Farmen 2015

  • 27.11.2014 - 20:58


Hei!

Midt oppe i all eksamenslesingen og øvingen fikk jeg plutselig noe å blogge om igjen. Her om dagen tikket det inn en melding fra min gode veninne Mari som lød følgende:

"Vil du være med meg å melde deg på Farmen neste år? Hadde vært superkult om vi kunne være der sammen"

Først var jeg veldig skeptisk og tenkte at de spiller det jo sikkert inn i skoleåret og det har ikke jeg tid til! Mari beroliget meg med at innspillingen foregår på sommeren og at det ikke blir noe problem. Dermed sendte hun meg skjemaet og vi snakket sammen på skype mens vi fylte det ut. Tenkt veldig mye på det og var jo fortsatt veldig skeptisk og usikker når vi sendte det inn, men så kom tanken: "Hallo, du får ikke sånne sjanser så ofte" og HVIS vi kommer med, hadde det vært utrolig kult! Så nå sitter Mari og jeg spent å venter på svar en gang iløpet av neste halvår om vi kommer på intervju. Vi meldte oss også på "Anno" men der fikk vi aldri noe svar. Jeg la ut bilde av at jeg hadde sendt inn søknaden min på instagram og da fikk jeg like og kommentar av "Farmen 2015 med "Lykke til", noe som økte håpet mitt litt! Kryss fingrer og tær folkens, kanskje dere ser oss på TV skjermen neste høst ;)

♥ Sandra

Almost 21

  • 18.11.2014 - 20:56


Hei!

I kveld er det min siste kveld som 20 åring og i morgen tidlig våkner jeg som 21 åring. Veldig rart å tenke på at jeg faktisk blir hele 21år. I den anledning vil jeg se litt tilbake på barndommen og ungdomssårene. Jeg elsker å mimre og se på bilder! Bildet over tror jeg er fra den første sommeren min her i norge og på farmors vakre sted i Trøndelag. Husker hvordan jeg alltid gledet meg i barndommen til å komme dit men også den 8 timer lange bilturen som ikke alltid har vært like greit for meg som blir fort billsyk! Særlig i starten, når jeg brukte lapp på øyet ble det en del stopp med oppkast. Heldigvis har jeg vokst av meg mesteparten av bilsyken, men jeg kan aldri sitte med mobilen over lengre tid, lese eller se film mens jeg sitter i en bil for da ber jeg om oppkast. Men uansett, jeg har hatt en helt fantastisk barndom. Nederst i hagen hjemme hadde vi rabarbra og bladene var sås tore, så jeg brukte de som solhatt...haha! Jeg var stor fan av å spille fotball. Jeg fikk ski av mamma og pappa på den første bursdagen min her og noen dager senere gikk pappa og jeg ut for å prøve de, men jeg ville heller sparke fotball. Vi har det på film og en samtalen mellom oss handler om at  :

 

Pappa: Er det gøy? Så flink du er (noe i den duren)

Sandra: Jeg vil sparke fotball

Pappa: Ja, men nå går vi på ski, Sandra

Sandra: (litt furt) sparke fotball!

Pappa: Men nå går vi på ski

Sandra: (ler) Sparke fotball

Pappa: (ler) Ja, men nå går vi på ski

Morsomme minner for meg som alltid har vært en typisk pappajente, noe jeg aldri har lagt skjul på. Men mamma er også like bra som pappa bare for å ha det sagt! Hadde det ikke vært for mamma, så hadde jeg ikke hatt alle de minnene i et fotalbum og da kunne jeg ikke vist mange av de fine minnene til dere!



Dette er fra min periode hvor jeg var kjempesøt fordi jeg ikke hadde fortenner, du ser jo det, ikkesant? Hehe. Når jeg startet på skolen, startet jeg også med fotball og det drev jeg med til 6.klasse. Vil jo ikke påstå at jeg var noe flink, for mens de andre faktisk løp rundt på banen etter ballen, stod jeg å ventet på at ballen skulle komme til meg (ikke hele tiden da) og da brukte jeg tiden på å bite negler. Når ballen først kom passerte den jo rett forbi meg igjen. Herregud! Greit jeg aldri satset på fotball kanskje. MEN jeg har alltid syns fotball er gøy! Jeg kunne stå ute i gata for meg selv å trikse med ballen i timesvis. Det syns jeg fortsatt er gøy. 


På bildet over, føler jeg at folk kan se litt gjennom meg. I tillegg syns jeg det passer bra til historien min som jeg delte på bloggen for noen dager siden. Folk har ofte sett gjennom meg hvis jeg ikke har hatt det bra og det betyr jo at jeg er en person som viser det veldig tydelig. På en måte syns jeg det er litt dumt og på en annen måte syns jeg det er bra. I den tøffeste perioden, når jeg tenker tilbake på det, er det ikke rart at det var enkelt for de som mobbet meg å gjøre det....de så jo når de traff et ømt punkt! De så at jeg var svakere og det gjorde at de følte seg sterkere. Sånne ting setter dype spor og jeg kommer alltid til å være den personen som er lett å lese. Samtidig takker jeg for at jeg er lett å lese. På grunn av det, så lærerne når jeg ikke hadde det greit! De tok det alvorlig og fulgte meg opp. Takk for det! 


Så kom reguleringen og fjortis tiden! Ahhh....det er jo bare noe man aldri glemmer! Det var kult der og da, men nå ler jeg sammen med venner av bilder fra den tiden! Husker jeg var så missunnelig på de som hadde regulering og jeg var SÅ stolt når jeg fikk regulering! Du aner ikke. Det endret seg fort og tro meg, etter tre år med den ståldritten der i munnen var jeg veldig klar for at det skulle bort for alltid! Resultatet ble jo bra, så jeg takker også for minnene med stramming, smerte og munnsår. Tiden på ungdomsskolen ble noen gode år for meg fordi det ble min nye start etter en tøff avslutning på barneskolen. Når jeg gikk ut av ungdomsskolen hadde jeg fått litt mer selvtillit igjen, heldigvis!



Om ikke ungdomsskolen var bra, så ble hvertfall videregående ENDA bedre og selvtilliten min steg med både venner og årene. Det var på videregående jeg klarte å legge vekk mye av det vonde fra barneskolen, fordi jeg havna i en klasse hvor INGEN av de jentene fra barneskolen var. Det var ganske deilig! Ikke at jeg har noe i mot de jentene, de er kjempegreie og har jo snakket med noen av de i etterkant og vi hilser hvis vi møter på hverandre. Det ble bare en enda ny start for meg og alt ble bare mye bedre. Russetiden slår alt fra videregående av minner. Eller må jo nevne mattetimene fra første klasse. Vi hadde en lærer som for det første, ikke kunne å undervise, for det andre, hun var mer interessert i å snakke om hvem som malte huset hennes, og for det tredje kunne hun bruke nesten en hel time hos én person.....ja, det sier sitt og takk gud for at jeg fikk en ny lærer i andre klasse. Etter den matteopplevelsen et helt år, gikk jeg på sommerskole hvor jeg bare hadde matte. Det hjalp og den nye lærern var oppmerksom på meg og jeg klarte i løpet av andre klasse å karre meg til en 3, nesten en 4 i matte! Noe som da hadde vært målet mitt siden 8.klasse! Det brukte jeg 5år på! Er det noe jeg har lært gjennom mange opplevelser, er at DU MÅ ALDRI GI OPP! 


Russetiden ja! Bildet sier jo sitt..neida, bare et veldig dårlig blinkskudd av mamma. Bildet er tatt 1.mai, det kan jeg garantere...for akkurat der jeg står på det bildet, har jeg ALLTID stått første skoledag å blitt tatt bilde av. Bare en enkelt prosedyre som bare MÅ gjennomføres av en stolt mamma, hvert år. Utrolig koselig å ha de bildene i etterkant! Jeg merker at det er jo bare bilder av meg i dette innlegget, men shit heller...det er jo jeg som har bursdag i morgen. Men tilbake til russetiden! Den startet bra og endte med virusinfeksjon og 41 i feber...uka før 17.mai lå jeg rett ut. Det var kjipt, men sånn går det når du abslutt skal ta knuten om å bade før 1.mai og dra på Lillehammer treffet hvor det bare regna, var kjempekaldt og vi lå en kald russebil. Pappa var en reddende engel og hentet Mari og meg for vi orket ikke å fryse en natt til i den bilen. Men alt i alt var det en veldig fin russetid og kunne godt gjort det om igjen!



Dette var også mitt siste år på kulturskolen! I 8.klasse begynte jeg på teater på kulturskolen etter å ha vært med på Arven med Ringsaker teater. Kilden til at jeg begynte var at pappa har drevet med amatørteater i 20-30 år og det virket veldig gøy! Tilsammen gjennom alle de 7 årene jeg har gått der har jeg spilt 6 teaterstykker. Her har jeg også fått veldig mange venner, erfaringer og jeg har lært mye om meg selv! Dette var også en måte for meg å få selvtillit på. Jeg er takknemmelig for at mamma og pappa alltid har latt meg få drive med de tingene jeg syns er gøy! Det har vært med på å forme meg til den personen jeg er i dag! 


Helt siden jeg startet på ungdomsskolen og så lenge jeg kan huske å ha vært oppmerksom på at jeg er adoptert, har min største drøm alltid vært å finne tilbake til mine røtter. I løpet av siste året på vgs fikk jeg muligheten til nettopp dette. Skal jeg være helt ærlig, hadde jeg veldig store forhåpninger og av til måtte jeg være litt streng med meg selv og si "Sandra, nå må du ned på jorda igjen" Det er fort gjort å drømme seg bort i slike situasjon, fantasere og få nettopp store forhåpninger. Jeg var så heldig at jeg fant mine røtter og det over all forventning! Jeg fant mamma, tre halvsøsken, tanter, onkler og søskenbarn! Det er desidert den største opplevelsen jeg har hatt hittil i livet mitt. Tror også det er vanskelig at noe skal kunne slå dette. Tankene min går ofte til dem og særlig nå som det har gått mot kaldere tider. Etter å ha sett hvordan de bor, er jeg redd for at de ikke skal klare seg gjennom vinteren og det er en skremmende tanke! Den yngste halvbroren min der nede, Denis har også bursdag i morgen! Det syns jeg er utrolig koselig, at vi faktisk deler samme dag. Han blir 10 år, så det er 11 år mellom oss. Håper at han får en fin dag og at han kanskje tenker litt på meg også. 



Etter denne sommeren var jeg veldig klar for et friår på folkehøyskole hvor jeg skulle få drive med det jeg på den tiden likte best, nemmelig å ta bilder! Dette hadde jeg gledet meg til leeeenge og året ble et fantastisk år, hvor jeg lært enda mer om meg selv, fikk enda flere erfaringer og selvtilliten steg betydelig! Opplevelsene gjennom det året er ting jeg kanskje aldri vil få oppleve igjen og kanskje heller aldri det samholdet med en gruppe mennesker! Hvis du ikke har vært et år på folkehøyskole, så burde du prøve det. Du kommer ikke til å angre. 




Her tror jeg at jeg avslutter med dette innlegget før det blir alt for langt. Det er jo grenser for hvor interessant det er å lese om meg også, ikkesant?. Dette blir jo et innlegg jeg kan gå tilbake å se på og mimre til om 40år hvis bloggen fortsatt eksisterer da. Det som er viktig i livet er å få nye erfaringer, dele det med andre, nyte livet og sette pris på det man har. Det er hvertfall jeg og i morgen begynner jeg på et nytt år i livet mitt, nemmelig det 21. året. 

♥Sandra

 

 

STOPP MOBBINGEN!

  • 16.11.2014 - 20:39

 Det startet nesten nøyaktig på denne tiden for 8år siden. Vi har akkurat gått inn i året 2006, jeg er 12år og går i 7.Klasse. 


Vi hadde hatt nyttårsball med hele 7.trinn. Da var alt greit og alle var venner og koste seg. Vi spiste god mat, lo og danset sammen. Noen uker senere skjedde det tydeligvis noe, jeg husker ikke hva. Men alt ble hvertfall annereldes. Jeg var plutselig ikke velkommen i gjengen lengre. "Vi vil ikke ha deg her" og "du er ikke vennen vår" var setninger jeg fikk høre. Jeg har alltid vært den som har vært litt stille av meg og ikke så veldig frampå. Nå var jeg helt  stille, turte nesten ikke snakke fordi jeg var redd for hva som kom tilbake. Eller nei, fordi jeg visste jo hva jeg kom til å få tilbake. Jeg grudde meg plutselig veldig til å gå på skola, var ikke sulten ved middagsbordet. Men det verste av alt var at jeg alltid var lei meg. Det var ikke et eneste lyspunkt. Jeg grudde meg til alt. Jeg skulket, sa til mamma at jeg var dårlig og måtte bli hjemme. Ellers skulket jeg uten at de visste det. Det syns jeg var enklest. 

Det er en dag jeg skulker at det blir oppdaget. Mamma og pappa er hjemme fra jobb og jeg driver med mitt. Så ringer telefonen. Det er lærern min som ringer for å spørre hvordan det går med meg?. Mamma skjønner ingenting. Så sier lærern at jeg ikke har vært på skolen og da skjønner hun hvertfall ingenting! Det eneste jeg husker fra det øyeblikket er at jeg mildt sagt fikk høre det etter den telefonsamtalen. Men de skjønner ikke, tenker jeg. Noen dager senere snakker lærern med meg på tomannshånd når jeg er på skola. Det er da jeg forteller alt sammen. Om hvordan jeg ble utstøtt fra gjengen og ingen vil være venner med meg lengre. Lærern blir helt forskrekka og skjønner ingenting. Hun lover at dette skal de ta tak i, for sånn skal ikke en elev oppleve og ha det på skola. 

Vi begynner med såkalte jente-møter. Jeg fnyser av det nå i ettertid når jeg tenker på hvilken virkning det hadde. Møtene handlet om hvordan vi ville at miljøet i klassa skulle være med meg som midtpunkt. En og hver av jeneten i klassa måtte si en ting som var positivt om meg. Jeg brydde meg ikke, for jeg visste at de ikke mente det. Så dum var jeg ikke! Vi måtte ut å ha leker som omhandlet å inkludere hverandre og være snille og få føle hvordan det var å bli utestengt. Jeg husker en av jeneten tok meg i hånda i det vi var på vei ut, og i et tiendels sekund følte jeg glede. Men det varte ikke lenge. Tror dere møtene hjalp? Nei, de gjorde faktisk ting verre for min del. 

Det at vi hadde hatt jente møter spredte seg som ild i tørt gress. Til guttene i klassa. Flott, nå visste hele klassa om det. Da fikk jeg jo selvfølgelig høre det fra de også. Nå hadde jeg det mildt sagt jævlig. De dagene jeg faktisk gikk på skola, kom jeg vel nesten alltid gråtende hjem. Så kom selvmordstankene. Jeg ville bare slutte å leve, for å komme gjennom dette virker uoverkommelig. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg satt med en kniv i hånda og tenkte "nå gjør jeg det". Men det rare er at jeg aldri klarte det. Jeg sa det aldri til noen. Jeg begynte aldri å kutte meg heller. Det verste var når jeg en dag stod på kjøkkenet foran mamma og pappa med en kniv og trua dem med å drepe meg sjøl. Jeg kan neste se ansiktene deres ennå. Jeg strigråt. De visste ikke hva de skulle gjøre, men jeg la nå hvertfall kniven fra meg til slutt. Da skjønte de at jeg trengte profesjonell hjelp. 

Psykolog var neste steg. Jeg måtte gå til en psykolog. Der skulle jeg snakke om problemene mine på skola og få ut det vonde. Jeg kan ikke huske vi snakket om det noen gang. Utenom når psykologen var på skola en gang å hadde møte med meg, pappa og lærern. Da lurer dere sikkert på hva jeg og psykologen snakket om på alle de møtene? Jo, jeg hadde bil angst. Husker ikke om den kom før denne hendelsen eller etter. Men jævlig var det. Bare det å kjøre strekningen Brumunddal-Hamar som er en tur på 10-15min i bil var en utfordring som noen kanskje syns er helt på trynet. Jeg hadde angst for alt. Jeg hadde angst-anfall. Men hvertfall, dette handlet de møtene om. Venne problemene ble jo aldri nevnt. På skola fortsatte vi med jente møter som ikke hadde noen virkning. De var snille akkurat under møtene men så fort vi var ute av rommet var det det samme gamle. Som om jeg kunne forvente noe anna. 

På skoleområdet er det en stor skog rundt ake-bakken. Øverst i skogen fant jeg meg et tre som ble min bestevenn de 6 neste mnd. I hvert friminutt gikk jeg opp i det treet, satt meg godt til og så utover skolegården og ake-bakken. Ingen snakket til meg, det var kun meg og treet, sammen. Jeg følte meg trygg der. At jeg satt der hver dag, i hvert friminutt i hele 6mnd er helt rart å tenke på nå i ettertid. Men det var min måte å overleve skolehverdagen på. Lærern var veldig oppmerksom i de timene hun hadde oss. Hun så med en gang om jeg ikke hadde det bra og tok meg ut på gangen gjevnelig. Hun var virkelig en flink lærer som jeg knyttet meg veldig til. Hjemme ble jeg godt fulgt opp av mamma og pappa og de prøvde så godt de kunne å passe på at jeg hadde det bra. Hver dag var det en kamp for meg å vite at jeg skulle på skola, en kamp å gå til og fra skola, å gjøre lekser ble visst en utfordring, pc ble brukt mye mere, og jeg gråt meg alltid i søvn.  

Sommeren 2006 gikk med til å grue seg til skolestart og undomsskolen. Natten før hadde jeg så angst-anfall at jeg trodde jeg skulle dø. Jeg var så redd, gråt, og var så kvalm og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg lå foran doen og trodde jeg skulle kaste opp. Første skoledag på ungdomsskolen gikk greit, men har aldri hatt så vondt i magen og grudd meg til noe så mye. Heldigvis fikk jeg meg nye venner på ungdomsskolen og alt har bare gått en vei  for meg, nemmelig oppover!

 

Men det er ikke alle som er så heldige og min historie blir ikke så fæl, i havet av historiene om de som tar selvmord. Jeg var heldig som ikke ble fysisk mobbet, men jeg vet ikke hva som er verst? Fysisk elle psykisk? Alt er like ille! Det verste er at, de som mobber eller folk som ikke blir mobber tenker at, "Om noen år har hun/han glemt det". Der tar dere helt feil! Mobbing er med offerene hele livet! Det kan endre et helt liv. Ubesvisst, på grunn av at jeg har blitt mobbet så har jeg alltid hatt den følelsen av at jeg i visse situasjoner ikke er bra nok, ikke flink nok, tørr ikke ta ordet fordi jeg er redd for at de rundt meg syns jeg er teit. Håpet mitt er at alle de mobbehistoriene som kan komme frem i lyset av Odin-saken skal hjelpe det norske folk om å sette en stopper for mobbing! Derfor deler jeg min historie gjerne igjen og igjen, hvis det kan hjelpe mobbetallene å gå ned! Hvis du er for at mobbing skal bort, så gjerne del dette innlegget og oppfordre til at andre også skal dele sin historie. 

 

LIK OG DEL DETTE INNLEGGET HVIS DU ER MOT MOBBING - NÅ! 

 

♥Sandra

 

 

Bloggtoppen

  • 15.11.2014 - 11:56



Hei!

 

Det er lørdag og i går fikk jeg godkjent siste arbeidskrav, så nå er jeg rimelig klar for eksamen men må nok øve noen uke til først! Gleder meg masse til julen og kanskje også være hjemme 5 uker etter jul. Det er så koselig! Etter gårsdagens innlegg fikk jeg veldig mye aktivitet inne på bloggen og det er jo ikke så rart men, å havne på bloggtopp listen var jo kjempegøy! Ikke ofte jeg ser bloggen min der akkurat. I høst har bloggingen gått veldig nedover og jeg har ikke tatt et eneste bilde med speilreflekskameraet mitt! Det er nesten tragisk. Jeg håper på bedre bloggtider men, har vært veldig fokusert på studiet i høst og det har jeg igjen for nå som det nærmer seg eksamen. Siden jeg lå på bloggtopp listen så sjekket jeg topplisten i Ringsaker og der lå jeg på *trommevirvel* : 


Det var ikke så overaskende men, veldig gøy å se! Jeg må bare finne bloggehumøret mitt igjen et eller annet sted, så lover jeg at jeg kommer tilbake! På torsdag kom Tuva og Håkon innover til Oslo, for de skulle se på dress til Håkon. Har kanskje ikke nevnt det her på bloggen men, Tuva og Håkon skal altså gifte seg til sommeren. Derfor møtte jeg de for middag på kvelden og det var kjempekoselig. De lå over i Oslo til i går og brukte hele dagen her og etter jeg var ferdig på skolen og Gjermund på jobb, så ble det nok en middag ute. Greit det er en stund til neste gang! På onsdag som kommer har jeg bursdag og Mari kommer innover denne dagen. Vi gleder oss masse! 

 

♥Sandra

Utøya 2015: Kan jeg glede meg?

  • 14.11.2014 - 09:54


Dette innlegget har jeg tenkt på lenge og typisk er det jo at skrivetrangen kommer kl.00.00 på natta. Det jeg skal skrive om her er tanker som jeg sitter med men, som jeg håper jeg ikke er alene i. Derfor håper jeg på gode tilbakemeldinger fra både AUF'ere og dere andre der ute. 

 

Det er aldri noen som vil kunne glemme 22.juli 2011. Alle husker vi hvor vi var da bomben smalt i regjeringskvaltalet og når den første meldingen om skuddene på Utøya kom. Det er nå snart 3 1/2 år siden og ennå, av og til føler jeg det som det var i går. Siden jeg føler det sånn så er det umulig å forestille seg hvordan de som stod oppe i det hele føler det nå. 


Jeg brukte to hele måneder etter 22.juli på å bestemme meg for om jeg ville bli medlem i AUF. Tankene fløy i alle retninger om alt mulig, men jeg husker at hovedspørsmålet og redselen var om jeg kunne bli en like bra AUF'er som de som var på Utøya. Jeg følte mye på at siden jeg ikke hadde vært der så var det ikke mulig å få den samme tilknytningen til øya og miljøet. Og det er jo egentlig en helt riktig tanke for jeg kommer jo aldri til å få den tilknytningen i forbindelse med hva som skjedde. Selv ble jeg medlem og jeg har vært på Utøya to ganger og begge gangene hadde jeg den samme rare følelsen. Følelsen av at jeg ikke klarte å tenke på noe positivt og at jeg ikke klarte å gråte. Jeg blir veldig påvirket av ting og jeg syns derfor det er veldig rart at jeg ikke tillot meg selv å gråte når jeg var der. Det er en helt snodig tanke men jeg gråt ikke fordi jeg følte at jeg ikke hadde "rett" til det. Det var andre som hadde mere behov for akkurat det, så da ville det bli helt rart om jeg skulle sette meg ned med mine tårer. 

 

Til sommeren er det 4 år siden og det har vært i perioder, mye snakk om når det skal avholdes sommerleir på Utøya igjen. I følge byggeplanen osv på siden om Utøya står det at det skal være sommerleir i 2015. Det er jo ikke sikkert dette skjer, men jeg skriver med utgangspunkt i det. 


Så, la oss si og se for oss at det blir Utøya 2015. Her vet jeg at jeg må velge ord med omhu og dette er mine tanker, så mener ikke å støte noen! Jeg sitter med den følelsen av å gruglede meg. Det er vanskelig for oss som ikke var der å vite hvordan de som skal tilbake for første gang føler om det MEN, jeg kjenner jammen meg på at det er ikke så lett å være den som ikke var der og skal dit for første gang heller. For min del blir det min første AUF leir selv om jeg har vært med i 4år. Syns det er vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til det hele, redd for å si noe støtende, redd for å ikke finne seg til rette osv. Men mest av alt er jeg redd for å ha den følelsen jeg har hatt de to første gangene jeg var der. Skal jeg gå i nesten en uke der ute å føle det sånn?? Skal jeg føle at jeg ikke kan være glad? At jeg vil gråte men ikke har "rett" til det? Så kan dere være så snill å fortelle meg om jeg bare er helt på jordet eller om det faktisk er flere som har de samme evnt. andre tanker om dette. Heldigvis for meg har jeg mest tanker om at det skal bli en fin opplevelse men allikevel klarer jeg ikke helt å overbevise meg selv om at jeg bare kan være glad og ha det gøy der ute, på den vakre, lille øya. Så overbevis meg, fortell oss som aldri har vært på sommerleir på Utøya hvordan det er, hvor kult og morsomt det er! Før 22.juli ble sommerleier på Utøya beskrevet som sommerens vakreste eventyr og jeg håper at det kan bli det for de fremtidige generasjonene også! 

♥ Sandra




Babi Asam Manis

  • 12.11.2014 - 15:50



Dagens middag ble veldig enkel men samtidig sunn! Gjermund skulle egentlig komme på besøk etter jobb i dag, men han brygger på et eller annet, så vi tar det igjen senere. I dag ble det kylling stekt sammen med hvitløk og paprika og poteter ved siden av med sursøt saus. Brukte også kyllingkrydder og peppermix på kyllingen som satte en ekstra god smak.

For å lage dette trenger du:

  • 2 kyllingfileer
  • Kyllingkrydder
  • Peppermix
  • Paprika
  • Hvitløk
  • Poteter
  • Sursøt saus

 

Slik gjør du det:

  •  Skrell potetene og skjær de opp i litt mindre biter (da koker de fortere), legg de i en kjele med vann og la de koke
  • Skjær kyllingen i så små eller store biter du ønsker og stek til det er gyllent/brunt. Husk å krydre! Her kan man bruke mye forskjellig!
  • Skjær paprika i strimler/biter og finhakk hvitløken og ha det i pannen sammen med kjøttet. 
  • Smak til med sursøt saus

Dette er hva jeg puttet i min middag, men her kan man bruke mange flere grønnsaker osv, var bare at jeg glemte å kjøpe løk blant annet ;) 

♥ Sandra

128 years - Trippelbursdag

  • 11.11.2014 - 19:22





God kveld!

På tide med et blogginnlegg igjen? JA. I helgen var jeg hjemme igjen en tur for en real bursdagsfeiring. Lillebor ble 15år den 6.november, farmor ble 92 den 8.november og jeg blir 21 den 19.november. Hvert år pleier vi å feire trippelbursdag en helg i starten av november og det er en kjempekoselig tradisjon. Til middag ble det taco og til dessert ble det brownies, bløtkake og ostekake. Nam! Det ble også en del gaver som kommer godt med i studenttilværelsen. Av mamma og pappa fikk jeg laserskkriver! Når jeg skal ha hjemmeeksamen, må jeg levere oppgaven på eksamenskontoret, og i stedet for å måtte tenke på å gå ned på skolen for å kunne skrive ut oppgaver osv er det smart å ha skriver hjemme! Sparer mye tid til skriving bare der. Av lillebror fikk jeg Kari traa ulltrøye, noe som kommer godt med til en  frysepinn som meg. Av tante og kusine fikk jeg bergans ullbukse i tynn ull som er godt å ha under bukser om vinteren. Den er allerede i bruk og veldig god! Farmor ga meg arvegods, et nydelig armbånd i ekte gull! Det er såpass for stort siden jeg er ganske tynn, så det må tas inn to ledd, men til jul skal jeg bruke det mye. Gjermund ga meg 21 flaxlodd og GUESS lommebok/veske!!! Er den ikke nydelig??? Så nå har jeg også tenkt til å bli millionær da! Haåper dere vil krysse fingre og tær for at det skjer! 



Om 3 uke er det allerede første eksamen! Tenk på det....føler at jeg akkurat har startet på studiet, men når jeg tenker på alt jeg har lært i løpet av høsten, så syns jeg at det føles mye lengre ut. Før jeg kom inn på studiet og flyttet til oslo tenkte jeg ofte på  at jeg skulle være flinkere til å studere å huske hva jeg hadde lært. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle lære meg måter for å studere godt og gjøre det bra på eksamen. Nå som jeg har studert dette i noen måneder har det bare kommet av seg selv! Ikke alt er like morsomt og enkelt å huske, MEN jeg klarer å studere, jeg klarer å huske og jeg gleder meg til eksamen! Mange gruer seg mye til eksamen og jeg skjønner jo det, men jeg vet at så lenge jeg gjør mitt beste for å gjøre det bra på eksamen, kan ikke forvente noe mer av meg. Sånn er det bare. 


♥Sandra

 

hits