hits

Et år i sorg

  • Publisert: 25.08.2017, 13:47
  • Kategori: Om meg
  • Hei ♥

    Hvis noen, for et år siden hadde fortalt meg at "Om et år vil du fortsatt ha kjærlighetssorg" hadde jeg ledd. Jeg fnyste da jeg kom over en artikkel, over ei som hadde hatt kjærlighetssorg i et år. Noe så teit. Det går jo ikke an! Ingen har kjærlighetssorg sååå lenge, tenkte jeg. Så feil kan man ta. Det har gått et år og selv sitter jeg å føler på en sorg.  

     

    For et år siden ble jeg singel. Jeg fikk høre "Det er ikke deg, det er meg." Gutten som jeg var og er fortsatt så glad i, bestemte jeg seg for at det ikke var riktig å fortsette. Det var et sjokk, og jeg sitter fortsatt som et spørsmålstegn når jeg tenker på det. Fire og et halvt år sammen også tok det plutselig slutt. Det var så ubehagelig at jeg unngikk å prate om det med mine nærmeste venner og familie. Om hvordan jeg egentlig hadde det. Sånn er det ennå. Jeg sier det jeg må. Ikke mer, fordi jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg har ikke noe svar. Hver gang jeg kommer inn på det, knyter magen seg og tårene presser på. Også når jeg er alene. Når jeg er sammen med andre kan jeg bestemme selv hvordan jeg vil fremstå. Alene går ikke det. Det blir et speilbilde, hvor jeg ser på jenta i speilet. Jeg vet at hun innerst inne er knust, men det kommer ikke til uttrykk, fordi jeg er redd for at det skal rakne. Hvis jeg ikke viser sorgen ovenfor meg selv, er det enklere å ikke vise den til andre. Når jeg er alene og tårene har presset på, ønsker jeg innerst inne at jeg bare skal knekke sammen. Få et skikkelig grine anfall, så kanskje det blir bedre. Men hva gjør jeg hvis jeg tillater dette? Hva om jeg tillater meg selv å grine og det ikke stopper?. Jeg husker at jeg gråt for meg selv, nesten hver dag den første tiden. Alt var kaos. Etterhvert merket jeg at det kunne gå uker mellom hver gang jeg tenkte på det.

    Nå har sorgen endret seg. Jeg føler ikke sorgen i form av tårer, men i stedet føler jeg mer på savn. Mang en gang har jeg følt på trangen til å gå videre. "Han går jo videre, da må jo jeg også det" har jeg tenkt. Dessverre er det ikke så enkelt, uansett hvor mye jeg skulle ønske det. Trangen til å gå videre er der, men kroppen vil ikke. Om noen kunne fortalt meg en oppskrift på kjærlighetssorg hadde det vært enklere. Det er det heller ingen som har. Vi er så forskjellige. Hvis noen bare kunne truffet et punkt inni meg, sagt noe som fikk meg til å gråte skikkelig. Jeg venter ikke på en reaksjon, jeg bare vil komme over barrieren så jeg kan gå videre. Problemet er at jeg ikke vet hvordan jeg går videre. Det kan sammenlignes med å gjøre noe nytt. Tenk deg at du ser noen som hopper i fallskjerm. "Det vil jeg også få til" tenker du. Ja, du vet jo hva du må gjøre rent fysisk for å få det til, men du må komme over en kneik psykisk for å faktisk gjennomføre det. I løpet av det siste året har jeg vært på noen dater. Naturlig nok har jeg tenkt at det er sånn jeg skal komme meg videre. Det er ikke nødvendigvis det som skal til for å gå videre. Jeg har vært gjennom hele følelsesspekteret mitt. Fra knust, til å føle sorg og sinne, til å tenke at dette går jo bra, videre til at jeg har følt glede. Det har pendlet ganske bra mellom disse stadiene. I dag vet jeg ikke helt hvor jeg er. Jeg føler på en sorg, samtidig som jeg klarer å være glad. Det er mye å glede seg over. Da jeg ble singel var jeg bekymret for å ikke klare siste året av studiet, men jeg klarte det. Vi er sterkere psykisk enn det vi tror. Spør du meg hvordan jeg har hatt det vil jeg nok si "så der" eller "bra", men sannheten er at jeg har hatt et helt år i sorg.  

     

    Sandra

     

     

  • Publisert: 25.08.2017, 13:47
  • Kategori: Om meg
  • 0 kommentarer
  • Den nye tilværelsen på Dokka

  • Publisert: 20.08.2017, 21:35
  • Kategori: Jobb
  •  

    God kveld! 

    Nå er det virkelig på tide med en oppdatering her. Nå har jeg altså bodd her på Dokka i hele to uker og det har skjedd en hel del. Det å starte i min første faste jobb har vært skikkelig morro. Ukene har gått med til å sette seg inn i alle rutiner og få oversikt over alle pensumbøkene, sånn at elevene ikke kommer til et skikkelig kaos. Heldigvis hadde min forgjenger sortert alle bøkene i sine riktige bunker sånn at jobben ikke har blitt så stor for meg. Jeg må beklage hvis dette innlegget blir litt rotete, men det har skjedd så mye at jeg ikke vet helt hvor jeg skal starte. Jeg møtte opp til riktig tid første dag og ble tatt i mot med åpne armer og alle her er veldig imøtekommende. Det var betryggende. Etter det har det gått i å sette seg inn i rutiner. Den første uka var mamma her sammen med meg, så vi koste oss etter jobb med turer i nærmiljøet, så ble jeg litt kjent også i samme slengen. Når en flytter til et nytt sted, mener jeg at det er viktig å gjøre en innsats for å komme inn i lokalmiljøet, noe jeg da altså har gjort. På tirsdag dro jeg på fotballtrening med 4.divisjon, noe som var veldig gøy. Jeg holdt ut hele treningen og det viste seg at jeg ikke var i så dårlig form som jeg hadde fryktet. I morgen er det fotballtrening igjen, og på tirsdag skal jeg prøve meg på første korøvelse! Jeg stortives i min nye leilighet og har fått på plass så og si alt, mangler å montere nattbord, som jeg kjøpte når jeg var hjemme en tur i helgen. Det skal også sies at jeg ikke hat hatt nett disse to første ukene, derfor har jeg vært fraværende fra bloggen. Dagene har vært så innholdsrike at hodet mitt har holdt på å eksplodere og skuldrene har vært litt høyere enn til vanlig. Nå begynner jeg å lande litt i min nye tilværelse og jeg gleder meg sånn til fortsettelsen! 

     

    Sandra

  • Publisert: 20.08.2017, 21:35
  • Kategori: Jobb
  • 0 kommentarer