Bor du i Oslo og bruker Tøyen bibliotek? eller kjenner noen som gjør det?

  • 18.03.2017 - 15:58



 

God lørdag alle sammen! 

I dag skal dere få hjelpe meg med noe veldig viktig! To av mine medstudenter skriver bacheloroppgaven sin om meråpent bibliotek på Tøyen. I den anledning har de laget en spørreundersøkelse som de gjerne vil få svar på. Derfor kjære dere, hvis du bruker denne filialen eller du kjenner noen som gjør det, så vær så snill g send denne videre! Jeg vet at mine to medstudenter hadde satt veldig pris på dette og jeg vil gjerne hjelpe dem! På forhånd, tusen takk! :) 

Du kan svare på spørreundersøkelsen HER

Sandra 

Et halvt år - et halvt hjerte?

  • 16.03.2017 - 18:06

Et halvt år er gått siden jeg ble singel. Et halvt år med mange tanker, spørsmål og følelser. Jeg skrev ikke så mye om dette direkte da det skjedde, men har skrevet en del om hvordan jeg har hatt det i etterkant. Dette innlegget har jeg jobbet med lenge. Nå må jeg skrive. Nå må det ut.

 

25.august 2016:

Jeg fikk et svar på spørsmålet mitt, men ikke det jeg forventet. Det var et svar som fikk meg til å stoppe opp og stusse. Plutselig begynte hjernen å jobbe på høygir og jeg hadde nå to valg. Jeg kunne la være å tenke noe mer på det, late som ingenting. Eller jeg kunne sette meg ned, snakke med han. Jeg valgte det siste. Gutten som sitter foran meg i sofaen ser ut i lufta. Hjertet mitt dunker og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte samtalen. Vi har mange ganger snakket om fremtiden, men nå er dette temaet blitt en byrde. Jeg husker ikke akkurat hvordan samtalen startet, men på et tidspunkt spør jeg med gråtkvalt stemme "Vil du ikke være sammen med meg lengre?". Svaret jeg får handler om fremtiden og det knuser meg innvendig. Halsen min snører seg sammen, jeg får ikke frem et ord. Etterhvert prøver jeg meg gang på gang, å komme gjennom muren som er bygget opp mellom oss. Det river og sliter i arguementene og tilbudene som jeg tilbyr han, men han vil ikke. Det gjør så smertelig vondt i kroppen. Når jeg prøver for ente gang å komme igjennom uten nytte koker det over. Jeg gråter sint og sier "Du skjønner jo ingenting" før jeg stormer ut av døra. Det føles ut som jeg skal bli kvalt, jeg vet ikke hvor jeg skal men jeg må ut. Jeg klarer ikke å være der inne, sammen med han.


Ute går jeg på måfå, uten å vite hva jeg vil. Skulle jeg ringe noen? Jeg vil ringe men jeg klarer ikke, er redd for å bryte helt sammen. Hva var det som skjedde der inne? Nå skjønner jeg at det ikke nyttet lengre, etter å ha prøvd å bruke ordene mine. Vi, som hadde hatt det så fint i så mange år. Skulle det nå bare være over? Smerten av å ikke kunne gjøre noe, smerten av å ikke skjønne, smerten av å plutselig være helt alene. Der og da var det uutholdelig. Jeg har et lite håp om at dette bare er en fase, kanskje det vil gå over?. Til slutt går jeg inn. Igjen setter jeg meg i sofaen hvor gutten ligger som når jeg gikk. Nå vil jeg være sikker på at dette er helt sikkert. "Er du sikker på at det er dette du vil?". Svaret er ikke til å missforstå. "Jeg føler meg som verdens største drittsekk" sier han. Dette er ikke lett for noen av oss. Videre vil jeg gjøre det klart for han at dette er noe han vil, ikke jeg. "Dette er noe du vil, ikke jeg, bare så du vet det" sier jeg bestemt og kanskje litt surt, for å være sikker på at jeg når frem. Det blir veldig virkelig og mest av alt har jeg lyst til å rømme. Vekk fra smertene, vekk fra han, vekk fra leiligheten. Jeg blir. Den kvelden, til tross for at han har gjort det slutt og stemningen har vært dyster, spiller vi kortspill sammen. Hollywood. Vi er venner og bare nesten, for et øyeblikk glemmer jeg hva som har skjedd tidligere den kvelden.


Det er gått et halvt år. Ja, så hvordan går det etter et halvt år som singel? Det er sant det som sies, at livet går videre. Det gjør jo det, men det tar tid. Etterhvert går det lengre tid mellom hver gang man tenker på det. Jeg har tatt meg selv i å bli overrasket over dette. "Jøss, jeg har ikke tenkt på X og det som skjedde på over én uke, wow.!". Du kjenner at det hele kommer på avstand både fysisk og psykisk, og nye gleder kan erstatte det store svarte hullet og sorgen. Livet går videre. 

Sandra

 

hits