne forstå hvordan jeg hadde det. På fredagen, etter nok en søvnløs natt, fikk jeg plutselig en melding fra en dame fra denne gruppa. Før jeg fikk tenkt meg om, så var hun på vei fra Brisbane for å hente meg! Der og da var det en lettelse at jeg endelig skulle få prate med et norsk mennesket her nede. Etter en prat utenfor hotellet ble vi enige om at jeg skulle bli med hjem til henne i Brisbane, sånn at jeg fikk slappet av, sovet og prøve å få i meg mat og drikke. Turen ned til Brisbane går bra, og jeg føler meg veldig avslappet og rolig. Når vi ankommer tar panikken meg igjen, og den varer, og varer, og varer. Hun jeg bor hos hjelper meg bare ved å snakke med meg og sitte der. Til kvelden får jeg et lite hjelpemiddel for å få sove, og jeg sovner – endelig! Jeg sover i fire timer i strekk uten å våkne av/med angst. Når jeg våkner igjen kommer panikken igjen, og hjelpemiddelet må til pers igjen. Denne gangen sover jeg helt til utpå morgenkvisten og plutselig føles ting litt bedre. Vi tar ting helt med ro, og i mitt tempo. Jeg får også låne en “Calm colouring book”, og merkelig nok blir jeg veldig avslappet. Den er veldig trygg å ha! Til kvelden igjen kommer angsten igjen, men hjelpemiddelet mitt gjør susen og jeg sover igjennom så og si hele natta.

 

Nå er vi kommet til søndagen. Denne dagen blir jeg med en venninne av damen, som også er fra Norge, ut på handletur. Denne dagen føler jeg meg mye bedre, og jeg drister meg til å skaffe meg australsk sim-kort. På dette tidspunktet er jeg på et sted hvor jeg må ta små steg av gangen. Hvis panikken kom snikende, klarte jeg å redde meg inn ved å tenke “Bare ta en ting av gangen”. I løpet av denne dagen tar jeg en avgjørelse om at dagen etterpå skal jeg opp igjen til bostedet mitt. Jeg må prøvepå nytt! Jeg er i dialog med mamma og pappa hele tiden, og sammen kommer vi frem til løsninger som gjør at jeg skal klare å ta et steg videre, uten å ta over for mye av gangen.

På mandag reiser jeg og min reddende engel innom IKEA, hvor vi handler inn ting til rommet mitt, og plutselig er jeg tilbake på bostedet. Der møter jeg på nytt STS representanten, som skal ha et velkomstmøte for oss som reiser igjennom STS. Det er ingen som møter opp, bortsett fra meg da. Dermed blir det både kjeks, ost, sjokolade og brus på meg og min reddende engel. Vi prater om løst og fast, vær og vind, men jeg kjenner at angsten har meldt tilbakekomst. Grunnen til at min reddende engel er med meg, er fordi planen er at hvis jeg skulle få panikk igjen, så hadde jeg muligheten til å være med tilbake til Brisbane. Når jeg omsider har kommet meg inn i leiligheten, dukker plutselig to av de jeg bor med opp. Eller når jeg tenker meg om, så møter vi de igjen utenfor leiligheten. De har tenkt seg en tur på PizzaHut for å handle seg lunj. Jeg ser bort på min reddende engel, og da bestemmer jeg meg for at jeg skal bli med dem. Dette er en fin mulighet til å bli bedre kjent.

Herifra går det bare en vei, og det oppover. I løpet av kvelden har jeg gått ifra hun som har hatt den verste uken i sitt liv, til hun som smiler fra øre til øre, fordi hun trives, har fått nye venner og gleder seg til å legge seg! Når du ikke har sovet ordentlig på en hel uke, så skal jeg fortelle dere at det var deilig å sove en hel natt! Jeg våknet dog av mareritt/ hjertebank på morgenkvisten, men det er jo noe jeg gjør ofte hjemme også. Dermed tok jeg det som et tegn på at jeg var på riktig vei. Nå har jeg sovet hver natt i fire netter, angsten er borte, jeg spiser og drikker det jeg føler for og koser meg. Jeg har vært på introduksjonsforelesning for internasjonale studenter på universitetet, jeg har fått meg nye venner, og akkurat nå er livet veldig bra. Allikevel er jeg fortatt på et stadiet, hvor jeg tar en dag av gangen. Det er fortsatt mye som er nytt og studiene begynner ikke før til uken. Heldigvis kommer jeg godt overens med de jeg bor med, som er tre australske jenter forøvrig. I starten syns jeg dette var en utfordring, men nå ser jeg på det som et pluss! Jeg kunne skrevet så mye mere, men det kommer nye dager og eventyret har jo så vidt begynt!

Sandra

Så mye koster det

Hei! 

I morgen er det kun to uker til avreise og nå begynner jeg å kjenne på en skrekkblandet fryd over at dette kommer til å skje. Jeg har kjent på den ekte frykten ved å reise både langt og alene. Det å reise “alene” til Malta på språkreise som 15-åring var en stor opplevelse, men jeg fikk den verst tenkelige starten. Fra før var jeg veldig usikker på meg selv og det krevde mye av meg å i det hele tatt reise. Vi snakker om det den dag i dag, og ler litt over at jeg stod på Gardermoen og sa til pappa “Jeg er ikke redd altså, pappa”. Om jeg prøvde å overbevise mest han eller meg selv vet jeg ikke. På flyplassen ble vi hentet av vertsfamiliene våre (de av oss som skulle bo hos en). Jeg ventet, ventet og atter ventet. Til slutt var det kun jeg og en av reiselederne igjen. Hun tok en telefon til vertsmoren min for å høre hvor hun ble av, og da viste det seg at hun trodde jeg kom dagen etter! Jeg husker ikke akkurat dette som det verste, men den første uken var grusom. La oss si at det ble en del telefoner til resten av familien som var på ferie i Danmark, med hysteriske angst/grineanfall med bønnfallelse om “kom å hente meg!! Jeg vil hjem!!! Nååå! jeg kommer til dø!”. Tre uker senere kom jeg hjem, blid som en sol med beskjeden “Dette kunne jeg lett gjort igjen! Jeg har hatt det sååå kult! Dere skulle sett alt vi gjorde!”. Det er 10 år siden til sommeren, og jeg sier bare en ting: det er greit at man lærer mye om seg selv, utvikler seg og vokser på en slik tur og at det er en helt annen Sandra som reiser til Australia. 
 


#10yearschallenge 

Så over til overskriften for dette innlegget. Jeg er en person som har stålkontroll på økonomien min, og min største frykt er vel å miste kontrollen på akkurat dette. En stor takk går til mine kjære foreldre, som har oppdratt både meg og broren min, til å skjønne viktigheten av å ha økonomisk sans. Det er en viktig del av oss mennesker for at vi skal klare oss igjennom livet. 

Jeg reiser i gjennom STS og det var de jeg reiste med for 10 år siden også. Det at jeg fikk en så god opplevelse med de den gangen var mye av grunnen til at jeg valgte de denne gangen også. I tillegg er det veldig lettvint å reise med et byrå. På denne måten ordner de det meste av det praktiske, og de er behjelpelige med alle spørsmål du måtte ha. Jeg har hatt en kontakt hos dem som jeg har utvekslet mail med osv. For meg er det veldig trygt å vite at jeg har noen som tar litt styringen, og som er der hvis du skulle trenge hjelp. 

Dette er inkludert: 
♥ Bosted for første semster
♥ Før avreise-møte
♥ Hjelp med søknad om visum
♥ Introduksjonsdager på skolen
♥ Lokalt STS personale på din destinasjon
♥ Studieveiledning
♥ Hjelp med søknad til lånekassen 
♥ Karakterer fra skolen
♥ Aktiviteter og velkomstmøte
♥ Skolepenger
♥ Tips og triks om stipend
♥ STS Diploma 

Min pakkepris havnet på 169.000 kr. Hvis du ikke har vært ute og reist så mye, så kan noen syns at denne prisen er litt overveldende. Det er mye penger, men det er absolutt verdt det! Heldigvis slipper du å betale hele summen på en gang, og du får støtte fra lånekassen. Det er allikevel en ting jeg vil anbefale andre som skal reise! Jeg fikk beskjed om at det er anbefalt å ha spart opp halvparten av pakkeprisen. I mitt tilfelle vil det si ca. 80.000 kr. Det er mye penger, så hvis du vet at du vil ut å studere burde du starte tidlig med sparingen. Dette er lommepenger, som da skal gå til ting som skolebøker, busskort, aktiviteter etc.. Det er godt å vite at man har det økonomiske i orden, og at man kan gjøre ting en har lyst til. Det er jo også noe som ikke er inkludert i pakkeprisen, som da kommer utenom: 

♥ Visum – Prisen her vil nok variere litt ut ifra hvilket land du skal til, men for de som reiser til Australia ligger prisen på ca. 3.000 kr. 
♥ Flybillett – Jeg fikk tak i ganske rimelig flybilletter. OBS! Når du skal kjøpe flybillett til Australia, så må du også kjøpe flybillett for returen, selv om du skal være der over lengre tid. Mine havnet på ca. 7.000 kr. for en vei. Det vil si ca. 13.000 tur/retur.           
♥ Hotell – På grunn av tidsforskjellen lander jeg kl. 23.00 lokal tid der nede. Da er jeg sikkert veldig sliten etter og ha vært på reise i ca. 25 timer. Dermed valgte jeg å ta en overnatting på hotell ved flyplassen før jeg reiser siste strekken dagen etter. Denne havnet på ca. 1.400 kr.      
♥ Forsikring – De fleste har en egen reiseforsikring igjennom sin bank, men de anbefaler at du allikevel har en egen forsikring ved siden av. OBS! Jeg tenkte at  det kunne være greit å ta den ekstra forsikringen i banken min. Jeg tok en tlf for å forhøre meg, og fikk sjokk da de fortalte meg at en ekstra forsikring hos de ville koste 9.000 kr!!! Dermed sjekket jeg andre muligheter, og endte opp med en forsikring hos Europeisk reiseforsikring (If), og da kom jeg ned på 3.000 kr. Når dere ser regnestykket under her, skjønner man hvorfor det er greit å ha litt oppsparte midler. Dette er bare utgifter FØR jeg reiser.

   Kr. 13.000
   Kr.   3.000
   Kr.   3.000
   Kr.   1.400
= Kr. 20.400  

Det er gøy å se tilbake på bildene fra Malta, og håper jeg vil kjenne litt på de samme følelsene nå når jeg reiser til Australia. 

Sandra
    

 

#downunder I dvalemodus

Hver kveld sier jeg til meg seg ” I morgen må jeg stå opp tidlig, sånn at jeg får noe ut av dagen”. Neste morgen våkner jeg til klokka som ringer kl.07.00 -8.00 og jeg sier til meg selv “Ånei, bare sove liiiiittt til”, slår av klokka og sover da noen timer ekstra. Planen min om å være effektiv ser ut til å gå rett vest, men jeg har jo så god tid! Det er jo fire uker til avreise, det er en evighet til. Sannheten derimot er jo at jeg virkelig må skjerpe meg. Fire uker er ingenting! 

I går kveld satt jeg klar klokken 23.00 for å få registrert undervisningstidene mine. Jeg satt tidligere i januar og jobbet for å få tidene til å gå opp, og endelig er jeg også registrert. Jeg er et typisk ordens menneske, og tanken på å miste kontrollen over ting er skremmende. Jeg MÅ ligge litt foran skjemaet, og vite at jeg har en buffer tilfelle det skulle skje noe uforutsett. Listen over ting jeg må gjøre begynner å gå tom:

♥ Bestille flybilletter √

♥ Bestille hotell √

♥ Skrive ut alle dokumenter √

♥ Registrere fag √

♥ Registrere undervisningstider √

♥ Pakke – 

Den største jobben gjenstår, og det er pakkingen. Det å skulle pakke for et år er ikke veldig motiverende, men det må jo gjøres. En del av klærne begynner så smått å legges frem, men jeg innser at dette må gjøres i flere omganger. Jeg har jo et hav av topper og t-skjorter blant annet, men hvor mange trenger en for et år i Australia egentlig? Det er tross alt ikke et u-land jeg skal til, og jeg har tilgang på både vaskemaskin og tørketrommel. Det er ikke mangel på shoppingmuligheter der nede heller. Det tror jeg er lett å glemme. Hvis du vil se hvordan jeg skal bo, kan du se det HER

Hvis det er noen der ute som har bodd eller opplevd Australia på andre måter, så tar jeg gjerne imot tips til pakking og div. andre ting som en burde ta med. Det er alltid koselig og litt mere trygghet når man hører om andres opplevelser. 

Vil du følge meg i forberedelsene og på turen min down under, så kan du legge til @andreeasg93 på Snap og Insta eller ta bilde av kodene under her                        

 .          

Sandra

2019 – Velkommen!

Godt nyttår! 

I år var jeg så heldig å få feire nyttår sammen med en av mine beste venninner og hennes mann som bor på Biri. Vi feiret med et annet vennepar av dem og naboparet. Vi gikk inn i det nye året, som skal gi oss så mye spennende. Samtidig som jeg gleder meg over både mine egne planer og min venninnes eventyr, føler jeg litt på en sorg over at vi skal være på hver vår side av jordkloden. Min beste venninne fra videregående skal bli mamma og jeg må følge det hele fra Australia. Dagens digitale samfunn gjør jo dette veldig enkelt, men allikevel er det noe med å ikke få være der fysisk. Jeg ble spurt om å være fadder, og jeg får heller ikke vært med i barnedåpen. Vi har fleipet om at de får ha meg på storskjerm i kirka, hehe! 

Til bursdagen min i november fikk jeg bøker om Australia, som jeg nå koser meg med. I tillegg fikk jeg en kalender/dagbok for 2019 av noen av kollegaene mine. På en av de første sidene står det: 

I 2019 vil jeg ha
vind i håret, og følge min nysgjerrighet og eventyrlyst.
Jeg vil stå opp for meg selv, på samme måte som jeg ville
stått opp for en venninne jeg er glad i. Jeg vil ikke være
sur, grinete eller langsur, men heller bli sint og trampe
med beina. Og så glad at jeg begynner å danse.
Jeg vil leve et liv hvor alle følelser får plass.
Alle fargene – hele regnbuen. Og vise hvme jeg er!
jeg vil ta imot det nye året med en skål for livet, for
menneskene rundt meg – og meg selv som får lov til å 
være med på denne forunderlige reisen livet er. 
                      – Björg Thorhallsdottir

Av en god kompisen fikk jeg et engagskamera…. ja, et sånt som vi hadde på barneskolen, med 27 bilder, og du virkelig måtte tenke over hva du tok bilde av. Jeg trodde ikke disse eksisterte lengre, men det gjør de altså. Med dette kameraet kom det instrukser fra kompisen min, som lød følgende:

  • Det skal ikke brukes før du har passert Norges landegrense
  • Du får ikke ta ut bildene før det er gått seks måneder etter du er kommet hjem igjen
     

​Tanken bak denne gaven er at jeg skal ta 27 bilder, som jeg skal glemme at jeg har tatt. Dermed vil det bli morsommere å ta de ut når jeg vil sette meg ned for å mimre om tiden min i Australia. Jeg ble helt rørt av gaven og syns den var skikkelig kreativ! 

Fra 01.01.2019 har jeg nå permisjon fra jobben min. Det er veldig rart. Det er nå jeg virkelig må slippe kontrollen på jobben min, og gi den til en annen. Det er skummelt, samtidig som jeg må tenke “Det er ikke mitt ansvar”. Neste uke skal jeg til Dokka for å ha opplæring av vikaren min, noe jeg gleder meg til. Det er tross alt godt å vite at noen har lyst til å passe på jobben din mens du er borte. 

Det meste begynner å komme på plass med henhold til selve reisen. I dag var jeg og tok booster vaksiner, jeg var en tur i banken, bestilte meg tannlegetime til i morgen, og til slutt var jeg innom IKEA for å kjøpe flytteesker og vakumposer. Deler av flyttelasset mitt må pakkes litt bedre før det går videre til lageret, da er det greit å ha noen kasser som er bygget for dette. Nå mangler bare det viktigste: nemlig flybilletten! 

Mitt nyttårsforsett er at jeg har lyst til å bli flinkere til å blogge og snappe, sånn at dere her hjemme kan følge meg på reise min i Australia. Jeg skal selvfølgelig nyte hvert eneste sekund, men jeg vil også dele. 

Gjør 2019 til akkurat det du vil at det skal bli! 

 

Sandra

 

La skolebibliotekarene leve!

Jeg har blitt valgt inn på en 13.plass til valglista for Nordre Land AP. Det tenkes over hva som er viktig, og hva som er mindre viktig. Jeg tenker på at det er viktig å være engasjert, fordi vi alle skal leve i et samfunn, hvor alle trenger hverandre. Jeg tenker at jeg blir engasjert, når jeg ser andre som er engasjert. Jeg tenker at jeg skulle ønske at det er fred hos alle i verden. Sånn er det ikke, og jeg blir lei meg. Lei meg, fordi jeg vet at følelsen av å ikke ha det bra er vondt. Noen lever sånn hver dag, 365 dager i året, og det gjør vondt å tenke på. 

Det å komme ut i arbeidslivet gjorde at jeg fikk et nytt syn på samfunnet. Jeg brenner for hele samfunnet, og enkeltmennesket. Fordi, i min jobb, så får jeg innblikk i nettopp enkeltmennesket, som lever i samfunnet. Å jobbe som bibliotekar er et givende yrke. Det gledes at jeg som enkeltmenneske, kan bety mye uten å kanskje være klar over det, for et annet enkeltmenneske. Det gjør noe med meg. Det betyr mye for meg når den eldre damen, spør meg om hjelp til å betale regninger på PC´n. Det betyr mye for meg, når barna som var på filmvisning peker og roper “Se! Der er hun som jobber på biblioteket” utenfor butikken. Det betyr mye for meg at jeg kan hjelpe en låner med scanning av dokumenter, selv om det gjør at jeg må være igjen 30min etter stengetid. Og det betyr mye for meg at jeg kan formidle bøker, og hva som skjer på biblioteket på Snapchat, når jeg ser at det er det som skal til for at jeg får kontakt med elevene på skolebiblioteket. 

Jeg brenner for barna som kommer inn i biblioteket og utbryter “Jeg elsker bøker”, jeg brenner for ungdommen som ligger henslengt i sofaen, og ikke skjønner hvorfor mat og drikke ikke er lov på biblioteket, jeg brenner for studenter og privatister, som henvender seg for hjelp til litteratur, jeg brenner for de voksne som er med barna sine på biblioteket, jeg brenner for voksne som sier at de ikke vet hva de vil ha, men som allikevel ramser opp hva de vil ha, jeg brenner for mannen som hver dag sitter i aviskroken, jeg brenner for de eldre som trenger oss for å få betalt regninger, og jeg brenner til og med for alle de som leser bygderomanseriene samtidig, som tålmodig står på ventelister fordi de velger å bruke biblioteket i stedet for å kjøpe bøkene. 

Det skjer mye bra i bibliotekene, enten det er fylkesbibliotek, fag – og forskningsbibliotek, folkebibliotek eller skolebibliotek. Vi er stadig under utvikling, og vi får nye oppgaver. Derfor er det trist å se at noen steder får skolebibliotekene lide for sammenslåingene, som skjer over hele landet. Jeg tenker selvfølgelig på saken i Finnmark, hvor politikere legger planer som truer med å fjerne alle bibliotekarstillingene på de åtte videregående skolene i fylket. Det er tenkt at stillingene skal erstattes med elevvakter, PCér og to stillinger på fylkesbiblioteket for administrasjon. Jeg blir sint, jeg blir forbanna. 

I Bærum er foreldre, lærere og elever fortviler. For hva skjer hvis skolebibliotekaren blir borte? I Budstikka ble det skrevet en artikkel den 12.11 av 2.trinn på Levre skole: 

“Hvis dere skal ta bort bibliotekarene, da gir vi tilbake Ipadene våre!”

“Kjære rådmann! Kan du være så snill å ikke ta bort bibliotekarene våre?

Bibliotekarer er mer verdt enn iPader. Mennesker er mer verdt enn iPader.

Vi er veldig uenig med deg. Hvis dere skal ta bort bibliotekarene, da gir vi tilbake iPadene våre!

Bibliotekaren leser for oss én gang i uka, sånn at vi lærer å lese og lærer nye ord.

Bibliotekarer er snille, bibliotekarer hjelper oss med å finne bøker som vi ønsker å låne. Det kan ikke en iPad gjøre.

Det er kjempedårlig at dere ønsker å ta bort bibliotekarene våre. Skjønner dere det?

Hei, rådmann. Vi vil ikke at dere skal ta bort jobben til bibliotekarene, for da får vi ikke hjelp av bibliotekarene på biblioteket.

Hei, rådmann! Hva skal bibliotekarene gjøre når de ikke er på jobb? Hva skal de gjøre da? Har de noen annen jobb?

Det er akkurat som om når læreren vår er ikke på jobb, hva skal vi liksom gjøre da?” 

Skolebibliotekene er lovpålagt og med dette, så mener jeg at bibliotekarene skal være tilgjengelig for elevene hver dag! Elevene og lærerne trenger oss. Skolene er avhengig av oss. Biblioteket er ikke lengre bare en boksamling. Vi bidrar i skolens arbeid med digital kompetanse, kildekritikk og informasjonssøk. Vi kan bistå lærere å lære om digitale kilder, og hvordan bruke disse i undervisningen. Vi kan lære elevene om fake news. Vi kan lære lærere å bli mere digitale. Vi kan bruke bibliotekrommet til å skape et godt miljø på skolen. Vi kan ha tverrfaglige prosjekter med lærere. Vi betyr mye bare ved å være til stede. Dette skjer ikke optimalt når vi ikke er på biblioteket hver dag! 

I Oppland der jeg jobber, skal vi slå oss sammen med Hedmark fra 2020, og planleggingen er i gang. Kampen er i gang. Kampen for å kjempe om midler, for å kjempe mot kutt i stillinger, og i verste fall at stillinger bortfaller. I Oppland har vi et eget fagforum for skolebibliotekarene i VGS. Dette er et viktig møtested for oss. På mange skolebibliotek sitter vi alene, vi har ikke andre enn oss selv fysisk til å fordele oppgaver, til å gi et godt tilbud til lærere og elever. Vi trenger å kunne være med på sosiale arrangementer i form av kurs etc. for å holde oss oppdaterte, når vi blir tillagt nye oppgaver innad på skolene. Noen tror at vi tar på oss nye oppgaver fordi vi ikke har noe å gjøre. Feil. Noen står i situasjonen, hvor de tar på seg andre oppgaver for å beholde stillingsprosenten sin. Vi tar det på oss, for å vise at biblioteket er så mye mere enn bare bøker. Vi er en ressurs, ikke et kutt i budsjett! 

Jeg er klar for å kjempe for skolebibliotekene i Norge, jeg er klar for å kjempe for at forslagene til politikerene  i Finnmark ikke blir realitet. For hvis dette får medhold, vet vi at det vil få ringvirkninger i andre fylker i hele landet. Jeg er klar for å kjempe for at vi skal få beholde jobbene våre! 

“Å satse på skolebibliotek er å satse på skole”. 

Jeg brenner for skolebibliotekene! 

 

Sandra

 

 

 

Nå skjer det – VIRKELIG!

Long time, no see. Ja, det var meg og denne bloggen. Bloggen er fortsatt med meg, og når det klør i fingrene, så skriver jeg. Det jeg nå skal fortelle dere, er en historie som startet for 1,5 år siden. 

Jeg har alltid hatt lyst til å bo, jobbe eller studere i utlandet. Det kan være fordi både mamma og pappa har bodd i utlandet. Det kan være fordi generelt mange i familien min har bodd i utlandet på et eller annet tidspunkt. Det påvirker, helt klart. Allikevel er dette en avgjørelse jeg har tatt helt selv. Denne reisen begynte vel strengt tatt for to år siden, da jeg ble singel. Det var da tankene om å virkelig søke studier i utlandet begynte. Nå var det min sjanse til å gjøre det jeg hadde lyst til. I januar 2017 var jeg inne hos STS på intervju. Det gikk fint, og her startet planleggingen av mine utenlandsstudier. Planen var å søke for å komme inn og dra i juni/juli 2017, etter at jeg hadde bestått bachelorgraden min. Planene ble litt forandret. Da jeg fikk jobb rett før sommerferien, tok jeg en vurdering. Det var viktigere for meg å få en fot innenfor i arbeidslivet akkurat da. Nå ser jeg at det var en god avgjørelse. 

Videre ble det januar 2019 som var mitt nye mål. I januar 2019 skal jeg til Australia. Nå var det bare å smøre seg med tålmodighet. Siden karakterene mine fra videregående er mer enn fem år gamle, måtte jeg ta en språktest. Selv var jeg ivrig på å få gjennomført denne testen fortest mulig, men dette var ikke mulig, da denne måtte ta tidligst seks måneder før avreise. Dermed var det stopp i prosessen fra juni 2017 til mai 2018. Jeg hadde jobben min, og den har jeg trivdes med. Jeg priser meg lykkelig over at jeg var heldig som fikk jobb, som har gitt meg erfaring, og noe å vise til når jeg kommer hjem igjen. Det har vært skummelt å snakke om dette, så jeg har holdt det for meg selv lengst mulig, i redsel for å bli skuffet. Det er noe å selv bli skuffet, men og måtte fortelle andre om skuffelsen i tillegg er noe annet. Det ville jeg unngå. Det var kun noen få av mine nærmeste kollegaer og venner som visste når jeg skulle inn på språktesten. En – to uker senere satt jeg med et skriv i hånden. Jeg var på jobb på folkebiblioteket, og hadde akkurat mottatt mailen, som sa at jeg hadde fått tilbud om studieplass ved University og the Sunshine Coast! Jeg satt i skranken og måtte ta meg sammen for å ikke begynne å grine. Akkurat da, kommer et ektepar til skranken. Jeg hører at de snakker engelsk og tenker “Shit, nå må jeg tenke fort og snakke engelsk”. På godt forståelig engelsk er disse to menneskene de første som får vite den gode nyheten. Jeg drister meg til å fortelle dem at jeg er redd for å ikke klare det, at jeg ikke føler meg så god i engelsk. “No problem, you can do it, for sure” sier damen, og det var det som gjorde at jeg scannet og sendte svar om at jeg takket ja til tilbudet denne dagen. 

x-default

Det er mye som skal ordnes i forbindelse med en så stor og lang reise. Frem til nå har jeg følt at jeg har veldig god tid, men nå føler jeg plutselig at jeg har dårlig tid og alt skal ordnes samtidig. Jeg venter på dokumentasjon på fagene jeg skal ta som jeg må legge ved søknaden til lånekassen, det skal søkes visum, nytt bankkort, sjekke om jeg må ta vaksiner etc. Jeg var spent på om jeg kom til å få permisjon fra jobben min, med tanke på at jeg kun har jobbet et år. Da jeg kom hjem fra en ukes ferie på Mallorca i høstferien, lå det et gledelig brev med innvilgelse om permisjon i hylla på jobben. Dette er jeg veldig takknemlig for. Hybelen min er sagt opp, og jeg flytter hjem til jul. Siden avreise ikke er før i slutten av januar får jeg en måned hjemme i Brumunddal, men det syns jeg bare er fint. Da får jeg tid til å kun fokusere og forberede meg til turen.

Det er litt uvirkelig. Det har vært som en drøm langt, langt borte. Nå er den her, og den blir til virkelighet. Jeg skal til Australia!

-Sandra

 

Klar for sesongen 2018?

Hei!

Da jeg flyttet til Dokka var det viktig for meg å komme inn i lokalmiljøet. Jeg vet at det er mange som syns at dette kan være skummelt, og noen velger en enklere utvei; å “bure seg inne” i stedet. For meg har det aldri vært noe alternativ. Selv tok jeg initiativ, jeg googlet, fant grupper på facebook og gjorde meg til kjenne. En av veiene inn var å begynne med en aktivitet. Både kor og fotball stod på listen, så jeg ble med på begge deler. Det er helt klart skummelt å bli med på noe, hvor du møter mennesker du aldri har sett eller pratet med. For min egen del har jeg ofte tenkt “Jammen meg bra at jeg er utadvendt”. For det har mye å si. Det gjør at terskelen til å ta initiativ blir litt lavere. 

I går var jeg og det laget jeg spiller med på Biri. Vi spilte siste treningskamp før sesongen braker løs den 7.mai. I går spilte vi mot Biri, og ja, hva kan man si? Vi tapte 5-0, MEN det skal ikke stå på innsatsen. Til å være et samarbeidslag (Etnedal/ Nordsinni), vi er i forskjellig alder (16 – 40 ca.) og ikke alle har drevet med fotball fast (hinthint), så syns jeg at vi spiller så godt vi kan. Det var ingen tvil om at Biri hadde en fordel i går, for de hadde med seg så mange spillere, at ved pause så byttet de hele laget! Vi derimot hadde to innbyttere, så det var bare å løpe det vi kunne samtidig som vi skulle unngå skader. 

Personlig er jeg veldig glad i fotball, både det å spille selv og se på. Jeg skrev for noen dager siden et innlegg om frykt. Det bor frykt i meg for mye forskjellig, men når det gjelder fotball, så er det frykten for å ikke være god nok eller å gjøre noe feil. På det nivået som vi er, er det et helt eget fotballspråk, med termer om hvor en skal plassere seg etc. Det tok ikke lang tid før jeg fant ut hvor jeg trivdes i forhold til nivået mitt, noe jeg er glad for. Nå er jeg jo ikke helt god på plasseringene heller, men jeg er på yttersiden av midtbanespillerne, og hvis jeg har forstått det riktig så kan vel det kalles ving? I såfall så er jeg det. Et kjapt søk på google vil ha det til at det heter « side midtfielder». Siden jeg ikke har vært med lengre enn siden etter jul, så har jeg startet som innbytter, noe jeg syns er greit. I den første treningskampen fikk jeg spille ti minutter i andre omgang. I går fikk jeg spille litt i både i første og andre omgang. Heldigvis. Det står ikke på kondisen min egentlig, for vil jeg ha ballen, så spurter jeg. Jeg liker å si at «da får jeg bruk for 60m egenskapene mine». For de som ikke vet det, så drev jeg altså med friidrett på ungdomskolen og videregående. Nok om det. Uansett, til å være fersk i fotball på høyt nivå syns jeg at det går overraskende bra. 

Så da er jeg vel klar for sesongen 2018 da, eller? 

Sandra

Du må ikke tro jeg liker det

God søndag! 

Nå som det endelig begynner og våres tenker jeg på sommeren. Sommeren 2018. Sommeren som skal bli så bra! Min første sommer etter jeg fikk min første, fast jobb. 

Solen, Skyene. Regnet. Varmen. Kulden. Vinden. 

Jeg vil være tøff. Jeg vil bade. Spise is. Jeg vil le og slå ut håret. 

Være ung. Sorgløs. Leve livet. Nyte hver dag! 

Bli brun. Lukten av solkrem. 

Gå i bikini. Jeg vil gå i bikini. Men du må ikke tro at jeg liker det. 

 

 

Påskeferien 2017 

Det er ingen hemmelighet at jeg er tynn. Det er sånn jeg alltid har vært. Tynn. Spinkel. “Du er jo tynn som ei flis” er en kjent kommentar for meg. Men ikke tro at jeg liker det. Det å være tynn er greit. Det å være litt for tynn er ikke greit. Det var ikke det for meg, da jeg vokste opp. Nå har det snudd, og “alle” burde være tynne, slanke og passe inn over alt. Du må ikke tro jeg liker det. Jeg vil ikke, og er ikke en av de som bygger opp under kroppspress. Bildet over er et resultat av 100% bare meg. Ikke noe redigering. Ingen botox. Ingen silikon. Ingen matdiett. Ingen treningsplan. Jeg liker ikke at noe som har vært med på å bryte ned min selvfølelse nå er mere enn greit.  

Det er først nå i senere år at jeg har begynt å akseptere at jeg mest sannsynlig alltid vil være tynn. Jeg aksepterer meg selv. Mange kjente personer der ute sier at de ikke vil være med å bygge opp under dagens kroppspress, men hva gjør de? Jo, de tar silikon, de tar botox, de opererer både det ene og andre. Det blir  motstridende. Det blir dannet et bilde av det som er “nåtidens kroppsbilde”, som blir falskt. Vi vil ikke være naturlige lengre. Vi er forskjellige alle sammen, og jeg mener at vi, som mennesker, må godta oss selv sånn som vi er. Når det er sagt, så mener jeg ikke at vi skal slutte å ta vare på kroppen vår, vi skal ikke slutte å trene og spise sunt. Jeg mener bare at vi må balansere det, finne en middelvei, uten at det skal tippe enten den ene eller andre veien. 

Hvilke erfaringer har du med dagens kroppspress i samfunnet? 

Sandra


FØLG MEG PÅ FACEBOOK HER – FØLG MEG PÅ INSTAGRAM HER – FØLG MEG PÅ SNAPCHAT: @andreeasg93

 

Vi er ikke fryktløse!

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg kom over dette, men på facebook så jeg plutselig en annonse for et webinar om hvordan man håndterer frykt. Jeg stoppet opp fordi jeg dro kjensel på navnet, og tenkte “Har ikke jeg lest en bok som han har skrevet?”. Det er ikke noe galt med hukommelsen min, for joda, riktig, jeg har lest en av bøkene hans. Dermed klikket jeg meg inn for å lese om hva dette webinaret handler om. 

Jeg meldte meg på webinaret til Espen Simonsen om hvordan å håndtere frykt, som forøvrig var gratis. Det eneste jeg trengte å gjøre var å skrive inn navnet mitt og e-posten min, så kom resten av seg selv på e-post. Webinaret var på torsdag kveld kl.19, men da var jeg på fotballtrening. Da var det veldig fint at en har tilgang ut uken, sånn at jeg kunne se det i dag tidlig. Jeg satte meg ute i solen, hvor jeg puttet i øreproppene og lyttet og noterte flittig i en time.  jeg skal ikke skrive om alt som ble sagt på dette webinaret, men jeg vil gi noen av tipsene videre til dere. 

Det første jeg fikk beskjed om å gjøre: 

♥ På en skala fra 1 – 10 ; I hvor stor grad begrenser frykt deg i å leve det livet du drømmer om? 

For meg ligger dette spørsmålet på en 7, altså frykten som jeg føler på for ulike ting i ulike settinger er ganske stor. Dette er en dårlig ting som jeg gjerne vil bli jobbe med. Espen mener videre at: 

«Den alle beste investeringen er i vår egen personlig utvikling, og bli et bedre menneske enn det vi var i går.»  

Det finnes tre ulike typer frykt: 

  • Ekte frykt – Dette er den frykten som kommer inn å redder oss. En lifesaver. 
  • Sunn frykt – Dette er frykten vi har for å miste noen og som skjerper oss. Vi frykter fordi vi elsker. 
  •  Irrasjonell frykt – Dette er den frykten som holder oss igjen fra å gjøre det vi har lyst til. Den frykten som gjør at vi ikke tørr å gå utenfor komfortsonen vår. 
     

Webinaret inneholder mye mere, og dette var bare en smakebit på noe av det Espen pratet om. Jeg føler at dette hjalp meg, i forhold til å bli mere bevisst på hvordan jeg kan håndtere min egen frykt. Vi sliter alle sammen med en form for frykt, enten den er i liten eller stor grad. Du får konkrete eksempler og metoder for å håndtere frykten, noe jeg syns var lærerikt. I tillegg forklarer Espen på en veldig lett måte, uten store vanskelige ord. Jeg tror at alle kunne ha godt av å høre på et sånt kurs, for ingen av oss er fryktløse. 

Du kan sjekke ut Espen sitt arbeid HER 

Sandra


FØLG MEG PÅ FACEBOOK – HER  FØLGE MEG PÅ INSTAGRAM – HER  FØLG MEG PÅ SNAPCHAT: @andreeasg93

Følger du denne kontoen på Instagram?

God morgen!

Altså, er det bare meg? eller er det flere som syns at det er litt sexy at menn leser bøker?. Jeg ble tipset om en konto på Instagram og blir litt fascinert over alle disse mennene (ikke alle like hot for min smak) som leser. Allikevel, jeg liker den. Det må jeg innrømme. Og nå vil jeg dele det med dere. 

 

Hvis du syns at menn som leser er like sexy som det jeg gjør, så kan du følge kontoen HER 

Håper alle får en nydelig lørdag, hva enn du måtte finne på 🙂 

Sandra


FØLG MEG PÅ FACEBOOK – HER   FØLG MEG PÅ INSTAGRAM – HER   FØLG MEG PÅ SNAP: @andreeasg93