hits

Klar for sesongen 2018?

  • Publisert: 23.04.2018, 17:00
  • Kategori: Trening
  • Hei!

    Da jeg flyttet til Dokka var det viktig for meg å komme inn i lokalmiljøet. Jeg vet at det er mange som syns at dette kan være skummelt, og noen velger en enklere utvei; å "bure seg inne" i stedet. For meg har det aldri vært noe alternativ. Selv tok jeg initiativ, jeg googlet, fant grupper på facebook og gjorde meg til kjenne. En av veiene inn var å begynne med en aktivitet. Både kor og fotball stod på listen, så jeg ble med på begge deler. Det er helt klart skummelt å bli med på noe, hvor du møter mennesker du aldri har sett eller pratet med. For min egen del har jeg ofte tenkt "Jammen meg bra at jeg er utadvendt". For det har mye å si. Det gjør at terskelen til å ta initiativ blir litt lavere. 

    I går var jeg og det laget jeg spiller med på Biri. Vi spilte siste treningskamp før sesongen braker løs den 7.mai. I går spilte vi mot Biri, og ja, hva kan man si? Vi tapte 5-0, MEN det skal ikke stå på innsatsen. Til å være et samarbeidslag (Etnedal/ Nordsinni), vi er i forskjellig alder (16 - 40 ca.) og ikke alle har drevet med fotball fast (hinthint), så syns jeg at vi spiller så godt vi kan. Det var ingen tvil om at Biri hadde en fordel i går, for de hadde med seg så mange spillere, at ved pause så byttet de hele laget! Vi derimot hadde to innbyttere, så det var bare å løpe det vi kunne samtidig som vi skulle unngå skader. 

    Personlig er jeg veldig glad i fotball, både det å spille selv og se på. Jeg skrev for noen dager siden et innlegg om frykt. Det bor frykt i meg for mye forskjellig, men når det gjelder fotball, så er det frykten for å ikke være god nok eller å gjøre noe feil. På det nivået som vi er, er det et helt eget fotballspråk, med termer om hvor en skal plassere seg etc. Det tok ikke lang tid før jeg fant ut hvor jeg trivdes i forhold til nivået mitt, noe jeg er glad for. Nå er jeg jo ikke helt god på plasseringene heller, men jeg er på yttersiden av midtbanespillerne, og hvis jeg har forstått det riktig så kan vel det kalles ving? I såfall så er jeg det. Et kjapt søk på google vil ha det til at det heter « side midtfielder». Siden jeg ikke har vært med lengre enn siden etter jul, så har jeg startet som innbytter, noe jeg syns er greit. I den første treningskampen fikk jeg spille ti minutter i andre omgang. I går fikk jeg spille litt i både i første og andre omgang. Heldigvis. Det står ikke på kondisen min egentlig, for vil jeg ha ballen, så spurter jeg. Jeg liker å si at «da får jeg bruk for 60m egenskapene mine». For de som ikke vet det, så drev jeg altså med friidrett på ungdomskolen og videregående. Nok om det. Uansett, til å være fersk i fotball på høyt nivå syns jeg at det går overraskende bra. 

    Så da er jeg vel klar for sesongen 2018 da, eller? 

    Sandra

  • Publisert: 23.04.2018, 17:00
  • Kategori: Trening
  • 1 kommentarer
  • Du må ikke tro jeg liker det

  • Publisert: 22.04.2018, 10:00
  • Kategori: Helse
  • God søndag! 

    Nå som det endelig begynner og våres tenker jeg på sommeren. Sommeren 2018. Sommeren som skal bli så bra! Min første sommer etter jeg fikk min første, fast jobb. 

    Solen, Skyene. Regnet. Varmen. Kulden. Vinden. 

    Jeg vil være tøff. Jeg vil bade. Spise is. Jeg vil le og slå ut håret. 

    Være ung. Sorgløs. Leve livet. Nyte hver dag! 

    Bli brun. Lukten av solkrem. 

    Gå i bikini. Jeg vil gå i bikini. Men du må ikke tro at jeg liker det. 

     

     

    Påskeferien 2017 

    Det er ingen hemmelighet at jeg er tynn. Det er sånn jeg alltid har vært. Tynn. Spinkel. "Du er jo tynn som ei flis" er en kjent kommentar for meg. Men ikke tro at jeg liker det. Det å være tynn er greit. Det å være litt for tynn er ikke greit. Det var ikke det for meg, da jeg vokste opp. Nå har det snudd, og "alle" burde være tynne, slanke og passe inn over alt. Du må ikke tro jeg liker det. Jeg vil ikke, og er ikke en av de som bygger opp under kroppspress. Bildet over er et resultat av 100% bare meg. Ikke noe redigering. Ingen botox. Ingen silikon. Ingen matdiett. Ingen treningsplan. Jeg liker ikke at noe som har vært med på å bryte ned min selvfølelse nå er mere enn greit.  

    Det er først nå i senere år at jeg har begynt å akseptere at jeg mest sannsynlig alltid vil være tynn. Jeg aksepterer meg selv. Mange kjente personer der ute sier at de ikke vil være med å bygge opp under dagens kroppspress, men hva gjør de? Jo, de tar silikon, de tar botox, de opererer både det ene og andre. Det blir  motstridende. Det blir dannet et bilde av det som er "nåtidens kroppsbilde", som blir falskt. Vi vil ikke være naturlige lengre. Vi er forskjellige alle sammen, og jeg mener at vi, som mennesker, må godta oss selv sånn som vi er. Når det er sagt, så mener jeg ikke at vi skal slutte å ta vare på kroppen vår, vi skal ikke slutte å trene og spise sunt. Jeg mener bare at vi må balansere det, finne en middelvei, uten at det skal tippe enten den ene eller andre veien. 

    Hvilke erfaringer har du med dagens kroppspress i samfunnet? 

    Sandra


    FØLG MEG PÅ FACEBOOK HER - FØLG MEG PÅ INSTAGRAM HER - FØLG MEG PÅ SNAPCHAT: @andreeasg93

     

  • Publisert: 22.04.2018, 10:00
  • Kategori: Helse
  • 2 kommentarer
  • Vi er ikke fryktløse!

  • Publisert: 21.04.2018, 17:00
  • Kategori: Blogg
  • Jeg vet ikke helt hvorfor jeg kom over dette, men på facebook så jeg plutselig en annonse for et webinar om hvordan man håndterer frykt. Jeg stoppet opp fordi jeg dro kjensel på navnet, og tenkte "Har ikke jeg lest en bok som han har skrevet?". Det er ikke noe galt med hukommelsen min, for joda, riktig, jeg har lest en av bøkene hans. Dermed klikket jeg meg inn for å lese om hva dette webinaret handler om. 


    Jeg meldte meg på webinaret til Espen Simonsen om hvordan å håndtere frykt, som forøvrig var gratis. Det eneste jeg trengte å gjøre var å skrive inn navnet mitt og e-posten min, så kom resten av seg selv på e-post. Webinaret var på torsdag kveld kl.19, men da var jeg på fotballtrening. Da var det veldig fint at en har tilgang ut uken, sånn at jeg kunne se det i dag tidlig. Jeg satte meg ute i solen, hvor jeg puttet i øreproppene og lyttet og noterte flittig i en time.  jeg skal ikke skrive om alt som ble sagt på dette webinaret, men jeg vil gi noen av tipsene videre til dere. 

    Det første jeg fikk beskjed om å gjøre: 

    ♥ På en skala fra 1 - 10 ; I hvor stor grad begrenser frykt deg i å leve det livet du drømmer om? 

    For meg ligger dette spørsmålet på en 7, altså frykten som jeg føler på for ulike ting i ulike settinger er ganske stor. Dette er en dårlig ting som jeg gjerne vil bli jobbe med. Espen mener videre at: 

    «Den alle beste investeringen er i vår egen personlig utvikling, og bli et bedre menneske enn det vi var i går.»  

    Det finnes tre ulike typer frykt: 

    • Ekte frykt - Dette er den frykten som kommer inn å redder oss. En lifesaver. 
    • Sunn frykt - Dette er frykten vi har for å miste noen og som skjerper oss. Vi frykter fordi vi elsker. 
    •  Irrasjonell frykt - Dette er den frykten som holder oss igjen fra å gjøre det vi har lyst til. Den frykten som gjør at vi ikke tørr å gå utenfor komfortsonen vår. 
       

    Webinaret inneholder mye mere, og dette var bare en smakebit på noe av det Espen pratet om. Jeg føler at dette hjalp meg, i forhold til å bli mere bevisst på hvordan jeg kan håndtere min egen frykt. Vi sliter alle sammen med en form for frykt, enten den er i liten eller stor grad. Du får konkrete eksempler og metoder for å håndtere frykten, noe jeg syns var lærerikt. I tillegg forklarer Espen på en veldig lett måte, uten store vanskelige ord. Jeg tror at alle kunne ha godt av å høre på et sånt kurs, for ingen av oss er fryktløse. 

    Du kan sjekke ut Espen sitt arbeid HER 

    Sandra


    FØLG MEG PÅ FACEBOOK - HER  FØLGE MEG PÅ INSTAGRAM - HER  FØLG MEG PÅ SNAPCHAT: @andreeasg93

  • Publisert: 21.04.2018, 17:00
  • Kategori: Blogg
  • 2 kommentarer
  • Følger du denne kontoen på Instagram?

  • Publisert: 21.04.2018, 10:00
  • Kategori: Blogg
  • God morgen!

    Altså, er det bare meg? eller er det flere som syns at det er litt sexy at menn leser bøker?. Jeg ble tipset om en konto på Instagram og blir litt fascinert over alle disse mennene (ikke alle like hot for min smak) som leser. Allikevel, jeg liker den. Det må jeg innrømme. Og nå vil jeg dele det med dere. 

     

    Hvis du syns at menn som leser er like sexy som det jeg gjør, så kan du følge kontoen HER 

    Håper alle får en nydelig lørdag, hva enn du måtte finne på :) 

    Sandra


    FØLG MEG PÅ FACEBOOK - HER   FØLG MEG PÅ INSTAGRAM - HER   FØLG MEG PÅ SNAP: @andreeasg93

  • Publisert: 21.04.2018, 10:00
  • Kategori: Blogg
  • 1 kommentarer
  • En møteplass for alle!

  • Publisert: 20.04.2018, 16:00
  • Kategori: AUF
  • Hei! 

    Jeg ser at det er flere og flere av bloggerene der ute som skriver bok. Vi skriver jo en slags bok på bloggene våre også. Det ligger naturlig for meg at jeg er glad i bøker. Jeg har alltid vært glad i bibliotek og det har betydd mye for meg i oppveksten. 

    Bibliotek har en egen lukt. Du kan lukte bøker. Om de er gamle eller nye. I ny og ne kan du til og med lukte hvilke type mennesker som har lånt bøkene. 

    Biblioteket er et viktig sted, og i videoen under kan dere høre innlegget jeg holdt på årsmøtet til Hedmark Arbeiderparti i mars 2017. 

    Hva betyr biblioteket for deg? 

    Sandra

  • Publisert: 20.04.2018, 16:00
  • Kategori: AUF
  • 0 kommentarer
  • Språklige gleder og gremmelser

  • Publisert: 20.04.2018, 09:00
  • Kategori: Blogg
  • God morgen! 

    På jobben har vi en bok som heter "Sjærlighet og sjøttkaker - språklige gleder og gremmelser". Som blogger syns jeg det er viktig med et godt språk. Du skriver noe som flere tusen leser og kommenterer, da må språket være på plass, mener jeg. Denne boken tror jeg mange bloggere kunne ha godt av å lese.  Dette er ikke ment for å rakke ned på bloggere, snarere er det heller et innlegg for at jeg ønsker at dere blir enda bedre bloggere. 

    Isabel skriver: "...og etter at jeg postet på mystory av innholdet i pakkene var det utrolig mange av dere som ønsket dere innlegg der jeg viser dere alt."  Jeg sier bare en ting; setningsoppbygging. Her burde det stått "...og etter at jeg postet innholdet i pakkene på mystory, var det ...". 

    Sophie Elise skriver: "- Jeg endelig har fått resultater fra treningen, altså synlige muskler. Herregud da ble jeg så stolt, og jeg HATER å trene. Jeg liker det etter, kanskje i små sekunder underveis, men jevnt over er det forferdelig. Da jeg så meg selv i speilet i dag tenkte jeg WHAT, er det meg?" Her sier jeg; fullfør setningene dine. Her burde det stått " At jeg endelig har fått resultater fra treningen..... Jeg liker det etterpå, kanskje i noen sekunder underveis..." 

    Pilotfrue skriver: "Lokalet var helt perfekt til eventer som dette og akkurat passe stort til mine nesten 100 gjester."  Det er viktig å være konsekvent om en skriver om noe i nåtid, fortid eller fremtid. Her burde det stått "Lokalet er helt perfekt til eventer som dette, og akkurat passe stort til mine nesten 100 gjester." 

    Sofie skriver: "Her hadde jeg akkurat blitt 18-år og var på bursdagsfest i Drammen, wuuhuu!! #browgoals?". Helt grei setning, men det skal stå "Her hadde jeg akkurat blitt 18 år og var på bursdagsfest i Drammen, wuuhuu!! #browgoals? " Akkurat denne var veldig småpirkete, men rett skal være rett. 

    Dette er bare noen eksempler på ting, som jeg legger merke til når jeg leser andre blogger. Mange vil kanskje mene at dette er usynlige feil, eller at jeg er veldig pirkete. Det kan være tilfelle, men når jeg leser en setning og den ikke er riktig, så stopper den for meg. Jeg vet ikke om det er fordi jeg alltid har vært glad i å skrive, eller det faktum at jeg er bibliotekar, men hjernen min registrerer de minste feil i en setning. Det er helt klart flere måter å skrive en setning på, så dette er ikke en ren fasit. Det er kun min mening og hvordan jeg syns at det burde vært skrevet. Et av kriteriene for å skrive en god blogg er nettopp språket. Toppbloggere får betalt 40 000 +++ i måneden for å dele sin hverdag, både opp  og nedturer. Det er sikkert flott, men ikke med masse språkfeil. Jeg vet med meg selv at jeg også har skrivefeil, derfor bruker jeg god tid når jeg skriver innlegg. Jeg får også av og til noen til å lese igjennom innlegget før det publiseres. 

     

    Hva er ditt viktigste kriterie for en god blogg? 

    Sandra

     

     

     

     

     

  • Publisert: 20.04.2018, 09:00
  • Kategori: Blogg
  • 1 kommentarer
  • Skjønhetskomplekser - derfor opererte jeg nesen

  • Publisert: 19.04.2018, 17:00
  • Kategori: Helse
  • I dagens samfunn er det fokus på hvordan vi ser ut. Det er for mye fokus, og en kan bli gal av mindre. Vi skal se ut som en Kardashian, vi skal trene så vi ser bra nok ut, vi skal spise ditt og datt, vi må engasjere oss, vi må være over alt, hele tiden. 

    Igjennom hele oppveksten hadde jeg noe i nesen. Det var noe der, noe jeg ikke visste hva var. I det ene neseboret var det en utstikker, en klump. Den plaget meg ikke i den forstand at den gjorde vondt, for den var ikke vond. Det plaget meg fordi jeg fikk spørsmål som "Hva er det der?" Jeg har jo ikke peiling på sånne utstikkere, dermed hadde jeg ikke noe svar. "Vet ikke, sa jeg". 

    Da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående ble jeg mere oppmerksom på utstikkeren min. Den var jo ikke pen, og den var ganske synlig. I tillegg har den nok litt av skylden for at jeg aldri har pustet gjennom nesen, men munnen. Dette er noe jeg trener på den dag i dag faktisk. Jeg har alltid pustet litt tungt, og dette kommer nok også av at jeg alltid har pustet gjennom munnen. 

    Da jeg gikk på videregående dro mamma og jeg til øre, nese - og hals klinikken på Hamar for å få et svar på hva dette var for noe. Svaret var ganske enkelt. Det var en byll. Den kunne fjernes lett der og da, ved og enkelt stikke hull på den. Det gikk fint, uten noe mere dramatikk. På denne kosultasjonen fant de ut grunnen til at jeg pustet tungt og at jeg burde operere nesen. Det var en lettelse for meg å vite at det fantes en løsning på "problemet", i den grad det var et problem. 

    I desember 2010 lå jeg på et rom på Elverum sykehus, etter det legen kalte en vellykket operasjon. Det var min første operasjon noen gang og det var første gangen jeg var innlagt på sykehus, i en alder av 17 år. Hadde jeg visst hvor ubehageilig dette skulle bli, hadde jeg nok kanskje ikke gjort det. Da hadde jeg kanske heller levd med min lille utstikker. Jeg våknet, jeg følte meg, naturlig nok veldig dårlig, og de to neste dagene var et rent mareritt av smerter, tårer, blod, svette, kvalme, og på et tidsspunkt var jeg på nippet til å få et ublidt møte med badegulvet. Det var ikke så rart, etter at de hadde tatt vekk brusk som satt utenpå neseskilleveggen og rettet opp neseskilleveggen. Etter to dager skulle jeg inn igjen, for å ta ut tamongen jeg hadde fått plassert godt inn i nesen. Dagen startet med at jeg måtte sitte på badegulvet, kaldsvett og likblek. På grunn av sterke smertestillende som skulle dempe den intense smerten, hadde jeg ikke noe matlyst. Disse to tingene i kombinasjon går rett og slett veldig dårlig. Turen til sykehuset var den lengste bilturen jeg noen gang har hatt, som endte med at jeg satt i forsete og kastet opp. På sykehuset satt jeg i en rullestol,krøket sammen over posen. Legen kommenterte ikke at jeg så helt jævlig ut, så dette hadde han nok sett før. Bandasjen ble fjernet og tampongen ble fjernet. Etterpå måtte vi sitte ute i resepsjonsområdet, for jeg måtte kaste opp litt til. Etter en uke dro vi igjen til sykehuset, denne gangen for å fjerne to plater som var sydd på hver sin side av neseskilleveggen for å holde den rett. Tenk på det, de sydde faktisk rett gjennom neseskilleveggen! Ganske fascinerende egentlig.  I ukene etterpå måtte jeg skylle med saltvann og det tok lang tid før jeg ikke hadde noe smerter i nesen lengre.  

    The true story of surgery 


    En slik operasjon unner jeg ingen, og jeg kan ikke forstå hvordan toppbloggerne, kjendiser, og helt vanlige mennesker som meg selv vil legge seg under kniven for dette. Jeg kan forstå det når det er livsendrende operasjoner, som må til for at en skal klare seg gjennom livet. Operasjonen jeg tok var nødvendig for meg, men hvis jeg ser større på det, så måtte  jeg ikke tatt den. Det hadde vært fullt mulig for meg å leve livet ut med den lille utstikkeren min. Alt i alt handler det om skjønnhetskomplekser og at vi må se bra ut. Vi er i stand til å gjøre nesten hva som helst for å føle oss litt bedre for hver dag, og det skremmer meg. 

    Min oppfordring er: ikke operer noe som helst, med mindre du absolutt må. Du er bra nok som du er! 

    Sandra 

     

     

  • Publisert: 19.04.2018, 17:00
  • Kategori: Helse
  • 0 kommentarer
  • Jeg bor i denne jakken!

  • Publisert: 19.04.2018, 09:00
  • Kategori: Jobb
  • God torsdag! 

    De siste dagene ar jeg tenkt på at jeg kanskje har fått noen nye lesere, og da syns jeg det er viktig å gi et lite innblikk i hva jeg driver med. 

    Høsten 2014 begynte jeg å studere ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Jeg visste egentlig ikke hva jeg ville utdanne meg til, og havnet ganske så tilfeldig på studiet bibliotek - og informasjonsvitenskap. Jaha tenker du som leser dette, og klør deg litt i hodet. Ta det med ro, det gjorde jeg også da jeg søkte. Det skulle allikevel vise seg å være det jeg fikk en bachelor i. Det jeg ble mest overrasket over var at studiet var såpass variert, med tanke på fag. 

    1. studieår - 1.semester

    ♥ Informasjonssystemet 
    ♥ Bibliotek og samfunn
    ♥ Praksis 

    1. studieår - 2. semester

    ♥ Kunnskapsorganisasjon
    ♥ Litteratur og kulturformidling
    ♥ Praksis 

    Dette er bare noe av det som en må gjennom. Det er alltid blitt sagt at studieår nummer to er det vanskeligste på dette studiet, noe både jeg og mine studievenner kan skrive under på. Definitivt. Det ble faktisk to eksamener som jeg strøk på, men jeg trengte bare å ta opp igjen en av de. Den andre klagde jeg på, og til min store overraskelse, bestod jeg med god margin...ja, ikke bare god margin heller, for jeg fikk faktisk en C. 

    Når studiet nærmet seg slutten begynte jeg så smått å søke jobber, for jobb måtte jeg jo ha. Det var håpløst, jeg fikk avslag på avslag. På dette tidspunktet søkte jeg litt her og der, både på bibliotek og andre steder. En av stedene var på Dokka videregående skole. De hadde lyst ut en bibliotekar stilling på 60%. Noen uker senere ringte telefonen min. Den var med beskjed om at de gjerne ville ha meg inn til et intervju. En glede over at jeg endelig hadde fått napp var stor og jeg dro på intervju. En - to uker etterpå ringte telefonen min igjen. Denne gangen med beskjed om at jobben var min, hvis jeg ville ha den. 

    Våren 2017, etter tre år på høgskolen hadde jeg endelig en bachelor i bibliotek - og informasjonsvitenskap. Ikke nok med det, jeg hadde også fått meg fast jobb før endt studie. Det var deilig å kunne bruke sommeren til å jobbe på bibliotek og få min første lønning som bibliotekar! Dette var da sommerjobben jeg hadde på Stange, og der var jeg alle tre sommerene mens jeg studerte. I august flyttet jeg til Dokka og nå begynte arbeidslivet! 

    Tidligere i år kjøpte jeg meg en jakke på jobben. Det var med inspirasjon fra lærerne på Helse - og oppvekstfag, som har så og si like jakker. Når jeg er den eneste på min arbeidsplass som er bibliotekar, så syns jeg det var på sin plass at jeg også skulle ha en jakke, som forteller at jeg er bibliotekaren hvis noen lurer: 

    Ja, hvor kul er ikke denne jakken? Tror ikke det er mange bibliotekarer som har en så kul jakke faktisk, hehe. Den er så god å ha på seg, og til tider så bor jeg i den. 

    Sandra  

     

  • Publisert: 19.04.2018, 09:00
  • Kategori: Jobb
  • 2 kommentarer
  • Telefonen som ga meg muligheten

  • Publisert: 18.04.2018, 17:00
  • Kategori: Romania
  • Sommeren 2016 fikk jeg en telefon. En telefon som skulle gi meg nye muligheter og nye utfordringer. Det var et ukjent nummer, og jeg sjekker alltid hvem som står bak nummeret før jeg ringer opp igjen. Personen i andre enden presenterte seg som en dame fra tv-selskapet monster. 

    Da jeg gikk på VGS så jeg på et program som het Valdres Teens. Jeg syns det var et veldig bra program, fordi det fulgte helt vanlige ungdommer gjennom hverdagen og siste året på videregående. En av jentene, Isabelle  var halvt rumensk. Hun fikk livet sitt snudd på hodet da hun og familien ble hentet midt på natten og transportert ut av landet. Etter dette programmet kontaktet jeg henne, fordi jeg lurte på noe i forhold til at hun var halvt rumensk. 

    Damen som ringer fra Monster sier at de har blitt tipset om meg fra Isabelle. De kan fortelle meg at de er på utkikk etter ungdom til en ny TV-serie de skal lage. Damen har fått vite at jeg er adoptert og at jeg har møtt min biologiske familie. "Vil de ha med meg?" var noe av det første jeg tenkte. Det ble fort fullt av spørsmål oppe i hodet mitt. Heldigvis fikk jeg noen dager til å tenke på, med beskjed om at dette var kun hvis jeg ville. Resten av sommerleiren på Utøya brukte jeg til å gruble, vri og vende på telefonen jeg nettopp hadde fått. 

    Noen dager senere sitter jeg i feriehuset vårt i Trøndelag. Dagene har jeg brukt til.å snakke med mamma, pappa og broren min om denne telefonen jeg fikk og hva den egentlig innebærer. Jeg er 21 år og har blitt forespurt om å være med på TV. Det er ikke hver dag en får en sånn telefon. Å skulle fortelle sin historie foran "hele" Norge er ikke det samme som å fortelle den til nye folk jeg møter, som lurer på historien min der og da, ansikt til ansikt.

    Jeg tar et valg. I samråd med familien min bestemmer vi oss for å si ja. TV-serien får navnet FML (Fuck my Life), som skal dele historiene til ungdom, om hvordan det er å være norsk ungdom i dagens samfunn. Vi er mange som skal være med i serien, og den blir delt inn i fire temauker. Denne muligheten gir meg nye utfordringer. Vi må filme oss selv, snakke til et kamera, være åpne og by på oss selv. Før jeg får være med i programmet er jeg også hos en TV psykolog som skal sjekke at "alt er i orden". Det er krevende, og for første gang syns jeg det er utfordrende å fortelle min historie. Jeg vil fortelle den på en best mulig måte. Jeg ble filmet i studioet til TV 2 på Karl Johan, jeg ble filmet hjemme i det som da var leiligheten til meg og eksen min, og vi filmet hjemme i Brumunddal. Det ble en fin episode, hvor jeg fikk fortelle historien min til det norske folk. 

    Episoden kan du se HER 

     

  • Publisert: 18.04.2018, 17:00
  • Kategori: Romania
  • 1 kommentarer
  • Kle deg til 17.mai

  • Publisert: 18.04.2018, 09:00
  • Kategori: mote
  • God morgen!

    Det begynner å nærme seg 17.mai med stormskritt. En dag for å pynte seg, en dag for å feire, være med venner og familie. Spise så mange is du orker, pølse i lompe, drikke brus og spise kaker til du ruller deg hjemover. Dette vet vi jo at vi skal, men hva skal du ha på deg? 

     

    @side2mote 

    Jeg har bunad, og kan ikke tenke meg å gå i noe annet enn denne, selv om den nå er hakket for stor. Det får ikke hjelpe. Bunaden skal på. Allikevel syns jeg det er inspirerende å se hva jeg kunne ha hatt på meg hvis jeg et år ikke får brukt bunaden min. Side2 har kommet med en guide til hva du kan ha på deg, og jeg må innrømme at det finnes alt for mye fint der ute. 

                NLY - Pleated Frill Gown                                                                         NLY Eve - Maxi crepe Gown

     

    Disse to kjolene var bare en brøkdel av alt det fine som finnes der ute. Flere fine kjoler og antrekk kan du se HER 

    Har du noe fint du skal ha på deg på nasjonaldagen? 

    Sandra

  • Publisert: 18.04.2018, 09:00
  • Kategori: mote
  • 0 kommentarer
  • Slik takler du et brudd

  • Publisert: 17.04.2018, 17:00
  • Kategori: Blogg
  • Det er ingen hemmelighet at jeg har kjærlighetssorg. Den finnes, og den kan vare....og vare...og vare. Min sorg har vart siden jeg ble dumpet august i 2016. Det er snart to år det! Så når går det over? 

    Historien om da jeg ble singel kan du lese HER. Jeg vet ikke hvordan det skal forklares, hvordan de rundt meg skal forstå, hvordan jeg kommer videre. Jeg bare vet at jeg fortsatt bærer på en form for sorg. Det har gått opp og ned, og det er noen dager hvor tankene er tilbake i 2016. Andre dager eksisterer det ikke. Det er heller ingen hemmelighet at jeg har prøvd meg på både tinder, sukker og møteplassen. Det har ikke gått så bra, og jeg syns det er vanskelig å finne noen med mine kriterier. Dette med kriterier tror jeg en blir veldig bevisst på når man har blitt dumpet. Det er vanskelig å finne noen når tankene i hodet sier "men han er ikke som han". Naturlig nok vil ingen bli det samme som han. Dette gør nok at tankegangen min  på date er helt feil. Jeg er reservert fordi sjansen for å bli skuffet er veldig stor når innstillingen min handler om at jeg vil finne noen som han. Det hadde også kanskje vært enklere å gå videre hvis det var jeg som gjorde det slutt, eller at vi hadde blitt enige om at "Vet du hva, dette fungerer faktisk ikke". Sånn var det ikke. Det var et brudd, som for meg var brutalt fordi det kom helt uforberedt. Det var ingen varsellamper, ingen hint. Det var som en såpeboble som du stikker hull på.

    Så hvordan skal en takle sorgen da?

    Jeg kom over en artikkel hos Side2 med tittelen "Slik takler du et brudd" med underoverskfriften "Slett eksen fra sosiale medier". Det første punktet var veldig greit, siden han slettet meg først. Ikke bare slettet han meg, men han slettet meg og beholdt alle andre. Med alle andre mener jeg familien og vennene mine. Greit nok. Det er jo ikke de han gjør det slutt med, det var jo meg. 

    1. Pust inn, pust ut. Det høres kanskje litt klisjé ut, men det hjelper å jobbe litt med pusten. Om man befinner seg i en situasjon der man ser kjærestepar eller tilfeldigvis ser oppdateringer fra ekskjæresten, hjelper det å puste dypt inn og telle sakte til ti. Dette er faktisk sant. Jeg kan ofte tenke "Det der skulle vært meg" eller "Jeg er snart 25, jeg må finne meg en ny kjæreste". Det hjelper ikke. Du må bare ta tiden til hjelp og plutselig vil det gå bra. 

    2.Skriv det hele ned​. En studie utført av Columbia University viser at det kan være en fordel å notere ned all slags tanker når man er i en stressende periode av livet, spesielt når man har hjertesorg. Er man forbanna på eksen? Føler man at verden er i ferd med å rase? Noter det ned på papiret.​ Det er akkurat det jeg gjør. Jeg har et behov for å skrive om det til tider, og da er det ingen som skal si at det er feil. Vi takler sorg og motgang på forskjellige måter. 

    3. Kom deg på trening​. Alt man gjerne vil gjøre er å sitte i joggedressen, spise bøttevis med iskrem og se en halvdårlig film på Netflix - men, 20 minutter med aktivitet kan gjøre noe med humøret. Ifølge Womens Health Mag kan binyrene gå i overprodusering av kortisol (også kjent som «stresshormonet»), og noradenaline som fører til rastløshet, søvnløs og tvangstanker. Endorfinene som produseres mens man trener vil hjelpe å balansere kortisolnivået, og all adrenalin kommer til nytte under treningsøkten. Jeg har dager hvor jeg bare vil grave meg ned under dyna, grine og drømme meg to år tilbake i tid. Heldigvis har jeg ikke gjort det i stor grad. Trening er ikke det som blir mest prioritert, men jeg trener. 

    4. Hold deg langt unna sosiale medier​. Det er nok lettere sagt enn gjort, men det gjør ingen nytte å bla gjennom ekskjærestens Instagramkonto. Sir Nigel Shadbolt, en professor fra University of Southhampton, forklarer at sosiale medier kan gjøre det vanskeligere å komme over et brudd. Helt klart en ulempe og utfordring når jeg går inn på eksen sin facebook og skuffelsen kommer fordi det står "I et forhold med ...". Nå gjør ikke jeg dette ofte, men helt sant. Det ble mye mere virkelig. 

    5. Vær omringet med gode folk. Husk å ikke gjem deg for omverden. Vær sammen med venner og hold deg så sosial som mulig. Dra på kino, ta en kaffe eller dra på museum. Man kommer til å trenge alene tid, men det er vikrig også å komme seg ut. Heldigvis har ikke bruddet gått utover vennene mine. I den grad det har gjort det, handler det mere om at jeg ikke har villet prate om det. Jeg har mange gode venner rundt meg, og det hjelper. 

    Sandra

     

     

  • Publisert: 17.04.2018, 17:00
  • Kategori: Blogg
  • 0 kommentarer
  • I hele Norge i dag!

  • Publisert: 17.04.2018, 09:00
  • Kategori: Blogg
  • Hei! 

    Det er en gledens dag for en liten blogger. Det er tirsdag, snart halvveis til helg. I dag har jeg nådd et mål. Jeg klarte det! I dag ligger jeg på topplisten og bloggtoppen for hele Norge. Hvor gøy er ikke det? 

    Hele Norge: 
    ♥ Topplisten - 111.plass
    ♥ Bloggtoppen - 84.plass
    ♥ Plusslisten - 30.plass 

    Kvinner i Norge:
    ♥ Topplisten - 96.plass
    ♥ Bloggtoppen - 72.plass
    ♥ Plusslisten - 25. plass

    Kvinner 18-24:
    ♥ Topplisten - 27.plass
    ♥ Bloggtoppen - 20.plass
    ♥ Plusslisten - 6.plass  

    De siste dagene har jeg kommet inn i skrivemodus igjen, og det føles deilig etter at denne bloggen ble lagt litt til side i høst. Det er gøy at så mange leser bloggen, og at det jeg skriver når frem. Det å blogge er ingen lek hvis en virkelig vil opp og frem. Det vet jeg. Selv bruker jeg masse tid på bloggen, for å skrive gode innlegg først og fremst. Det lønner seg. Jeg får ofte tilbakemelding på hvor flink jeg er til å skrive. "Du skriver så godt Sandra" får jeg høre, og jeg har skjønt at det ligger noe i det, for jeg blir ofte fornøyd med innleggene mine. Det ser sikkert ut som plasseringer er veldig viktig for meg, og ja, i en viss grad vil jeg si at det er det. Akkurat der hvor jeg ligger nå, er en "kritisk" periode hvor jeg må bestemme meg om jeg vil fortsette å satse på bloggen, eller om det holdt å komme på topplisten en dag. Det gir en liten boost å være blant Norges 100 mest leste blogger i hele Norge. Det er i dag over 300 000 blogger i Norge, og da å være på topp 100 listen vil jeg si er en seier i seg selv. Nå er det bare å fortsette jobben! Jeg gleder meg og håper at nettopp du vil følge meg videre. 

    Følg meg på Instagram HER  - Følg meg på Facebook HER  - Snapchat: @andreeasg93 

  • Publisert: 17.04.2018, 09:00
  • Kategori: Blogg
  • 2 kommentarer
  • De søte, sure små

  • Publisert: 16.04.2018, 16:00
  • Kategori: Venner
  • Hei! 

    På lørdag var det jentekveld hos Mari, og det var så hyggelig! Det er ikke så ofte at vi møtes til sånne kvelder, og da blir det ekstra koselig. Vi ble hele 9 stykker og heldigvis var vi en gjeng som går godt overens med hverandre, så skravla gikk i et kjør fra kl. 19 - 03. på natta. 

    Siden jeg var hos Mari tidlig på lørdag, dro vi ned i Moelv for å handle inn til kvelden. Det var så fint vær, og da er det perfekt for trilletur med barn. To av mine nærmeste venninner fikk begge barn i høst, og det er veldig koselig å være på besøk og kose med guttene. Vi handlet inn ost, kjeks, druer, paprika. Jeg handlet meg en hvitvin, forøvrig en jeg aldri hadde smakt, og jeg valgte den mest på grunn av etiketten faktisk. 

    Utpå kvelden var det såpass god stemning at en av jentene dro frem en pakke med shot som hun hadde med. Dette var en pakke som Mari og jeg hadde sett på vinmonopolet da vi handlet, men ikke kjøpt med oss. Pakken heter "Små shots" og er en partymix med fem forskjellige smaker. De forskjellige smakene er: 

    ♥ små grønne
    ♥ små sure cola
    ♥ små sure eple
    ♥små sure bubble fizz
    ♥ små sure jordbær

    Jeg valgte jordbær, selv om jeg egentlig hadde mest lyst på cola, hehe. Heldigvis var vi alle veldig snille og smakte på hverandres, og det var vel bare en av de jeg ikke syns smakte godt. Vil virkelig anbefale disse, og det beste av alt, hele pakken koster kun 100 kr. Det høres kanskje mye ut, men hvor mye betaler man ikke for en shot ute på byen? Da blir ikke denne pakken så dyr allikevel tenker jeg. I går vendte jeg snuten hjem igjen til Dokka, og resten av dagen brukte jeg på å se på bloggerne. Jeg sovnet på sofaen kl.17 og skulle jo baaare sove litt, men våknet igjen kl.20. Heldigvis så har jeg så godt sovehjerte at jeg la meg igjen kl.22 og sov til 06.30 i dag tidlig. Det er ikke noe å si på sovehjertet ihvertfall. 

    Håper alle har en fin dag! 

    Sandra 

  • Publisert: 16.04.2018, 16:00
  • Kategori: Venner
  • 2 kommentarer
  • Mobbing - arr for resten av livet!

  • Publisert: 15.04.2018, 14:00
  • Kategori: Helse
  •  Det startet for 12år siden. Vi har akkurat gått inn i året 2006, jeg er 12år og går i 7.Klasse. 


    Vi hadde hatt nyttårsball med hele 7.trinn. Da var alt greit, alle var venner og koste seg. Vi spiste god mat, lo og danset sammen. Noen uker senere skjedde det tydeligvis noe, jeg husker ikke hva. Alt ble annerledes. Jeg var plutselig ikke velkommen i gjengen lengre. "Vi vil ikke ha deg her" og "du er ikke vennen vår" var setninger jeg fikk høre. Jeg har alltid vært den som har vært litt stille av meg og ikke så veldig frampå. Nå var jeg helt  stille, turte nesten ikke snakke fordi jeg var redd for hva som kom tilbake. Eller nei, fordi jeg visste hva jeg kom til å få tilbake. Jeg grudde meg plutselig veldig til å gå på skolen, var ikke sulten ved middagsbordet. Men det verste av alt var at jeg alltid var lei meg. Det var ikke et eneste lyspunkt. Jeg grudde meg til alt. Jeg skulket, sa til mamma at jeg var dårlig og måtte bli hjemme. Eller så skulket jeg uten at de visste det. Det syns jeg var enklest. 

    Det er en dag jeg skulker at det blir oppdaget. Mamma og pappa er hjemme igjen fra jobb og jeg driver med mitt. Så ringer telefonen. Det er læreren min som ringer for å spørre hvordan det går med meg. Mamma skjønner ingenting. Så sier læreren at jeg ikke har vært på skolen og da skjønner hun absolutt ingenting! Det eneste jeg husker fra det øyeblikket er at jeg mildt sagt fikk høre det etter den telefonsamtalen. De skjønner ikke, tenkte jeg. Noen dager senere snakker læreren med meg på tomannshånd når jeg er på skolen. Det er da jeg forteller alt sammen. Om hvordan jeg ble utstøtt fra gjengen og ingen vil være venner med meg lengre. Læreren blir helt forskrekket over situasjonen min. Hun lover at dette skal de ta tak i, for sånn skal ikke en elev oppleve å ha det på skolen. 

    Vi begynner med såkalte jentemøter. Jeg fnyser av det nå i ettertid når jeg tenker på hvilken virkning det hadde. Møtene handlet om hvordan vi ville at miljøet i klassa skulle være, med meg som midtpunkt. En og hver av jeneten i klassen måtte si en ting som var positivt om meg. Jeg brydde meg ikke, for jeg visste at de ikke mente det. Så dum var jeg ikke! Vi måtte ut å ha leker som omhandlet det å inkludere hverandre, være snille og få føle på hvordan det var å bli utestengt. Jeg husker en av jeneten tok meg i hånda i det vi var på vei ut, og i et tiendedels sekund følte jeg glede. Men det varte ikke lenge. Tror dere møtene hjalp? Nei, de gjorde faktisk ting verre for min del. 

    Det at vi hadde hatt jentemøter spredte seg som ild i tørt gress. Først til guttene i klassen. Flott, nå visste hele klassa om det. Så til paralellklassen. Da fikk jeg jo selvfølgelig høre det fra de også. Nå hadde jeg det mildt sagt jævlig. De dagene jeg faktisk gikk på skolen, kom jeg vel nesten alltid gråtende hjem. Så kom selvmordstankene. Jeg ville bare slutte å leve, for å komme gjennom dette virket uoverkommelig. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg satt med en kniv i hånda og tenkte "nå gjør jeg det". Men jeg gjorde det aldri. Jeg sa det aldri til noen heller. Jeg begynte aldri å kutte meg heller. Det verste var en dag jeg stod på kjøkkenet foran mamma og pappa med en kniv. Jeg truet dem med å ta livet mitt. Jeg kan neste se ansiktene deres ennå. Jeg husker panikken i ansiktet til mamma. Jeg strigråt. De visste ikke hva de skulle gjøre, men jeg la kniven fra meg til slutt. Da skjønte de at jeg trengte profesjonell hjelp. 

    Psykolog var neste steg. Jeg måtte gå til en psykolog. Der skulle jeg snakke om problemene mine på skolen, og få ut det vonde. Jeg kan ikke huske at vi snakket om det noen gang. Utenom en dag når psykologen var på skolen og hadde møte med meg, pappa og læreren. Da lurer dere sikkert på hva jeg og psykologen snakket om på alle de møtene? Jo, jeg hadde bilangst. Husker ikke om den kom før denne hendelsen eller etter, men jævlig var det. Bare det å kjøre strekningen Brumunddal-Hamar som er en tur på 10-15min i bil var en utfordring. Jeg hadde angst for alt. Jeg hadde angstanfall. Dette handlet de møtene om. Venneproblemene ble aldri nevnt. På skolen fortsatte vi med jentemøter som ikke hadde noen virkning. De var snille akkurat under møtene, men så fort vi var ute av rommet var det det samme gamle. Som om jeg kunne forvente noe annet. 



    På skoleområdet er det en stor skog rundt akebakken. Øverst i skogen fant jeg meg et tre som ble min bestevenn de neste månedene. I hvert friminutt gikk jeg opp i det treet, satt meg godt til og så utover skolegården. Ingen snakket til meg, det var kun meg og treet, sammen. Jeg følte meg trygg der. At jeg satt der hver dag, i hvert friminutt i disse månedene er helt rart å tenke på nå i ettertid. Det var min måte å overleve skolehverdagen på. Læreren var veldig oppmerksom i de timene hun hadde oss. Hun så med en gang om jeg ikke hadde det bra, og tok meg ut på gangen jevnlig. Hun var virkelig en flink lærer, som jeg knyttet meg veldig til. Hjemme ble jeg godt fulgt opp av mamma og pappa, de prøvde så godt de kunne å passe på at jeg hadde det bra. Hver dag var det en kamp for meg å vite at jeg skulle på skolen, en kamp å gå til og fra skolen, å gjøre lekser ble en utfordring, pc´n ble brukt mye mere, og jeg gråt meg alltid i søvn. Siste skoledag i 7.klasse gråt alle jentene. Alle var lei seg fordi nå skulle vi skilles til forskjellige klasser. Ute i skolegården sa en av jentene til meg "Hvorfor er du her? Det er ingen som vil si hadet til deg uansett." Jeg gikk gråtende hjem den dagen. 

    Sommeren 2006 gikk med til å grue seg til skolestart og undomsskolen. I løpet av sommeren hadde en av jentene bursdag. Alle var invitert, utenom meg. De løp og hoppet, opp og ned gaten, forbi huset vårt for å demonstrere at jeg ikke var invitert. Natten før første skoledag hadde jeg så angstanfall at jeg trodde jeg skulle dø. Jeg var så redd, gråt, fikk ikke puste, var kvalm, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg lå foran doen og trodde jeg skulle kaste opp. Første skoledag på ungdomsskolen gikk greit, men har aldri hatt så vondt i magen og grudd meg til noe så mye noen gang. Heldigvis fikk jeg meg nye venner på ungdomsskolen, og etter dette gikk det bare en vei  for meg, nemmelig oppover! Mobbing er ikke greit. Det er jævlig. Mobbere skaper psykiske og fysiske sår, som aldri vil forsvinne. Det at jeg ble mobbet og utstøtt følger meg i hverdagen. Det er vanskelig å skulle fremstå som sterk når du føler at alle ser rett igjennom deg. Det er sannheten. Mobbingen har gitt meg psykiske arr, men jeg har også blitt sterkere. Jeg vet hva jeg vil, jeg har drømmer, jeg har et liv, og det skal leves til det fulle. 

    #fuckmobbere

    Sandra

     

  • Publisert: 15.04.2018, 14:00
  • Kategori: Helse
  • 4 kommentarer
  • Klar for jentekveld!

  • Publisert: 14.04.2018, 10:00
  • Kategori: Venner
  • God morgen! 

    I dag skal jeg dra til min gode venninne Mari, for hun har invitert inn til ost, kjeks og vin kveld. For øyeblikket sitter jeg å spiser frokost, også må jeg pakke ferdig. Jeg lærer aldri, men pakke skulle jeg gjort i går, og når du blir stående for lenge på badet fordi barberhøvelen slår seg vrang, ja da angret jeg virkelig på at jeg ikke pakket i går. Sånn kan det gå. Jeg skal snart komme meg avgårde, og jeg gleder meg veldig til å skulle tilbringe tid sammen med gode venner. Ønsker dere alle sammen en fin lørdag. Nyt været, nyt våren, og nyt livet! 

    Hva skal du gjøre i dag? 

    Sandra

  • Publisert: 14.04.2018, 10:00
  • Kategori: Venner
  • 0 kommentarer
  • Pupper, rumper og litt til...

  • Publisert: 13.04.2018, 19:00
  • Kategori: Helse
  • Hei!

    I dag kom jeg over nyhetssaken men overskriften "Isabel Raad og Mads Hansen i full krangel på sosiale medier" og det fascinerer meg hvor mye vi faktisk klarer å få frem om hverandre. I dette tilfellet så er jeg på Mads Hansen sin side, samtidig som jeg syns at det han gjør ikke er helt greit.

    Hvis du ikke er oppdatert på hva denne saken går ut på, så handler den om at Isabel føler seg mobbet, fordi Mads reposter bildene hennes på Instagram og skriver morsomme tekster til. Isabel mener hun blir mobbet, andre mener at såpass burde hun tåle. Jeg vil bare si at hvis du er en offentlig person, toppblogger, whatever egentlig, så MÅ du faktisk tåle kritikk og at andre har meninger om deg og det du legger frem. Som Mads Hansen skriver «Ikke innta offerrollen fordi folk lager humor av at du har operert nese, pupper og rumpe. Forretningsmodellen din går i stor grad ut på å dele nettopp dette med offentligheten, og da må du faktisk tåle at offentligheten mener noe om det tilbake.»  Til og med jeg, lille meg, som er en helt alminnelig blogger må faktisk tåle kritikk, og jeg har fått negative kommentarer på bloggen. Det er sånn det er å være blogger, vi gir et innlegg og vi får kritikk, både ris og ros tilbake. På en annen side, så er det jo en grense for hvor mye man skal finne seg i, selvfølgelig, men som toppblogger så legger Isabel litt opp til det. Akkurat som alle de andre toppbloggerne som blogger om pupper, rumper og litt til. Alt handler jo om klikk, oppmerksomhet og dette er det de må betale for det. De vet jo hva de går til, de vet hva folk vil ha og de gir det. Lett. Livet ditt handler om at hvis jeg bare får meg litt større pupper, eller tar litt mere Botox i leppene og skriver et innlegg, vil jeg få tre ganger så mye klikk enn om jeg skriver om hva jeg spiste til frokost. Jeg syns det er forkastelig. Tanken som går gjennom hodet mitt er "Hvorfor gjør dere dette?" Hvorfor tar dere Botox?, hvorfor forstørrer dere pupper, rumper, bleker tenner, setter på extensions? Er det for at DU, personlig skal føle deg bedre, eller det for likerklikkene som skal gjøre at du tjener 40.000, som igjen skal gjøre at tror du føler deg bedre? Hvorfor ikke bare være naturlig? Du vil faktisk føle deg mye bedre!  

    Sandra

     

  • Publisert: 13.04.2018, 19:00
  • Kategori: Helse
  • 0 kommentarer
  • Tre enkle steg til renere hud!

  • Publisert: 13.04.2018, 09:00
  • Kategori: Jobb
  • Hei! 

    Rett før påskeferien kom jeg over bloggen til Pilotfrue hvor jeg ble introdusert for noe helt fantastisk. Hun fortalte om en maske som hun har begynt å bruke igjen etter en lang og hard vinter med tørr hud. Når jeg leste dette tenkte jeg "Jaja, særlig, som om det fungerer så fort". Bladde meg nedover og jeg det som overrasket meg var hvor enkelt det så ut. Mange av disse skjønnhetstipsene krever ofte mange steg for å komme i mål, men denne krever bare at du har litt ledig tid i løpet av en kveld to ganger i uken. Det er sjeldent jeg kjøper ting som bloggere tipser om, men denne gangen ville jeg prøve og se hva dette kunne bringe med seg. 

    Masken heter The Incredible pore Mask og gjør følgende for huden din: 

    ♥ Suger ut talg og fett
    ♥ Rengjør porene dine
    ♥ Lukker porene og gjør de mindre
    ♥ Gjør huden din finere og renere

    Det er tre enkle steg: 

    Påfør masken på de stedene du vil rense - Jeg påførte den i hele ansiktet, da jeg føler at det virkelig trengs. Huden min skifter mellom å være tørr og fet om hverandre, noe som ikke er optimalt. Siden jeg ikke bruker sminke til vanlig, synes jeg at urenhetene mine kommer tydeligere frem

    La masken tørke i 15 - 30 min  - Jeg satte nedtelling på 20 min. Denne tiden kan du bruke på hva enn du vil gjøre. Jeg satt avslappet i sofaen etter en dusj før jeg skulle legge meg. Jeg var spent på hvordan masken ville fungere, og jeg skal si at den fungerte. Den jobbet seg ned i huden min, så det nesten var litt ubehagelig i starten, men etterhvert slappet huden av. 

    Skyll og se hvordan porene er blitt mindre  - Jeg vil anbefale bruk av klut når du skal skylle av masken, da den sitter lagvis. Det er her jeg ble mest overrasket. Jeg har aldri opplevd at disse rensetipsene som jeg har prøvd tidligere har fungert. Ikke bare kunne jeg kjenne, men også se at porene faktisk var blitt mindre. Dette var første gangen jeg brukte den, og jeg vet at jeg kommer til å fortsette å bruke den. 

    Hvis du også vil prøve denne, kan du kjøpe den HER  

    Sandra 
     

     

  • Publisert: 13.04.2018, 09:00
  • Kategori: Jobb
  • 0 kommentarer
  • Etteradopsjonsarbeid - fordi det er viktig!

  • Publisert: 12.04.2018, 20:02
  • Kategori: Romania
  • Hei! 

    Som en oppfølging til forrige innlegg, så vil jeg benytte anledningen til å skrive et innlegg om etteradopsjonsarbeid. Skrive om dette, fordi det er viktig, fordi mange kjenner noen som er adoptert, både på godt og vondt. 

    Jeg kjenner at endelig har jeg funnet noe som engasjerer meg, fordi det berører meg personlig. Det å finne noe som en brenner veldig for, trenger ikke alltid å være så enkelt. Jeg er adoptert, og dette har introdusert meg til mange sider av temaet. De fleste tenker at de som er adoptert har det veldig bra, at vi er mennesker som automatisk har kommet til et bedre sted, til noen som kan ta bedre vare på oss enn der vi kom fra. Min egen historie er en av de historiene som kan gå under kategorien "suksesshistorier". Jeg var heldig, jeg kom til et bedre hjem, og jeg fikk det jeg omtaler som den beste oppveksten som et barn kan ha. Hva som er den beste oppveksten kan jo på sin side diskuteres, men for meg har det blitt det. Foreldrene mine har alltid vært åpne om min historie, vi har alltid pratet om adopsjon og aspekter rundt adopsjonen min, både på godt og vondt. Vi snakket senest om dette i går, etter at jeg hadde vært i Oslo, hvor jeg deltok på to møter om nettopp adopsjon. De som kjenner meg og familien min vet at jeg alltid har vært engasjert i min egen historie. Det har lenge vært i min bevissthet at en andel av barn som blir adoptert ikke er like heldige som meg, og jeg kjenner at jeg blir sint....nei, jeg blir faktisk litt forbanna. Det er ikke alle som er heldige, som kommer til et bedre hjem, som får den oppveksten som et barn burde ha. Dette gjelder jo like mye norskfødte barn, men jeg mener at det blir ekstra tydelig ved adopsjon, fordi de fleste forbinder det med noe som skal være fint og godt. I senere år har jeg fått blitt kjent med andre adopterte som definitivt ikke har hatt det lett, i oppveksten, som ungdom, og som voksen. Vi slutter aldri å være adoptert, vi har det alltid med oss, og for mange er det mye av identiteten vår. 

    Etteradopsjonssarbeid skal sikre at alle adopterte, uansett hva det gjelder, skal kunne få utløp for sine tanker og følelser. Det er viktig å påpeke at dette ikke bare gjelder det adopterte barnet, men også foreldre og støtteapparatet rundt. UAPU (Utenlandsadoptertes politiske utvalg) som jeg også nevnte i det forgie innlegget, jobber blant annet med å få på plass et kompetansesenter for adopsjon. UAPU har kommet på banen med politkerene og er en av instansene som skal komme med en høringsuttalelse når det gjelder forskriftene til den nye adopsjonsloven som allerede har trådt i kraft. Det ble satt i gang en underskritskampanje i 2016, som allerede har fått mange underskrifter, men det er plass til flere. Det oppleves at det blir lagt ned mye arbeid i forkant og under en adopsjon, men så fort barnet er kommet til landet, blir ofte familiene overlatt til seg selv. Hvis en ser dette i forhold til fosterfamilier, så får disse familiene tett oppfølging hele veien. Det samme burde gjelde adopterte. Mange adopterte får naturlig i tenårene et sterkere ønske om å finne ut av sin bakgrunn. Det å gå med tanker som f.eks omhandler dette fra du er 12 - 17-18 kan være krevende, i tillegg til alt som forandrer seg, både kroppslig og sosialt, med at en går gjennom både ungdomsskole og videregående. Noen vil ha behov for å vite om sin bakgrunn når de er 8år, noen vil ha behov for å få vite når de er 13, noen er på ivrig søken allerede når de er 16. Andre vil ikke vite noen ting, og dette er også helt greit. Mange adoptivforeldre vil ikke gi barna sine informasjon om deres historie før barna er fylt 18, fordi dette er grensen for når en kan få innsyn i sine papirer, eller på grunn av hvordan historien har utspilt seg. Det finnes så mange innfallsvinkler og grunner til ulike ting når det gjelder adopsjon, men det viktigste er i bunn og grunn at adoptivfamilier, både den adopterte, foreldre, søsken og familie blir ivaretatt!  

    Bli med på underskriftskampanjen for et adopsjonsenter som vil sikre rettighetene og arbeidet før, under og etter adopsjon! Hvis du også vil vite mere om UAPU kan du følge de på Facebook HER 

  • Publisert: 12.04.2018, 20:02
  • Kategori: Romania
  • 0 kommentarer
  • Fra Romania til Norge - en historie om å være adoptert

  • Publisert: 05.04.2018, 20:29
  • Kategori: Romania
  • Hei! 

    For en tid tilbake fikk jeg en forespørsel fra UAPU (Utenlandsadoptertes politiske utvalg) om jeg ville skrive en tekst for dem om det å være adoptert. Det å få en sånn forespørsel er veldig stort og jeg deler gjerne min historie med de som vil høre. Alle der ute som er adoptert har sin unike historie, selv om man til og med er adoptert fra det samme landet, eller den samme byen. Siden denne teksten skal publiseres på UAPU sin facebookside, som du kan se HERvil jeg gjerne benytte anledningen til å publisere den på bloggen også. God lesning! 

     

    Fra Romania til Norge

    Tenker du noen gang på hvordan livet ditt har utspilt seg? Det gjør jeg. Vi tenker alle på dette fra forskjellige synsvinkler. Jeg er adoptert, og her er min historie. 

    I 1993 kom jeg til verden på et sykehus i en by med navnet Ploești, som ligger 1 1/2 time utenfor Romania sin hovedstad Bucuresti. Det er bare fire år siden revolusjonen som utspilte seg i desember 1989, hvor så mange som 1000 menneskeliv ble tatt i demonstrasjoner og opprør mot diktatoren Nicolae Ceaușescu. Den 25. desember blir ekteparet Ceausescu tiltalt for folkemord som fører til henrettelse. Denne henrettelsen ble vist på TV, også her i Norge. 

    Min historie, som jeg kan fortelle, starter den 8. mars 1997. Mine adoptivforeldre setter seg på flyet som skal ta dem til Romania. Det har vært en lang prosess for å endelig kunne bli foreldre. Papirer, intervjuer, telefoner, og ikke minst mye venting. Det var meningen at jeg skulle bli hentet i november 1996, men på grunn av kluss med papirer ble det utsatt i fire måneder. Fire lange og fæle måneder følelsesmessig har jeg fått vite i ettertid. Vel fremme og to dager senere sitter to spente mennesker inne på et barnehjem i en liten landsby som heter Băicoi, utenfor Ploești. Etter litt venting hører de en barnestemme før ei jente kommer til syne borte i gangen. Den lille jenta har på seg en gul genser, et rosa skjørt, hvit strømpebukse og sko. Den lille jenta heter Andreea Sandra. Det er meg. Inne på dette rommet blir jeg kjent med to helt fremmede mennesker, som allikevel skal bli mine foreldre. To dager senere, den 12. mars reiser jeg, mamma og pappa fra barnehjemmet. Frem til da har jeg vært stille og ikke sagt et eneste ord. Nå, utenfor barnehjemmet gråter jeg. Jeg skjønner nok at noe skal skje og kanskje skjønner jeg at hit skal jeg ikke tilbake. Vi skal kjøre bil tilbake til Ploesti for en overnatting på hotell, før reisen hjem til mitt nye hjemland Norge. Jeg har fått på meg en fin, rød kjole, lakksko og smykker. Ingen har tenkt på at jeg trolig aldri har kjørt bil før, og turen varer ikke lenge, før den røde kjolen blir dekket av oppkast. Vi kommer oss til hotellet og resten av oppholdet går bra. 

    Den 13. mars er den store dagen kommet, og vi lander på Fornebu på formiddagen. Der blir vi tatt i mot av min tante og kusine. Så bærer det avgårde i bil hjem til mitt nye hjem i Brumunddal, med stopp i Hamar for å besøke spente besteforeldre. Den første natten går bra og neste morgen ligger det to spente foreldre og lytter. De venter på at jeg skal våkne, og syns det tar lang tid. Plutselig hører de et forsiktig «Hallo?» fra naborommet og er straks på pletten. Jeg har nok ligget like lenge våken som dem, men av andre grunner. På barnehjemmet i Romania fikk man ikke gå på do før noen kom og hentet deg, og det var dette jeg ventet på. Det nye livet i Norge kunne starte. 

    Når jeg forteller om min historie, tar jeg også med at jeg har hatt den beste oppveksten et barn kan få. Jeg passer på å vise at jeg er takknemlig for det livet jeg har fått i Norge. Det er bare tilfeldig at akkurat jeg ble adoptert, akkurat som at det er tilfeldig at akkurat du som leser dette er til i din familie. 

    Da jeg gikk på ungdomsskolen, ble jeg klar over hvor mye jeg tenkte på hvor jeg kommer fra.  Mine foreldre har alltid vært åpne ovenfor meg om hvor jeg kommer fra og min historie. Jeg har jevnlig fått spørsmål om dette gjennom oppveksten og har kunne svare åpent og ærlig om dette. I mine ungdomsår ble dette et mer sårt tema, fordi jeg ble mere bevisst på at jeg vet jo ikke hvem jeg kommer fra. Ja, jeg har en mamma et annet sted, men jeg vet ikke hvordan hun ser ut, tenker hun på meg? Hvorfor ville eller kunne hun ikke ta vare på meg?. Ønsket om å finne ut av dette ble sterkere etter en tilbakereise til Romania i 2007, og i løpet av disse årene ble jeg bestemt på en ting: Når jeg ble gammel nok, skulle jeg finne ut av min opprinnelse. 

    Høsten 2011 fylte jeg 18år. For min del var ikke det stort fordi jeg endelig kunne kjøpe alkohol, ikke fordi jeg endelig kunne ta lappen. Jeg hadde ventet på denne dagen, for nå kunne jeg lovlig oppsøke mine røtter. I  Norge må man være 18 år for å kunne søke opp sin biologiske familie. Det ble sendt brev til Verdens barn, som er organisasjonen som jeg er adoptert gjennom, hvor jeg sendte inn alt av informasjon jeg hadde om mine røtter. De har en kontaktperson i Romania som hjalp til med dette, og takket være henne fikk jeg raskt informasjon som både skulle bygge på og endre min historie. Sommeren 2012 dro jeg til Romania sammen med en god venninne som bodde på samme barnehjem som meg. Vi delte denne helt spesielle opplevelsen av å få møte våre biologiske familier. 

    I forkant av denne reisen var jeg på kontoret til Verdens barn i Oslo for å snakke om hva jeg kunne forvente meg. Det er fort gjort å bli ivrig i en sånn situasjon. Alle ønsker at møtet skal bli så fint som mulig, men virkeligheten er at man ikke vet hva som skjer før man står der. Jeg visste at jeg hadde familie, men var ikke sikker på om de ville møte meg eller hvordan dette møtet ville bli. Heldigvis ville min familie møte meg, og jeg var veldig spent. Møtet med min biologiske familie ble noe annet enn det jeg hadde sett for meg. Ikke fordi jeg hadde hatt store forhåpninger om hvordan det skulle bli, men fordi det sjelden blir som vi har tenkt. Det var spesielt å møte mamma, halvsøsken, fettere, tanter og onkler, men endelig kunne jeg se hvor jeg hadde mine mørke trekk fra, endelig kunne jeg se at jeg hadde søsken som lignet på meg, jeg fikk vite ting som ikke stemte med papirene mine. Jeg har bare møtt min biologiske familie en gang, men ønsket om å reise ned igjen er stort. Jeg har et behov for å se at de har det bra. 

    Våren 2017 ble jeg introdusert for Utenlandsadoptertes politiske utvalg, på et møte i Oslo. Det var veldig koselig å møte adopterte fra andre land i verden, og høre hvor ulike historiene våre er. Vi gjør jo i utgangspunktet det samme, tenker på ønsket om å møte biologisk familie og tankene rundt dette. Jeg og venninnen min var en av de første som oppsøkte biologisk familie i Romania av de som er adoptert i vår «pulje». Derfor fikk jeg noen forespørsler fra andre adopterte i etterkant som spurte om råd. De lurte på hvor de skulle starte og hva de kunne forvente seg. Ikke alle har mulighet til å oppsøke sine røtter av ulike grunner og har slått seg til ro med det. Andre syns at det er sårt, da dette er en del av identiteten vår. Vi mennesker liker å vite hvor vi kommer fra, så enkelt er det. Historiene våre er helt forskjellige, og det gjør dem unike. 

    Jeg tenker på at jeg skulle hatt en  gruppe som UAPU å gå til i perioden på ungdomsskolen, da jeg satt med alle disse tankene alene. Det er mange adopterte som har slitt med for eksempel mobbing, fordi vi ser annerledes ut. Jeg mener at det arbeidet som UAPU gjør er veldig viktig. Historiene våre er noe vi bærer med oss og gjennom ulike faser av livet endrer historien seg. Da er det godt å kunne ha noen å snakke med, noen som forstår. Det er plass til latter, det er plass til glede, det er plass til sorg, det er plass til tårer, og det er en plass hvor vi er sammen om det som knytter oss sammen - nemlig at vi er adoptert.

    - Sandra 

  • Publisert: 05.04.2018, 20:29
  • Kategori: Romania
  • 0 kommentarer