Image and video hosting by TinyPic Image and video hosting by TinyPic Image and video hosting by TinyPic Image and video hosting by TinyPic Image and video hosting by TinyPic
SANDRIS -

UAPU - Et helt nytt nettverk!



 

Hei! 

Jeg følger Verdens barn, som er organisasjonen jeg er adoptert gjennom på facebook. For en stund tilbake kom jeg over et arrangement de delte, med tittelen "Adopsjonskompetanse - hva er det? for adopterte". Det var UAPU som skulle holde arrangementet og hva er nå det da? UAPU står for Utenlandsadoptertertes politiske utvalg. Jeg begynte å gruble litt på dette møtet og tenkte automatisk at "Åååå dette blir sikkert skikkelig sånn politisk, med vansklige ord og avanserte greier om lover" osv. Det som gjorde at jeg bestemte meg for å gå var at det var for adopterte. Dermed tenkte jeg at "Hmm kanskje jeg får fortalt min historie?" "Kanskje jeg kan være med å påvirke noe som er større?".  Hovedformålet til UAPU er at etteradopsjonsarbeid nedfelles i den nye adopsjonsloven. Dette vil si at man ikke bare skal bli ivaretatt før og under adopsjon, men også i ettertid av adopsjonen! Det er utrolig viktig å få riktig informasjon og at ting går riktig for seg under selve proseesen, men det er først når man sitter med det adopterte barnet at det man har en hel perm med papirer på først "begynner". Det er da det først begynner i praksis og det er da man trenger et apparat som er der, for spørsmål, for oppfølging, for at noen skal si at "Det er helt normalt at du føler det sånn". I tillegg jobber UAPU for dette: 

Utenlandsadoptertes Politiske Utvalg (UAPU):

  • Jobber for å oppnå en endring i forståelsen av adopsjon.
  • Adopsjonsprosessen bør ses i et livsperspektiv.
  • Jobber for at etteradopsjonsarbeid skal bli en del av den nye adopsjonsloven.
  • Ønsker å være med på å danne et kompetansesenter for adopsjon.

Jeg ble møtt av så mange hyggelige mennesker, som har helt andre historier og er fra andre land enn meg selv. Vi så på filmen "De ensamma" som er en svensk dokumentar hvor adopterte i svergie forteller om relasjoner, identitet og nasjonalitet. Jeg hadde ikke sett denne på forhånd og var veldig spent på hva dette var for noe. Den ga mye nye inntrykk, samtidig som man kunne kjenne seg igjen i deler av den. Jeg anbefaler alle å se den, om du er adoptert eller ikke, fordi den åpner opp for tanker som ikke nødvendigvis bare er relatert til adopterte. Hvis du vil lese om den eller se den, så kan du trykker HER. Hvis du vil vite mere om arbeidet til UAPU kan du trykke HER

Etter å ha sett dokumentaren ble det åpnet for diskusjon og egne erfaringer og tanker, for så å prøve å knytte det til "hvordan kan vi bruke dette i videre arbeid?". Det ble fremmet mange bra og ikke minst veldig viktige tanker! Jeg ble helt imponert over alle som kom med tanker, og hvordan vi sammen klarte å se hvordan dette kan brukes som kompetanse for å hjelpe andre i samme situasjon. Det skapte hvertfall et veldig stort engasjement hos meg, og endelig føler jeg at "Yes, dette er noe jeg vil være med på, for dette kan jeg bruke mine erfaringer til. Her kan jeg være med å påvirke fordi jeg selv har kjent det på kroppen". 

Hvis du er adoptert og vil være med på UAPU sine møter i fremtiden, eller bare vil følge med på hva som skjer, kan du like facebook-siden deres HERI tillegg vil jeg oppfordre alle der ute, enten du er adoptert eller ikke, kanskje kjenner du noen som er det, til å skrive under på DENNE kampnajen! Dette er kampanjenen som er et viktig steg i arbeidet med å danne et kompetansesenter for adopterte og deres familier. 

 

Sandra 

 

FML - Se oss på skjermen i høst





God morgen kjære lesere! 

I dag skal jeg komme med en glad-melding og det kribler i hele meg når jeg tenker på det jeg nå skal fortelle dere. Dere husker kanskje jeg skrev et innlegg forgie uke om en beskjed jeg hadde fått, men at jeg ville vente med å kunngjøre den? Ja, nå skal du høre! Jeg skal nemmelig...

*Trommevirvel* 

På TV- skjermen i høst! Nå skal det sies at jeg bare skal være en del av et program, men hvor kult er ikke bare det? dere vil kanskje vite hvordan dette har gått for seg og jo, nå skal jeg fortelle:

I slutten av sommerferien ble jeg ringt opp av ei dame fra TV2 / Monster as som gjerne ville snakke med meg om denne serien de skal lage. Det var ei jente som var med i Valdres teens for noen år tilbake som hadde tipset om meg! Bare det er jo egentlig helt sprøtt, men jeg ble veldig interessert. De skulle ha tak i noen som var adoptert som kunne fortelle sin historie og som gjerne har møtt sin biologiske familie. Hele dagen brukte jeg på å tenke over saken, snakke med mamma, pappa og broren min om det og vi ble enige om at dette måtte jeg bare takke ja til, for hvor ofte kommer det en sjansje til å komme på TV? 

Hun lurte også på om jeg kunne tipse om noen andre, og da tipset jeg om en god venn av meg, Markus som er fra Hamar. Han er også adoptert og har funnet sine røtter. Det er her det hele tok en litt annen vri hvor jeg skulle bli litt skuffet. De skulle egentlig ha 50/50 med fordeling av jenter og gutter, men siden det var mangel på gutter, så fikk Markus bli med i stedet for meg. Ja, jeg vet, det var skikkelig surt, MEN jeg skal allikevel være mye med i serien, for de ville få til noe med oss sammen! Dette er noe vi syns er koselig, med tanke på at hadde det ikke vært for meg, hadde ikke Markus kommet med i serien. Litt sånn byttehandel om du vil, hehe! 

 

Om serien

Dokumentarserien FML produseres av Monster Entertainment, for TV 2. Serien planlegges sendt høsten 2015 på en av TV 2s nisjekanaler. Serien vil ha sendetid fire dager i uken (mandag til torsdag), over en periode på 6 uker. Hvert program har en varighet på 22.30 minutter. Hver uke tar serien for seg ett hovedtema, og seeren blir presentert for fire ungdommer som alle har sin bestemte tilnærming til det aktuelle uketemaet. Eksempler på aktuelle uketemaer er kropp, familie, kjærlighet, rus, helse, status og sosiale medier. Hver deltaker vil opptre i til sammen fire program/uke ? men i varierende størrelsesorden.

 

Ja, så nå skal Markus og jeg bli TV - kjendiser tenkte vi da, neida, hehe! Men det er jo gøy å få en sånn mulighet! Dere kan lese om min historie blant annet HER , HER og HER 

♥ Kommer du til å se på oss?

- Sandra

Håndball - EM. Åpningskamp fra 18.15


// Christina Neagu // Romanias toppscorer

 

I åpnningskampen for håndball - EM 2014 møter Norge - Romania. Dette tror jeg blir en helt vanvittig spennende kamp. Både norge og romania har et godt lag med mange gode spillere. På NRK sine hjemmesider kan man lese at det er Christina Neagu, romanias toppscorer på landslaget norge må stoppe for å vinne en god kamp! I sånne sitasjoner hvor både norge og romania er med, pleier jeg som regel å heie på romania. Det er gøy hvis de slår norge i åpningskampen! Selvfølgelig! 

? Hvem tror du vinner ?

Sandra

Hvilket språk vil du lære deg?



God morgen!

I dag sov jeg til halv tolv, noe som er veldig uvanelig til å være meg. Det skal dog tas med at jeg ikke er i form i dag. Etter i går hvor vi gikk inn og ut av butikker som førte til at jeg svettet og frøs om hverandre ikke er den beste kombinasjonen. Derfor tar jeg en rolig dag for meg selv. I går kjøpte jeg meg en frase og ordbok på rumensk. Hvor godt jeg har lyst til å lære meg språket er en ting, men jeg har hørt at hvis man har snakket språket når man var liten, så er det større sjanse for å klare å lære det fortere når man er voksen. Når jeg ble adoptert var jeg jo 3 1/2 år og da kan man jo snakke veldig godt. Jeg snakket rumensk. Helt snodig å tenke på at jeg faktisk har snakket et annet språk en norsk. I starten selv om jeg lærte meg norsk, hang de basic ordene fra rumensk igjen. Tenkte å gi dere en liste fra boken over de mest basic ordene. 

Hei - Bunâ (den tingen over skal være andre veien, men fant ikke det på tastaturet) Uttale : Booner

Hadet - La revedere. Uttale: La revedereh

Ja - Da

Nei - Nu. Uttale: Noo

Bra - Bine. Uttale: Beeneh

Takk - Multumesc (Det skal være en liten appostrof under t'en). Uttale: Mooltsoomesc

Hjelp - Ajutor! Uttale: Ajootor

 

?Hvilket språk vil du lære deg?

Sandra 
 

Magen min vrenger seg.....

 

Det er ikke så rart etter å ha sett disse vidoene. Den nederste videoen er fra 1990, bare 3 år før jeg selv ble født i Romania og bodde på to barnehjem før jeg HELDIGVIS ble adoptert! <3 Jeg har alltid vært veldig flink til å si til mine foreldre hvor glad jeg er i dem og at nettopp de kom og hentet meg i Romania! Jeg er så uendelig takknemmelig og den følelsen blir forsterket opptil tusen ganger når jeg ser videoer som dette. Det er helt grusomt! Jeg har ikke ord....

?Hva syns du?

Sandra

Jeg er selv et ønskebarn



 

Hei på dere!

 

I dag tenkte jeg å skrive om noe som står meg veldig nært og som er viktig for meg. Men først må jeg jo spørre dere: Har dere sett på serien ønskebarn? Det går på TV norge hver onsdag kl. 20.30 (?) tror jeg. Jeg kom over det ved at en veninnen av meg som også er adoptert la ut en link på facebook. Jeg ringte hjem til mamma og pappa for å spørre om vi kunne se på det sammen og det ville de jo veldig gjerne, så da satt jeg på skype og de i sofaen (siden jeg ikke har tv her i oslo). Programmet handler om prosessen det tar fra du bestemmer deg for at du vil adoptere fordi du enten ikke har mulighet til å få egne barn, eller at du syns det er like fint å få et barn på denne måten. Mange eller de fleste vet jo at dette er en ganske lang prosess. I de landene der det er populært å adoptere fra, sånn som Kina, tar det nå 5-6 år fra du starter til du drar for å hente barnet. Skulle så gjerne ønske at disse prosessene kunne tatt kortere tid! for det er så mange barn der ute som fortjener å komme til et bedre hjem. Selv er jeg adoptert og et veldig ønsket barn! Jeg vet hvor mye jeg er ønsket og jeg er sjeleglad for at jeg havnet hos mine foreldre i norge! Når jeg så dette programmet for første gang forgie onsdag, satt jeg med tårer i øynene og det samme gjorde mamma. Ikke før jeg hadde sett første epiode, skjønte jeg hvordan mamma og pappa må ha hatt det gjennom to sånne lange prosesser. Enda verre var det da de fikk tildeling på meg og skulle hente meg i november 96' men på grunn av kluss i papirene, fikk de ikke hentet meg før i mars 97'. Jeg vet fordi de har fortalt meg det at det var noen helt forjævlige månder og det ble en tung og lang jul! I tillegg hadde de fått et polaroid bilde av meg når de fikk tildelingen, som nå ble det kjæreste de eide i 4, lange månder. Men så kom jeg jo til norge til slutt og det er jeg undelig takknemmelig for! 




♥ Er du adoptert?
♥ Har du sett på serien ønskebarn?

-Sandra 

Fra barnehjem til Norge






Jeg sov i sengen som står rett fremfor den store kaninen <3 










-Sandra





Happy Birthday


God morgen! 

I dag er jeg endelig blitt hele 20år! Litt rart å være ferdig med tenårene men det føles egentlig ganske godt! Ble vekket av mamma, pappa og Martin på senga med sang og en kokosbolle med et rosa lys på. Deretter var det god fellefrokost og det syns jeg er så koselig! Så flyttet vi oss til sofaen for gaver og jeg fikk mye fint :D Men det er ikke bare jeg som har bursdag i dag, for den ene lillebroren min i Romania har også bursdag i dag <3 Det er litt koselig at vi deler samme dag syns jeg. Tenker masse på han og resten av familien min i dag <3 Han blir 9år. 





Den desidert største og fineste gaven var makro linse, 85mm. Jeg ble såå glad <3 Ønsket meg det ganske lenge og endelig fikk jeg det! Så nå skal jeg bli bedre på å ta bilder! Ellers fikk jeg sånn brownis kakeform og en brownispakke, sminkekost fra The Body Shop, truser, to BH'er og sokker :D! Veldig fornøyd med alt jeg fikk og gleder meg til å bruke det! Nå skal jeg snart på skola før Gjermund skal hente meg, være med hjem, senere skal jeg på styremøte og i kveld skal Gjermund ta med meg ut å spise. Jeg vet ikke hvor vi skal, har bare fått vite at han har reservert bord til kl.20. Dette blir en bra og spennende dag :D

-Sandra- 





Romania i mitt hjerte

Det er sikkert mange av dere lesere der ute, som ikke kjenner til historien min. Jeg er adoptert fra Romania og jeg er veldig stolt av å kjenne til historien min. Tenk å være så heldig å bli adoptert! Det er ingen selvfølge. Jeg var nesten på grensen til å bli flyttet over til et nytt barnehjem, men jeg ble hentet av verdens beste foreldre før det ble virkelighet. 


Barnehjemmet


Jeg kom til Norge 3 1/2år gammel. Den 13.Mars 1997. En stor dag for mine adoptivforeldre, som jeg selvfølgelig kaller foreldre, mamma og pappa. Det er ikke sagt at selv om du blir adoptert, at du får et bedre hjem en der du kom fra. Mange adopterte kommer til et bra hjem i starten, men ikke alle har det like bra under oppveksten. Jeg har hatt den beste oppveksten et barn kan ønske seg! Jeg har verdens beste foreldre som har ønsket meg alt godt, støttet meg gjennom oppturer/nedturer og vært der for meg i de store og små øyeblikkene. De har gitt meg kjærlighet og omsorg. Nettopp det er barn trenger, uavhengig om det er adoptert eller ikke. Stoltheten oser av meg når jeg forteller om mine foreldre, fordi jeg er så uendelig glad i dem. For det er veldig viktig å sette pris på sine foreldre. Det syns hvertfall jeg. 


Når jeg skulle begynne på skolen, var det noen av de mamma og pappa hadde snakket med som mente at det kanskje var best om jeg ventet et år. De fikk mene hva de ville, for mine foreldre ville at jeg skulle få starte med mine gjevnaldrende klassekamerater og være med mitt kull. Jeg mener at de gjorde det riktige. Jeg har ikke hatt noe mere problemer enn andre bare fordi jeg er adoptert. På barneskolen hadde jeg Norsk 2 i noen år, men det er jo ingen som kan høre på meg at jeg er adoptert. Etter et halvt år i Norge snakket jeg så og si godt norsk. Skolegangen min har vært som alle andres, jeg har fullført både barneskole, ungdomsskole og vgs i normal tid. Det er jeg glad for, at mine foreldre ikke vill gjøre forskjell på meg, bare fordi jeg er adoptert. 




Helt siden jeg begynte på ungdomsskolen, har jeg vært nyskjerrig på min bakgrunn og historie. Husker jeg i mine ungdomssår ble veldig lei meg og frustrert når folk spurte om historien min, hvor jeg måtte si "Jeg vet ingenting". Når jeg ble 18, begynte jeg å oppsøke mine røtter, og i fjor sommer gikk min drøm i oppfyllelse. Endelig kunne jeg få svar på mine spørsmål og få vite historien min. Det var en oppelvelse for livet og jeg er så takknemmelig for at jeg fikk oppleve det! 



Meg og min biologiske mamma



Bogdan, meg og Bianca. Mine halvsøsken <3 



Mine halvbor Denis <3 



Resten av slekta også! :) Fettere, onkler, tanter og halvsøsken <3 



Her ble jeg født for snart 20år siden :) Veldig rart å tenke på! 

Bare det å få dra tilbake til landet en kommr fra er en stor opplevelse, og i tillegg få møte sine røtter og familie, ja det er en spesiell opplevelse! Jeg vil anbefale alle adopterte der ute, som vil oppsøe sine røtter om å gjøre det. Men en ting dere må være ops på, som var mitt størte mareritt, at en må akseptere hvis familien ikke vil møte deg og vite av deg. Det må være helt forferdelig å få den beskjeden, og jeg var veldig redd for det selv. Heldigvis ble ikke min tilbakereise sånn og det er jeg glad for. Jeg vil at alle som vil oppsøke sine røtter, gjør det, fordi du kan komme til å angre hvis du ikke gjør det. Det hadde hvertfall jeg gjort! Jeg som adoptert, er veldig stolt av å både ha en familie i Romania og i Norge, men det er alltid familien i Norge som står først. Det er den familien som er min familie. Samtidig som jeg vet at jeg har en familie i Romania som bryr seg om meg og tenker på meg. Det å møte sin biologiske mamma var veldig rart, men samtidig veldig godt. Det fikk meg til å føle meg elsket av henne selv om hun ikke tok vare på meg. Mange spørsmål ble besvart og jeg fikk se mitt opphav. 

?Er du adoptert?

-Sandra- 






 

Happy Birthday to us!

Hei! 

God Mandag! I dag har jeg bursdag og jeg blir hele 19år! Men ikke nok med det! Min søte lillebror i Romania, Dennis har også bursdag i dag og han blir 8år. Syns det er litt spesiellt at vi er søsken og har bursdag på samme dag. Nå skal jeg gå å spise frokost og på morgensamlingen etterpå skal jeg fortelle min adoptivhistorie! Nervøs. Ha en fin dag alle sammen! <3 Masse kjærlighet fra meg til dere <3 

Intervju med RB



Nå har jeg nettopp hatt besøk av Ringsaker Blad som ville intervjue meg om hvordan det var på reisen i Romania med fokus på hvordan det var å møtet familien min der nede. 

Det å få fortelle dette til lokalavisen er veldig hyggelig og jeg forteller med glede! Når du har vært på en så fantastisk reise, hvor den eneste store drømmen du har, går i oppfyllelse, så vil en gjerne fortelle det til hele verden om du kunne! Jeg vet at det er mange der ute som er spente på hvordan reisen gikk og hva vi opplevde. Grunnen til at jeg ikke har skrevet om det ennå er fordi jeg har hatt nok med å fordøye det selv. Det er så mye på en gang på kort tid! Men en ting jeg vil få frem er at jeg er utrolig glad for at jeg kom til Norge og det livet jeg har fått her! Jeg var kjempeheldig som kom akkurat til den familien min her. Dette er noe jeg setter så uendelig stor pris på! Så skal jeg ikke glemme den familien jeg har i Romania. For nå har jeg en familie der også, som er veldig glad i meg og som har tenkt på meg. Den største overraskelsen jeg kom over der nede, som jeg har hatt i tankene ofte er at jeg har vært en hemmelighet i familien. Moren min, tvillingbroren hennes og mormoren min var de eneste som visste om meg! Derfor ble det et veldig rart og spesiellt møtet for dem også! Jeg kan tenke meg at det er rarere for dem enn for meg. Plutselig dukker det opp ei jente på 18 år i familien som ikke har eksistert i deres liv. Så står jeg plutselig der. Uvirkelig og rart. Men også glede fordi familien er fullkommen og ? har blitt borte. Når en står midt oppi det blir det veldig mye på en gang, sånn jeg følte det. Alle snakket på et fremmed språk om meg og fokuset var veldig på meg hele tiden. Det var veldig rart, for jeg er ikke vant til å få sååå mye oppmerksomhet. Men gøy var det og det var en drøm å få møte min biologiske familie. At de ville møte meg og at de tok i mot meg så godt som de gjorde, skapte en veldig stor glede i hjertet mitt. Med andre ord, det var veldig stort for meg! 

-Sandra- 

New clothes and dresses from Romania




















?Hva syns du om de nye klærne og kjolene?

-Sandra-








Home sweet home



Hei alle sammen! 

Da var jeg hjemme fra Romania! Det er utrolig godt å være hjemme å kunne slappe av. Kommer en bedre oppdatering i morgen. 

-Sandra-

Den rare folelsen



Bildet: Paa bildet kan dere se et veldig fint slott. Jeg husker ikke helt hvor det ligger i farta men jeg har vaert inne der!

Hei! Jeg er fortsatt i Romania. Grunnen til at det blir litt rar skriving er fordi jeg sitter med en pc uten aa, ae og oo. I dag vaaknet jeg tidlig til tross for at vi var paa en lang reise i gaar ogsaa. Jeg skal ikke fortelle noe om hva vi gjorde der, men det var veldig vellykket. Det er rart aa sitte aa blogge naar det er saa lenge siden sist. Paa sondag kommer jeg hjem igjen, saa da blir det ordentlig fart paa bloggingen igjen.Det eneste jeg kan si om denne turen naa er at den har gaat veldig fort, veldig mange inntrykk og opplevelser som jeg kommer til aa ha med meg for resten av livet. For jeg dro hit tenkte jeg at, vi skulle jobbe jobbe her, men dette har vaert som en ferie! Vi har hatt mellom 20 og 30 grader paa morgnen og kvelden mens midt paa dagen har det vaert mellom 30,40 og 50 grader. Det tok litt tid for vi ble vant til varmen men naa gaar det greit og jeg kunne godt vaert her en uke til for bare a sole meg og bli neger. Vi har faatt litt farge da selvfoolgelig. Akkurat for oyeblikket sitter jeg aa irriterer meg over alle fluene som sitter pa skjermen, i sofaen og pa meg og BZZZZZZER meg i oret, saa det er jo veldig koselig. Selv om jeg har vaert borte fra bloggen saa lenge haaper jeg at jeg fortsatt har noen lesere som folger meg der ute! Snakkes :)

-Sandra-

Ready to go to Romania



Hei! 

I går kom verdens beste Maria hit til oss! I dag har vi brukt tiden på å handle gaver og pakke de inn! Også har vi pakket koffertene fulle som dere kan se på bildet over. Nå føler vi at vi er ganske klare og vi mangler bare småting som vi skal ha med i håndbagasjen! Nå sitter vi her på hver vår pc og oppdaterer facebokk og bloggen grundig, så alle skal få med seg at nå er vi faktisk klare og at vi reiser i natt :D! Det er rart å tenke på at vi nå faktisk skal ut på denne reisen som vi har drømt om i 5 år og snakket om hver dag i 6mnd. ENDELIG!!! <3 

 

-Sandra-  

"Den store reisen for Sandra" Reportasje Ringsaker Blad!


                                                                              Klar for tur: Andreea Sandra Gulbrandsen(18) ser frem til å jobbe med frivillighetsarbeid i hjemlandet denne sommeren



For 15 år siden ble Sandra hentet til Norge fra et barnehjem i Romania. Nå er hun gammel nok til å utforske hjemlandet selv og skal i sommer bidra med frivillighetsarbeid.

Sandra bor i dag sammen med foreldrene som hentet henne fra Romania og lillebror Martin. Hun er nysgjerrig på hjemlandet og hennes historie fra barndommen, men ønsker ikke å flytte tilbake til Romania.
Nytt liv
Sandra skulle egentlig bli henta på barnehjemmet i Romania i november 1996, men på grunn av noen feil i papirer, ble hun hentet til Norge i mars 1997. I dag er hun takknemlig for å bo i et land med økonomisk trygghet og hos en familie som tar seg av henne.
? Jeg bor nå hos en mor og far som støtter meg hundre prosent i alt jeg gjør. Vi har alltid hatt en åpen og ærlig dialog om min historie og om hva som vil skje i framitden, sier Sandra.

Fadderreise
I 2007 reiste Sandra på fadderreise for å besøke fadderbarnet som hun og familen har kontakt med. Hennes møte med Romania var en sterk opplevelse med fattigdom og arbeidsledighet, men en ting var sikkert. Hun skulle tilbake.
?Jeg fikk veldig god kontakt med mange av folkene jeg møtte, samtidig som jeg følte en viss tilknytning til landet, forteller Sandra.
Barn som er adoptert til Norge får ikke tilgang til å oppsøke biologiske foreldre og mer detaljerte opplysninger før de er 18 år. Dagen etter Sandra ble myndig, kontaktet hun lederen av faddersenteret i Romania for hjelp.
? Jeg ville finne ut om mine biologiske foreldre fortsatt levde og om jeg hadde noen søsken, kommer det fra den spente 18-åringen.




                                                                                            Minner: Sandra ser ofte tilbake på bilder fra oppveksten og fra hun ble hentet. Bildene har hun samlet i et fotoalbum.

Drømmetur
I sommer reiser hun med ei venninne fra Romania tilbake til hjemlandet for å jobbe på et senter for barn og unge.
? Vi skal drive med frivillighetsarbeid på et senter hvor fokuset er å gi barn en bedre hverdag. Jeg vet ikke hvilke arbeidsoppgaver vi får, men det blir spennende uansett.
Etter Sandra ble 18 år og kom i kontakt med Verdens barn organisasjon i Oslo, fikk hun også vite at hennes biologiske mor ønsket å møte henne i sommer. En drøm går i oppfyllelse.


?Denne reisa kan løse mange spørmål og tanker i hodet mitt?
Andreea Sandra Gulbrandsen
18 år


-Sandra- 

Tenkte tanker tenker om igjen



Hei! 

Så mange tanker. Tanker om ting jeg har tenkt før men som må tenkes på igjen og igjen. Det er nesten litt pinefullt til tider å tenke. Jeg velger å tro at det skal være pinefullt, for en dag blir de tenkte tankene til virkeligheten som du ikke kunne forestillt deg. Som adoptert dukker det opp masse tanker om bagrunn og spørsmål. For i min verden er det så mange tanker om spørsmål og eksistens. Ja, det er til og med så mange tanker som jeg ikke visste eksisterte. Når de tenkte tankene utvikler seg fra et stadiet til et annet begynner jeg på nytt. For da har tankene fått en ny eksistens og leve etter. Det kan virke komplisert dette, men i grunn er det såre enkelt. Nå skal jeg fortelle dere mine tanker som utvikler seg og hele tiden får en ny eksistens. 

(PS: Jeg har tenkt lenge på dette innlegget, om jeg i det hele tatt skulle skrive det. Meningen med dette innlegget er å vise dere noe ukjent, sårbart og tankefullt som eksisterer som fint i min verden)


Jeg er heldig, tenker jeg.Det å være adoptert fra et annet land bringer med seg tusenvis av spørsmål, tanker og følelser. Når man er adoptert kan man føle at det både er positivt og negativt. For min del er det positivt. Jeg er glad jeg kom til Norge. Men jeg tenker også på alle de barna der ute som ikke blir adoptert av forskjellige årsaker. Urettferdig. Et ord som en må smake på for å kunne finne ut hva det egentlig innebærer. Urett for eksempel. Selv syns jeg det er urettferdig at jeg ble adoptert men ikke vennen min på barnehjemmet, men innebærer det også at det var en urett at jeg ble adoptert? Jeg vet ikke. Noen svar får man aldri uansett hvor mye man skulle ønske det. Det derimot vil jeg ikke si er urettferdig, for det handler bare om at livets natur er sånn. Følelser tar stor plass i meg. Jeg er et veldig følelsesladet menneske. Det å snakke til andre om at jeg er adoptert, sånne grunnleggende ting som hvor jeg er ifra osv er null problem, jeg forteller det med glede. Men hvis folk begynne å spørre om ting jeg selv ikke har helt svar på, da syns jeg det er vanskelig. Mest fordi jeg ikke er så vant med at folk spør meg om ting i forhold til at jeg er adoptert. Hvis noen spør, så er det bare om hvor jeg er fra og når jeg kom til Norge. Det har jeg svart på et titalls ganger. Men da, hvis noen begynner å spørre om jeg vet noe om den biologiske familien min osv, blir jeg sårbar og veldig forsiktig. Ikke det at det er noe galt i å spørre, men det er mye jeg ikke vet som jeg skulle ønske jeg visste. Mye jeg vil vite, men jeg vet ikke. Tankene om mine biologiske røtter er mange og uforståelige. En helt annen familie med helt andre skikker og tanker som også er min familie. At jeg har en mamma som faktisk er min biologiske mamma et annet sted i Europa....jeg skjønner det men samtidelig syns jeg det er så rart. Et menneske som skal være så knyttet til sitt barn men som er så lagt unna min hverdag og virkelighet som det går ann. Det var i 2007, etter at jeg hadde vært i Romania for første gang etter jeg ble adoptert at jeg bestemte meg for at "En dag skal jeg oppsøke og finne mine røtter i Romania." Siden den gang har det bare blitt sterkere og sterkere i min hverdag. I Norge må man være 18 år for å oppsøke sine røtter, så deror var gleden stor for meg i November, da jeg fyllte 18år. Det var nesten litt skummelt syns jeg. At jeg nå kunne stå fritt ovenfor dette valget. Men jeg trakk meg ikke, jeg fortsatte. Begynte på dette nye kapittelet som  jeg hadde gledet meg til i flere år. Uansett hvor mye jeg gledet meg over dette i mange år, ble det fryktelig skummelt for meg. Så begynte jeg å tenke på nye spørsmål, eller jeg tenkte på de samme spørsmålene, men jeg så det fra en annen vinkel, som gjorde det enda mer skummelt. Hva om min biologiske familie ikke vil vite av meg? Hva om de har fortrengt meg fordi det var så fælt at jeg kom til verden? Det høres kanskje brutalt ut, men jeg tillate meg selv å se det fra dette perspektive også. Uheldigvis. DET er noe som gjør meg sårbar. Så kommer den lykkelige slutten, som gjør at alle disse spørsmålene som er såå negative forsvinner. I dag, i 2012 har jeg fått hjelp til å oppsøke mine røtter i Romania, men ikke bare det. Vi har funnet min biologiske familie. Det er nesten helt uforståelig! Uvirkelig. 

Familien min i Romania:  Det er denne delen jeg har vurdert veldig om jeg skal skrive om. Men jeg velger å gjøre det fordi jeg vil dele det med dere. Ikke for oppmerksomhet, men fordi det er veldig stort for meg at det har skjedd og fordi snart så blir det uungålig å ikke snakke om det. 

Mamma: Hun heter Iulia (Julia) og er 41år. 
Pappa: fortsatt ukjent, får ikke vite noe om han med mindre jeg møter Mamma. 
Søsken: Jeg har 2 halvsøsken, en gutt på 13 som heter Bogdan og en jente på 12 som heter Bianca.
Mormor: Hun heter Margareta men er død. 
Mamma sine søsken: Mamma har 3 brødre. En som er død, en som bor i Hellas m/fam og en som bor i Romania. 
Søskenbarn: Onkelen min som bor i Romania har en sønn på 20 som heter Ionut.  

Om 2 uker reiser jeg til Romania for å jobbe på et fadderskapsenter sammen med en av mine beste veninner, Maria fra Vega! Det som er helt fantastisk er at jeg også skal få møte familien min. 7. og 8.Juli er satt av til å besøke dem der de bor. Det er 53 mil fra der vi skal være, så vi må bruke en dag på reising men det går bra. Akkurat det at jeg skal treffe min biologiske familie, det er helt uvirkelig men samtidelig så flott! En drøm som går i oppfyllelse <3 

I forbindelse med dette innlegget setter jeg i gang en spørsmålrunde tilfelle dere lurer på noe ang. dette :)! Bare å spørre, så svarer jeg på det meste. 

-Sandra- 

A Wish



Hei! 

På bilde ser dere en gutt og en jente. Jenta, det er meg. Gutten, det er Andrei. Vi bodde sammen på barnehjemmet i Romania med mange andre barn. Historien min har jeg jo fortalt allerede, men hvordan gikk det med Andrei? Vi vet ikke. Det eneste vi vet, er at han aldri ble adoptert! Det var mange som fikk tildeling på han, men han ble aldri adoptert. En liten margin, så kunne han også kommet til Norge. En underskrift som aldri kom på papiret. Fordi faren skulle ha masse penger for det, noe han ikke fikk. Andrei, gutten som spiste så mye sjokolade så han mistet håret, lille Andrei. Jeg har tenkt på han fra jeg kunne huske han. Hva har skjedd med han? Hvor er han? lever han? Hjertet mitt brenner for Andrei, at han skal være i live og ha det bra! En dag, så kanskje jeg finner deg igjen, og da skal jeg gi deg en stor klem selv om jeg "aldri" har "kjent" deg. Jeg husker ikke at jeg har stått ved siden av deg, tatt bilde med deg og spist sukkertøy med deg, men jeg har det på bildet og i hjertet mitt. For du vil alltid forbli i hjertet mitt, uansett. Jeg skal ta deg med gjennom livet i håp om at en dag, da skal jeg finne deg og gi deg den klemmen! Ford hjertet mitt brenner for deg <3 

-Sandra- 

Drømmen som har gått i oppfyllelse



Hei alle sammen! I dag er det en skikkelig glad- dag, og det trenger jeg i disse travle tider. For i dag har vi bestilt og betalt reise til Romania! Maria og jeg skal endelig få dra til Romania alene, sammen. Vi reiser 3.Juli og kommer hjem 15.Juli. Det er såå mye å se fram til og vi har begynt nedtellinga allerede kjenner jeg Maria rett. Nå får jeg jo ikke gjort noen ting, for nå er jeg jo sååå gira og oppspilt! Nei, nå må jeg se å få gjort noe fornuftig her! 

-Sandra- 

15 år siden



Hei! 

I dag er det 15 år siden jeg kom til Norge! Tiden går utrolig fort :O Bildet er tatt på flyet hjem fra Romania på denne dagen. Jeg var ganske liten. hele 3 1/2år.  Vi feirer dagen med berlinerbolle. Bakgrunnen for det er at bestefar var på besøk på 1års dagen fordi vi drev å bygde på huset vårt. Mamma hadde kjøpt berlinerboller til kaffen og da syns jeg det var så godt og siden da har vi hatt det som tradisjon <3 

Ha en fin dag alle sammen :D! 

-Sandra- 

Borte ille, Hjemme verst!

I EU er det fri flyt av mennesker. Men det var ikke meningen at romfolket skulle ta seg friheter

 

I EN SKITTEN og ødelagt kurvsofa, hundre meter unna sentralbanken i Bucuresti, sitter 15år gamle Sanda og ser på oss med fine, triste øyne. Søppelet flyter. Løshunder lusker omkring. Det er en gate av den typen som ikke vill virke tiltrekkende  på Norske ektepar på ovale weekendturer i Europa. 
-Jeg går på skolen, i åttende klasse, men tror ikke at jeg får fullføre. Jeg har ni små brødre jeg må hjelpe til med å passe sier Sanda. 
Nå sitter hun her i sofaen med en tante og to nevøer. Da storfamilien for noen uker siden ble kastet ut av bygården de bodde i før, tok de seg inn i en strømløs, vannløs og rasfarlig gård i Gabrovenigaten. fire værelser har de funnet, godt oppe i etasjene. Vann får de fra nærmeste T-banestasjon. Men gården og gatene skal renoveres; de regner med å bli jaget videre ganske snart. 

Sånn lyder det første avsnittet i A-magasinets hovedsak, nemlig: 
Løsningen?
Romfolket blir jaget tilbake til Romania

Når jeg leser denne artikkelen/ historien blir jeg ikke overrasket. Dette er ting jeg vet fra før. Om det gjør vondt i meg? Selvfølgelig! Når man selv er adoptert fra et land som Romania og landet ennå ikke har klart å komme seg helt på beina kjenner man at det gjør ufattelig vondt. Å lese om sitt eget land som har blitt så ødelagt på grunn av en Idiot med stor I av en diktator, som tror han eier alt og alle gjør vondt. Nei, ikke vondt men det får fram et sinne i meg som er og bli der. Jeg går ikke å er sint for dette hele tiden. Jeg føler med disse menneskene og jeg skulle ønske jeg kunne gjort noe godt for dem. Jeg var i Romania i 2007, og ja det jeg leste stemte så å si med alt det jeg så når jeg var der. Det er realiteten, vondt men sant! Noen har masse penger, bor i fine hus og har det veldig bra etter forholdene vel og merke, mens andre bor under pappesker på gata. Det er fælt å se på disse menneskene du møter i et sånt land. De ser bedene på deg med store brune øyne. Dette er mennesker som smiler og er glade av hele sitt hjerte fordi de faktisk har blitt gitt en ny dag, fått mat og tak over hodet. De er glade fordi de får lov til å leve. Og de er ufattelig takknemmelige for det de får! Jeg husker når vi dro på en butikk med fadderbarnet vårt når vi var der. Hun fikk sko, klær og leker. Her i Norge går vi å kjøper en bukse og tar den med hjem for å legge den i skapet til en passende anledning for eksempel. Fadderbarnet vårt ble sååå glad for å få en ny bukse at den måtte hun ha på seg fra hun kjøpte den og hun hadde den sikkert på seg i mange dager etter at vi hadde dratt. Hun fikk også en barbie som også var veldig stort. Samme dagen tok vi med mormoren ut til en butikk i bakgården hvor de bodde og kjøpte masse mat til henne. Jeg har aldri sett maken til takking! Hun takket oss uendelig mange ganger og jeg tror hun velsigna oss på en eller anna måte. Jeg fikk hvertfall en oppvekker om at vi burde være veldig glade for alt vi har og ikke være så kresne. Det er andre som har det mye verre enn oss her i verden og det tror jeg vi Nordmenn, serlig glemmer veldig ofte. Vi burde lære av disse menneskene som setter pris på om de har tak over hodet. Jeg har en drøm om å hjelpe det rumenske folket til å få landet på stødige ben, oppover. At mange av disse skal kunne leve en hverdag hvor de ikke trenger å tenke på "hvor havner jeg hen i morgen?" og "Finner jeg noe mat å livnære meg på i morgen?" Jeg vil hjelpe særlig fattige barn og de som bor på barnehjem! 


Noe jeg syns er forferdelig dumt er at Norge ikke vil være med i en slags avtale/kontrakt om å få adoptere fra Romania. trist? JA. forferdelig trist. Det er sååå mange barnehjemsbarn der nede som virkelig trenger et godt og trygt hjem. Jeg er jo selv adoptert derfra og når jeg kom til norge hadde jeg veldig svekket syn + bronkitt + sånne mark som spiste meg opp innvendig fra. om jeg var syk? Ikke så veldig rart når jeg har bodd på to forskjellige instutisjoner med mange andre barn med masse andre hemninger og sykdommer. Faktisk så er det helt tilfelfig at akkurat jeg ble adoptert bort. Det kunne vært non andre. Jeg er utrolig takkenemmelig for at akkurat jeg fikk komme til norge og få et bedre liv! Hjertet mitt blør når jeg tenker på alle de barna som sitter på barnehjem i hjemlandet mitt nå, 14år etter. At det ikke har blitt bedre? Trist. Disse folka trenger fortsatt masse hjelp! Norge har brukt millioner, men det blir av en eller anna grunn ikke bedre. Alle vet vi vel egentlig en god grunn. Mange av romanias folk er tiggere, tyver, smuglere osv her i Norge, noe som ikke gjør saken noe bedre akkurat. Mye verre. På en måte ødelegger disse for seg selv, men samtidlig tror jeg at det er et signal om hjelp. At vi må se disse og hjelpe de. Jeg syns det er trist at de gjør det på denne måten, men hjertet mitt brenner for å hjelpe. Jeg har tenkt til å utdanne meg så jeg kan få jobbe i Verdens Barn, en organisasjon som jobber med fadderskap og adopsjon og som jeg også ble adoptert gjennom. Hjertet og sjela mi kommer til å brenne for dette folket hele livet! Uansett om jeg får hjulpet dem eller ikke. Dette folket er rett og slett en del av meg. Landet er jo en del av meg! 



-Sandra-



 

 

En litt annerledes Påske

Da var det påske igen da. Påsken betyr snø, sol, skiturer, kvikklunsj, appelsiner, ja you name it I år blir det en litt annerledes påske spør du meg! Ikke noe snø som igen betyr ingen skiturer for vår del og da får man heller ikke kost seg med alt tilbehøret på samme måte. Men i år er det også første gang jeg ikke skal feire påsken samme med kjernefamilien. Jeg skal nemlig til Vega, og for de som ikke vet hvor det er hen, så er det en øy som ligger utenfor Brønøysund Ja, dit skal jeg! og hvorfor det?. Fordi jeg skal besøke to gode veninner som jeg liker å kalle ?søstrene? mine. Disse to jentene heter Greta & Maria. Når jeg først er inne på dette, så må jeg jo nesten fortelle historien vår for at noen i det hele tatt skal skjønne hvorfor jeg skal til dem . Greta, Maria og jeg er adoptert fra Romania og har bodd på samme barnehjem. Vi skulle egentlig bli hentet samtidelig i November 1996, men på grunn av noe kluss i papirer o.l så ble jeg utsatt til Mars 1997. Så i 2007 dro jeg og mamma sammen med mange andre av de adoperte og Verdens barn på faddertur til Romania fordi vi har et fadderbarn der nede. Vi skulle også få dra til barnehjemmet der jeg kom fra, og det er her Greta&Maria kommer inn i bildet. Vi hadde aldri hørt om at det var noen som kom fra samme barnehjemmet, men nå fikk vi høre at det var en familie til som også skulle dit! Dette syns jeg var veldig stas og lurte forferdelig på hvem dette kunne være?. Det fant jeg jo fort ut, og siden Greta er 93-modell og Maria 94 (jeg selv er 93) så fant vi fort tonen. Og siden da har vi jo selvfølegelig holdt kontakten!



Siden jeg da skal til disse fantastiske jentene og vi alle tre er fra Romania, så føler jeg at det faller seg naturlig å skrive om hvordan de feirer Påsken i Romania! Den er annerledes enn her i Norge. I Romania handler påsken om å ikke være egoistisk( ikke at alle nordmenn er det heller). Men alle skal være gode mot hverandre og ingen skal synde. Så med andre ord handler det om å være en bra person. En stor del av påsken handler også om å faste, fordi dette er en tradisjon i den ortodokse kirken.



I Romania lager de Rumenske påskeegg, disse er håndmalte og lakkert, så det er ikke noe småtteri nei! Disse eggene er noe Romania er kjent for og er en veldig fin suvernier. Legger med en video av hvordan de lager disse eggene, så skjønner dere hvertfall at dette ikke er småtteri !! 

http://www.youtube.com/watch?v=blp3jF4fGBc

GOD PÅSKE! :) 

Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017 » April 2017
hits