hits

Du må ikke tro jeg liker det

  • Publisert: 22.04.2018, 10:00
  • Kategori: Helse
  • God søndag! 

    Nå som det endelig begynner og våres tenker jeg på sommeren. Sommeren 2018. Sommeren som skal bli så bra! Min første sommer etter jeg fikk min første, fast jobb. 

    Solen, Skyene. Regnet. Varmen. Kulden. Vinden. 

    Jeg vil være tøff. Jeg vil bade. Spise is. Jeg vil le og slå ut håret. 

    Være ung. Sorgløs. Leve livet. Nyte hver dag! 

    Bli brun. Lukten av solkrem. 

    Gå i bikini. Jeg vil gå i bikini. Men du må ikke tro at jeg liker det. 

     

     

    Påskeferien 2017 

    Det er ingen hemmelighet at jeg er tynn. Det er sånn jeg alltid har vært. Tynn. Spinkel. "Du er jo tynn som ei flis" er en kjent kommentar for meg. Men ikke tro at jeg liker det. Det å være tynn er greit. Det å være litt for tynn er ikke greit. Det var ikke det for meg, da jeg vokste opp. Nå har det snudd, og "alle" burde være tynne, slanke og passe inn over alt. Du må ikke tro jeg liker det. Jeg vil ikke, og er ikke en av de som bygger opp under kroppspress. Bildet over er et resultat av 100% bare meg. Ikke noe redigering. Ingen botox. Ingen silikon. Ingen matdiett. Ingen treningsplan. Jeg liker ikke at noe som har vært med på å bryte ned min selvfølelse nå er mere enn greit.  

    Det er først nå i senere år at jeg har begynt å akseptere at jeg mest sannsynlig alltid vil være tynn. Jeg aksepterer meg selv. Mange kjente personer der ute sier at de ikke vil være med å bygge opp under dagens kroppspress, men hva gjør de? Jo, de tar silikon, de tar botox, de opererer både det ene og andre. Det blir  motstridende. Det blir dannet et bilde av det som er "nåtidens kroppsbilde", som blir falskt. Vi vil ikke være naturlige lengre. Vi er forskjellige alle sammen, og jeg mener at vi, som mennesker, må godta oss selv sånn som vi er. Når det er sagt, så mener jeg ikke at vi skal slutte å ta vare på kroppen vår, vi skal ikke slutte å trene og spise sunt. Jeg mener bare at vi må balansere det, finne en middelvei, uten at det skal tippe enten den ene eller andre veien. 

    Hvilke erfaringer har du med dagens kroppspress i samfunnet? 

    Sandra


    FØLG MEG PÅ FACEBOOK HER - FØLG MEG PÅ INSTAGRAM HER - FØLG MEG PÅ SNAPCHAT: @andreeasg93

     

  • Publisert: 22.04.2018, 10:00
  • Kategori: Helse
  • 2 kommentarer
  • Skjønhetskomplekser - derfor opererte jeg nesen

  • Publisert: 19.04.2018, 17:00
  • Kategori: Helse
  • I dagens samfunn er det fokus på hvordan vi ser ut. Det er for mye fokus, og en kan bli gal av mindre. Vi skal se ut som en Kardashian, vi skal trene så vi ser bra nok ut, vi skal spise ditt og datt, vi må engasjere oss, vi må være over alt, hele tiden. 

    Igjennom hele oppveksten hadde jeg noe i nesen. Det var noe der, noe jeg ikke visste hva var. I det ene neseboret var det en utstikker, en klump. Den plaget meg ikke i den forstand at den gjorde vondt, for den var ikke vond. Det plaget meg fordi jeg fikk spørsmål som "Hva er det der?" Jeg har jo ikke peiling på sånne utstikkere, dermed hadde jeg ikke noe svar. "Vet ikke, sa jeg". 

    Da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående ble jeg mere oppmerksom på utstikkeren min. Den var jo ikke pen, og den var ganske synlig. I tillegg har den nok litt av skylden for at jeg aldri har pustet gjennom nesen, men munnen. Dette er noe jeg trener på den dag i dag faktisk. Jeg har alltid pustet litt tungt, og dette kommer nok også av at jeg alltid har pustet gjennom munnen. 

    Da jeg gikk på videregående dro mamma og jeg til øre, nese - og hals klinikken på Hamar for å få et svar på hva dette var for noe. Svaret var ganske enkelt. Det var en byll. Den kunne fjernes lett der og da, ved og enkelt stikke hull på den. Det gikk fint, uten noe mere dramatikk. På denne kosultasjonen fant de ut grunnen til at jeg pustet tungt og at jeg burde operere nesen. Det var en lettelse for meg å vite at det fantes en løsning på "problemet", i den grad det var et problem. 

    I desember 2010 lå jeg på et rom på Elverum sykehus, etter det legen kalte en vellykket operasjon. Det var min første operasjon noen gang og det var første gangen jeg var innlagt på sykehus, i en alder av 17 år. Hadde jeg visst hvor ubehageilig dette skulle bli, hadde jeg nok kanskje ikke gjort det. Da hadde jeg kanske heller levd med min lille utstikker. Jeg våknet, jeg følte meg, naturlig nok veldig dårlig, og de to neste dagene var et rent mareritt av smerter, tårer, blod, svette, kvalme, og på et tidsspunkt var jeg på nippet til å få et ublidt møte med badegulvet. Det var ikke så rart, etter at de hadde tatt vekk brusk som satt utenpå neseskilleveggen og rettet opp neseskilleveggen. Etter to dager skulle jeg inn igjen, for å ta ut tamongen jeg hadde fått plassert godt inn i nesen. Dagen startet med at jeg måtte sitte på badegulvet, kaldsvett og likblek. På grunn av sterke smertestillende som skulle dempe den intense smerten, hadde jeg ikke noe matlyst. Disse to tingene i kombinasjon går rett og slett veldig dårlig. Turen til sykehuset var den lengste bilturen jeg noen gang har hatt, som endte med at jeg satt i forsete og kastet opp. På sykehuset satt jeg i en rullestol,krøket sammen over posen. Legen kommenterte ikke at jeg så helt jævlig ut, så dette hadde han nok sett før. Bandasjen ble fjernet og tampongen ble fjernet. Etterpå måtte vi sitte ute i resepsjonsområdet, for jeg måtte kaste opp litt til. Etter en uke dro vi igjen til sykehuset, denne gangen for å fjerne to plater som var sydd på hver sin side av neseskilleveggen for å holde den rett. Tenk på det, de sydde faktisk rett gjennom neseskilleveggen! Ganske fascinerende egentlig.  I ukene etterpå måtte jeg skylle med saltvann og det tok lang tid før jeg ikke hadde noe smerter i nesen lengre.  

    The true story of surgery 


    En slik operasjon unner jeg ingen, og jeg kan ikke forstå hvordan toppbloggerne, kjendiser, og helt vanlige mennesker som meg selv vil legge seg under kniven for dette. Jeg kan forstå det når det er livsendrende operasjoner, som må til for at en skal klare seg gjennom livet. Operasjonen jeg tok var nødvendig for meg, men hvis jeg ser større på det, så måtte  jeg ikke tatt den. Det hadde vært fullt mulig for meg å leve livet ut med den lille utstikkeren min. Alt i alt handler det om skjønnhetskomplekser og at vi må se bra ut. Vi er i stand til å gjøre nesten hva som helst for å føle oss litt bedre for hver dag, og det skremmer meg. 

    Min oppfordring er: ikke operer noe som helst, med mindre du absolutt må. Du er bra nok som du er! 

    Sandra 

     

     

  • Publisert: 19.04.2018, 17:00
  • Kategori: Helse
  • 1 kommentarer
  • Mobbing - arr for resten av livet!

  • Publisert: 15.04.2018, 14:00
  • Kategori: Helse
  •  Det startet for 12år siden. Vi har akkurat gått inn i året 2006, jeg er 12år og går i 7.Klasse. 


    Vi hadde hatt nyttårsball med hele 7.trinn. Da var alt greit, alle var venner og koste seg. Vi spiste god mat, lo og danset sammen. Noen uker senere skjedde det tydeligvis noe, jeg husker ikke hva. Alt ble annerledes. Jeg var plutselig ikke velkommen i gjengen lengre. "Vi vil ikke ha deg her" og "du er ikke vennen vår" var setninger jeg fikk høre. Jeg har alltid vært den som har vært litt stille av meg og ikke så veldig frampå. Nå var jeg helt  stille, turte nesten ikke snakke fordi jeg var redd for hva som kom tilbake. Eller nei, fordi jeg visste hva jeg kom til å få tilbake. Jeg grudde meg plutselig veldig til å gå på skolen, var ikke sulten ved middagsbordet. Men det verste av alt var at jeg alltid var lei meg. Det var ikke et eneste lyspunkt. Jeg grudde meg til alt. Jeg skulket, sa til mamma at jeg var dårlig og måtte bli hjemme. Eller så skulket jeg uten at de visste det. Det syns jeg var enklest. 

    Det er en dag jeg skulker at det blir oppdaget. Mamma og pappa er hjemme igjen fra jobb og jeg driver med mitt. Så ringer telefonen. Det er læreren min som ringer for å spørre hvordan det går med meg. Mamma skjønner ingenting. Så sier læreren at jeg ikke har vært på skolen og da skjønner hun absolutt ingenting! Det eneste jeg husker fra det øyeblikket er at jeg mildt sagt fikk høre det etter den telefonsamtalen. De skjønner ikke, tenkte jeg. Noen dager senere snakker læreren med meg på tomannshånd når jeg er på skolen. Det er da jeg forteller alt sammen. Om hvordan jeg ble utstøtt fra gjengen og ingen vil være venner med meg lengre. Læreren blir helt forskrekket over situasjonen min. Hun lover at dette skal de ta tak i, for sånn skal ikke en elev oppleve å ha det på skolen. 

    Vi begynner med såkalte jentemøter. Jeg fnyser av det nå i ettertid når jeg tenker på hvilken virkning det hadde. Møtene handlet om hvordan vi ville at miljøet i klassa skulle være, med meg som midtpunkt. En og hver av jeneten i klassen måtte si en ting som var positivt om meg. Jeg brydde meg ikke, for jeg visste at de ikke mente det. Så dum var jeg ikke! Vi måtte ut å ha leker som omhandlet det å inkludere hverandre, være snille og få føle på hvordan det var å bli utestengt. Jeg husker en av jeneten tok meg i hånda i det vi var på vei ut, og i et tiendedels sekund følte jeg glede. Men det varte ikke lenge. Tror dere møtene hjalp? Nei, de gjorde faktisk ting verre for min del. 

    Det at vi hadde hatt jentemøter spredte seg som ild i tørt gress. Først til guttene i klassen. Flott, nå visste hele klassa om det. Så til paralellklassen. Da fikk jeg jo selvfølgelig høre det fra de også. Nå hadde jeg det mildt sagt jævlig. De dagene jeg faktisk gikk på skolen, kom jeg vel nesten alltid gråtende hjem. Så kom selvmordstankene. Jeg ville bare slutte å leve, for å komme gjennom dette virket uoverkommelig. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg satt med en kniv i hånda og tenkte "nå gjør jeg det". Men jeg gjorde det aldri. Jeg sa det aldri til noen heller. Jeg begynte aldri å kutte meg heller. Det verste var en dag jeg stod på kjøkkenet foran mamma og pappa med en kniv. Jeg truet dem med å ta livet mitt. Jeg kan neste se ansiktene deres ennå. Jeg husker panikken i ansiktet til mamma. Jeg strigråt. De visste ikke hva de skulle gjøre, men jeg la kniven fra meg til slutt. Da skjønte de at jeg trengte profesjonell hjelp. 

    Psykolog var neste steg. Jeg måtte gå til en psykolog. Der skulle jeg snakke om problemene mine på skolen, og få ut det vonde. Jeg kan ikke huske at vi snakket om det noen gang. Utenom en dag når psykologen var på skolen og hadde møte med meg, pappa og læreren. Da lurer dere sikkert på hva jeg og psykologen snakket om på alle de møtene? Jo, jeg hadde bilangst. Husker ikke om den kom før denne hendelsen eller etter, men jævlig var det. Bare det å kjøre strekningen Brumunddal-Hamar som er en tur på 10-15min i bil var en utfordring. Jeg hadde angst for alt. Jeg hadde angstanfall. Dette handlet de møtene om. Venneproblemene ble aldri nevnt. På skolen fortsatte vi med jentemøter som ikke hadde noen virkning. De var snille akkurat under møtene, men så fort vi var ute av rommet var det det samme gamle. Som om jeg kunne forvente noe annet. 



    På skoleområdet er det en stor skog rundt akebakken. Øverst i skogen fant jeg meg et tre som ble min bestevenn de neste månedene. I hvert friminutt gikk jeg opp i det treet, satt meg godt til og så utover skolegården. Ingen snakket til meg, det var kun meg og treet, sammen. Jeg følte meg trygg der. At jeg satt der hver dag, i hvert friminutt i disse månedene er helt rart å tenke på nå i ettertid. Det var min måte å overleve skolehverdagen på. Læreren var veldig oppmerksom i de timene hun hadde oss. Hun så med en gang om jeg ikke hadde det bra, og tok meg ut på gangen jevnlig. Hun var virkelig en flink lærer, som jeg knyttet meg veldig til. Hjemme ble jeg godt fulgt opp av mamma og pappa, de prøvde så godt de kunne å passe på at jeg hadde det bra. Hver dag var det en kamp for meg å vite at jeg skulle på skolen, en kamp å gå til og fra skolen, å gjøre lekser ble en utfordring, pc´n ble brukt mye mere, og jeg gråt meg alltid i søvn. Siste skoledag i 7.klasse gråt alle jentene. Alle var lei seg fordi nå skulle vi skilles til forskjellige klasser. Ute i skolegården sa en av jentene til meg "Hvorfor er du her? Det er ingen som vil si hadet til deg uansett." Jeg gikk gråtende hjem den dagen. 

    Sommeren 2006 gikk med til å grue seg til skolestart og undomsskolen. I løpet av sommeren hadde en av jentene bursdag. Alle var invitert, utenom meg. De løp og hoppet, opp og ned gaten, forbi huset vårt for å demonstrere at jeg ikke var invitert. Natten før første skoledag hadde jeg så angstanfall at jeg trodde jeg skulle dø. Jeg var så redd, gråt, fikk ikke puste, var kvalm, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg lå foran doen og trodde jeg skulle kaste opp. Første skoledag på ungdomsskolen gikk greit, men har aldri hatt så vondt i magen og grudd meg til noe så mye noen gang. Heldigvis fikk jeg meg nye venner på ungdomsskolen, og etter dette gikk det bare en vei  for meg, nemmelig oppover! Mobbing er ikke greit. Det er jævlig. Mobbere skaper psykiske og fysiske sår, som aldri vil forsvinne. Det at jeg ble mobbet og utstøtt følger meg i hverdagen. Det er vanskelig å skulle fremstå som sterk når du føler at alle ser rett igjennom deg. Det er sannheten. Mobbingen har gitt meg psykiske arr, men jeg har også blitt sterkere. Jeg vet hva jeg vil, jeg har drømmer, jeg har et liv, og det skal leves til det fulle. 

    #fuckmobbere

    Sandra

     

  • Publisert: 15.04.2018, 14:00
  • Kategori: Helse
  • 4 kommentarer
  • Pupper, rumper og litt til...

  • Publisert: 13.04.2018, 19:00
  • Kategori: Helse
  • Hei!

    I dag kom jeg over nyhetssaken men overskriften "Isabel Raad og Mads Hansen i full krangel på sosiale medier" og det fascinerer meg hvor mye vi faktisk klarer å få frem om hverandre. I dette tilfellet så er jeg på Mads Hansen sin side, samtidig som jeg syns at det han gjør ikke er helt greit.

    Hvis du ikke er oppdatert på hva denne saken går ut på, så handler den om at Isabel føler seg mobbet, fordi Mads reposter bildene hennes på Instagram og skriver morsomme tekster til. Isabel mener hun blir mobbet, andre mener at såpass burde hun tåle. Jeg vil bare si at hvis du er en offentlig person, toppblogger, whatever egentlig, så MÅ du faktisk tåle kritikk og at andre har meninger om deg og det du legger frem. Som Mads Hansen skriver «Ikke innta offerrollen fordi folk lager humor av at du har operert nese, pupper og rumpe. Forretningsmodellen din går i stor grad ut på å dele nettopp dette med offentligheten, og da må du faktisk tåle at offentligheten mener noe om det tilbake.»  Til og med jeg, lille meg, som er en helt alminnelig blogger må faktisk tåle kritikk, og jeg har fått negative kommentarer på bloggen. Det er sånn det er å være blogger, vi gir et innlegg og vi får kritikk, både ris og ros tilbake. På en annen side, så er det jo en grense for hvor mye man skal finne seg i, selvfølgelig, men som toppblogger så legger Isabel litt opp til det. Akkurat som alle de andre toppbloggerne som blogger om pupper, rumper og litt til. Alt handler jo om klikk, oppmerksomhet og dette er det de må betale for det. De vet jo hva de går til, de vet hva folk vil ha og de gir det. Lett. Livet ditt handler om at hvis jeg bare får meg litt større pupper, eller tar litt mere Botox i leppene og skriver et innlegg, vil jeg få tre ganger så mye klikk enn om jeg skriver om hva jeg spiste til frokost. Jeg syns det er forkastelig. Tanken som går gjennom hodet mitt er "Hvorfor gjør dere dette?" Hvorfor tar dere Botox?, hvorfor forstørrer dere pupper, rumper, bleker tenner, setter på extensions? Er det for at DU, personlig skal føle deg bedre, eller det for likerklikkene som skal gjøre at du tjener 40.000, som igjen skal gjøre at tror du føler deg bedre? Hvorfor ikke bare være naturlig? Du vil faktisk føle deg mye bedre!  

    Sandra

     

  • Publisert: 13.04.2018, 19:00
  • Kategori: Helse
  • 0 kommentarer
  • Vi må snakke om dette

  • Publisert: 12.07.2017, 08:41
  • Kategori: Helse
  • God morgen ♥

    Tenk at det er onsdag allerede! Halvveis i uka og greier. Jeg syns ukene går skremmende fort og om en halv måned begynner jeg i ny jobb....Hjelpes! 

    I går satt jeg i bilen, på vei til jobb og hørte på radioen. Der kunne den hyggelige, statiske nyhetsoppleseren fortelle meg om noe vi hører om ofte, nemlig psykiske lidelser hos barn og unge. Igjen. Nå husker ikke jeg hvor mange prosent det var av hvert kjønn, men det var tatt utgangspunkt i en Oslo-skole. Hos folkehelseinstituttet kan man lese at det skilles mellom psykiske plager og psykiske lidelser. Plager er det som er belastende, men ikke i så stor grad at det kan eller finnes en diagnose, mens lidelsene er når diagnostiske kriterier blir oppfylt. De psykiske plagene og lidelsene er et stort problem i dag og man regner med at 15-20 prosent av barn og unge mellom 3-18 år har nedsatt funksjon på grunn av angst, depresjon og atferdsproblemer. 

    Generasjon prestasjon. Jeg synes synd på dem. Jeg føler med dem. Det er ikke mange år siden jeg selv satt på skolebenken på videregående, og jeg kan ikke huske at vi hadde det sånn? Jeg skal selvfølgelig ikke ta alle under samme kam her, for jeg kan jo egentlig bare snakke for meg selv. Det jeg kan gjøre, er å sammenligne. Jeg vil ta meg selv som eksempel. Det er ingen hemmelighet at jeg aldri har vært noe skolelys, i den forstand at jeg har fått gode karakterer. Det har ligget midt på treet og nedover hele veien fra ungdomsskolen og ut høgskolen. Hva om jeg hadde gått i 10.klasse nå i 2017? Hadde jeg følt mye mer press? Hadde jeg fått bedre karakterer? Kanskje hadde jeg blitt påvirket, kanskje ikke. Hvem vet. Uansett så syns jeg det er trist at dagens ungdom skal få psykiske lidelser, fordi de må prestere på et nivå de kanskje ikke ligger på faglig eller sosialt. Det må fakes både i skolegården og på fritiden for at folk skal føle seg gode nok. Det dømmes hvis man ikke har nok sminke, det dømmes hvis man ikke har de riktige vennene. Ja, det dømmes til og med når noen tørr å stå frem som homofile eller lesbiske! Kan vi ikke bare godta at vi er forskjellige? Nei, jeg er ingen toppkarakter-elev, men so what? Hvem bryr seg? Det er sånn jeg er. Du som leser dette, får kanskje femmere og seksere på alle prøver og innleveringer, og syns det er krise om du får en firer en dag. Igjen, who cares?! Vi er skapt forskjellige. Vi er ulike alle mann, og spør du meg så skal jeg svare: Takk for det. 

    Sandra

  • Publisert: 12.07.2017, 08:41
  • Kategori: Helse
  • 0 kommentarer
  • Et halvt år - et halvt hjerte?

  • Publisert: 16.03.2017, 18:06
  • Kategori: Helse
  • Et halvt år er gått siden jeg ble singel. Et halvt år med mange tanker, spørsmål og følelser. Jeg skrev ikke så mye om dette direkte da det skjedde, men har skrevet en del om hvordan jeg har hatt det i etterkant. Dette innlegget har jeg jobbet med lenge. Nå må jeg skrive. Nå må det ut.

     

    25.august 2016:

    Jeg fikk et svar på spørsmålet mitt, men ikke det jeg forventet. Det var et svar som fikk meg til å stoppe opp og stusse. Plutselig begynte hjernen å jobbe på høygir og jeg hadde nå to valg. Jeg kunne la være å tenke noe mer på det, late som ingenting. Eller jeg kunne sette meg ned, snakke med han. Jeg valgte det siste. Gutten som sitter foran meg i sofaen ser ut i lufta. Hjertet mitt dunker og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte samtalen. Vi har mange ganger snakket om fremtiden, men nå er dette temaet blitt en byrde. Jeg husker ikke akkurat hvordan samtalen startet, men på et tidspunkt spør jeg med gråtkvalt stemme "Vil du ikke være sammen med meg lengre?". Svaret jeg får handler om fremtiden og det knuser meg innvendig. Halsen min snører seg sammen, jeg får ikke frem et ord. Etterhvert prøver jeg meg gang på gang, å komme gjennom muren som er bygget opp mellom oss. Det river og sliter i arguementene og tilbudene som jeg tilbyr han, men han vil ikke. Det gjør så smertelig vondt i kroppen. Når jeg prøver for ente gang å komme igjennom uten nytte koker det over. Jeg gråter sint og sier "Du skjønner jo ingenting" før jeg stormer ut av døra. Det føles ut som jeg skal bli kvalt, jeg vet ikke hvor jeg skal men jeg må ut. Jeg klarer ikke å være der inne, sammen med han.


    Ute går jeg på måfå, uten å vite hva jeg vil. Skulle jeg ringe noen? Jeg vil ringe men jeg klarer ikke, er redd for å bryte helt sammen. Hva var det som skjedde der inne? Nå skjønner jeg at det ikke nyttet lengre, etter å ha prøvd å bruke ordene mine. Vi, som hadde hatt det så fint i så mange år. Skulle det nå bare være over? Smerten av å ikke kunne gjøre noe, smerten av å ikke skjønne, smerten av å plutselig være helt alene. Der og da var det uutholdelig. Jeg har et lite håp om at dette bare er en fase, kanskje det vil gå over?. Til slutt går jeg inn. Igjen setter jeg meg i sofaen hvor gutten ligger som når jeg gikk. Nå vil jeg være sikker på at dette er helt sikkert. "Er du sikker på at det er dette du vil?". Svaret er ikke til å missforstå. "Jeg føler meg som verdens største drittsekk" sier han. Dette er ikke lett for noen av oss. Videre vil jeg gjøre det klart for han at dette er noe han vil, ikke jeg. "Dette er noe du vil, ikke jeg, bare så du vet det" sier jeg bestemt og kanskje litt surt, for å være sikker på at jeg når frem. Det blir veldig virkelig og mest av alt har jeg lyst til å rømme. Vekk fra smertene, vekk fra han, vekk fra leiligheten. Jeg blir. Den kvelden, til tross for at han har gjort det slutt og stemningen har vært dyster, spiller vi kortspill sammen. Hollywood. Vi er venner og bare nesten, for et øyeblikk glemmer jeg hva som har skjedd tidligere den kvelden.


    Det er gått et halvt år. Ja, så hvordan går det etter et halvt år som singel? Det er sant det som sies, at livet går videre. Det gjør jo det, men det tar tid. Etterhvert går det lengre tid mellom hver gang man tenker på det. Jeg har tatt meg selv i å bli overrasket over dette. "Jøss, jeg har ikke tenkt på X og det som skjedde på over én uke, wow.!". Du kjenner at det hele kommer på avstand både fysisk og psykisk, og nye gleder kan erstatte det store svarte hullet og sorgen. Livet går videre. 

    Sandra

     

  • Publisert: 16.03.2017, 18:06
  • Kategori: Helse
  • 0 kommentarer
  • Føler du deg sliten?

  • Publisert: 06.02.2017, 10:45
  • Kategori: Helse


  •  

    God morgen!

    Det er et nytt år, det er vinter og savnet etter solen begynner å merkes. I høst og gjennom studiet har jeg hatt perioder hvor jeg var utrolig sliten. På vei hjem fra skolen gledet jeg meg til å kunne legge meg på senga for en powernap, som fort ble til tre timer. Hvem har vel ikke følt seg helt utslitt uten å egentlig gjøre noen ting? Jeg tror på at trening er godt for helsa, men også andre metoder. Sånn som Detox, som er et tilskudd for å rense kroppen. Enkelt og greit. Ved å bruke Detox rydder kroppen opp og kvitter seg med avfallsstoffer og renser tarmene, sånn at det for eksempel blir enklere for kroppen å ta opp viktige vitaminer. Dette er rett og slett en storrengjøring av kroppen, og kroppen vår er det viktigste vi har! Etter bruk av Detox kan du merke dette:

    ♥ Økt velvære

    ♥ Noe vekttap

    ♥ Mer overskudd og energi

    ♥ Mindre cellulitter

    ♥ Bedre søvnkvalitet

    ♥ Bedre blodsirkulasjon

    ♥ Sunn hud og sunt hår 

     

    Nå gir jeg deg muligheten til å prøve dette produktet - og første forsendelse er gratis! For å få din prøvepakke hjem, klikk deg inn HER

     

    Sandra

  • Publisert: 06.02.2017, 10:45
  • Kategori: Helse
  • 0 kommentarer