hits
Image and video hosting by TinyPic

WISH IT ~ DREAM IT ~ DO IT

Mobbing - arr for resten av livet!

  • Publisert: 15.04.2018, 14:00
  • Kategori: Helse
  •  Det startet for 12r siden. Vi har akkurat gtt inn i ret 2006, jeg er 12r og gr i 7.Klasse. 


    Vi hadde hatt nyttrsball med hele 7.trinn. Da var alt greit, alle var venner og koste seg. Vi spiste god mat, lo og danset sammen. Noen uker senere skjedde det tydeligvis noe, jeg husker ikke hva. Alt ble annerledes. Jeg var plutselig ikke velkommen i gjengen lengre. "Vi vil ikke ha deg her" og "du er ikke vennen vr" var setninger jeg fikk hre. Jeg har alltid vrt den som har vrt litt stille av meg og ikke s veldig framp. N var jeg helt  stille, turte nesten ikke snakke fordi jeg var redd for hva som kom tilbake. Eller nei, fordi jeg visste hva jeg kom til f tilbake. Jeg grudde meg plutselig veldig til g p skolen, var ikke sulten ved middagsbordet. Men det verste av alt var at jeg alltid var lei meg. Det var ikke et eneste lyspunkt. Jeg grudde meg til alt. Jeg skulket, sa til mamma at jeg var drlig og mtte bli hjemme. Eller s skulket jeg uten at de visste det. Det syns jeg var enklest. 

    Det er en dag jeg skulker at det blir oppdaget. Mamma og pappa er hjemme igjen fra jobb og jeg driver med mitt. S ringer telefonen. Det er lreren min som ringer for sprre hvordan det gr med meg. Mamma skjnner ingenting. S sier lreren at jeg ikke har vrt p skolen og da skjnner hun absolutt ingenting! Det eneste jeg husker fra det yeblikket er at jeg mildt sagt fikk hre det etter den telefonsamtalen. De skjnner ikke, tenkte jeg. Noen dager senere snakker lreren med meg p tomannshnd nr jeg er p skolen. Det er da jeg forteller alt sammen. Om hvordan jeg ble utsttt fra gjengen og ingen vil vre venner med meg lengre. Lreren blir helt forskrekket over situasjonen min. Hun lover at dette skal de ta tak i, for snn skal ikke en elev oppleve  ha det p skolen. 

    Vi begynner med skalte jentemter. Jeg fnyser av det n i ettertid nr jeg tenker p hvilken virkning det hadde. Mtene handlet om hvordan vi ville at miljet i klassa skulle vre, med meg som midtpunkt. En og hver av jeneten i klassen mtte si en ting som var positivt om meg. Jeg brydde meg ikke, for jeg visste at de ikke mente det. S dum var jeg ikke! Vi mtte ut ha leker som omhandlet det inkludere hverandre, vre snille og f fle p hvordan det var bli utestengt. Jeg husker en av jeneten tok meg i hnda i det vi var p vei ut, og i et tiendedels sekund flte jeg glede. Men det varte ikke lenge. Tror dere mtene hjalp? Nei, de gjorde faktisk ting verre for min del. 

    Det at vi hadde hatt jentemter spredte seg som ild i trt gress. Frst til guttene i klassen. Flott, n visste hele klassa om det. S til paralellklassen. Da fikk jeg jo selvflgelig hre det fra de ogs. N hadde jeg det mildt sagt jvlig. De dagene jeg faktisk gikk p skolen, kom jeg vel nesten alltid grtende hjem. S kom selvmordstankene. Jeg ville bare slutte leve, for komme gjennom dette virket uoverkommelig. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg satt med en kniv i hnda og tenkte "n gjr jeg det". Men jeg gjorde det aldri. Jeg sa det aldri til noen heller. Jeg begynte aldri kutte meg heller. Det verste var en dag jeg stod p kjkkenet foran mamma og pappa med en kniv. Jeg truet dem med ta livet mitt. Jeg kan neste se ansiktene deres enn. Jeg husker panikken i ansiktet til mamma. Jeg strigrt. De visste ikke hva de skulle gjre, men jeg la kniven fra meg til slutt. Da skjnte de at jeg trengte profesjonell hjelp. 

    Psykolog var neste steg. Jeg mtte g til en psykolog. Der skulle jeg snakke om problemene mine p skolen, og f ut det vonde. Jeg kan ikke huske at vi snakket om det noen gang. Utenom en dag nr psykologen var p skolen og hadde mte med meg, pappa og lreren. Da lurer dere sikkert p hva jeg og psykologen snakket om p alle de mtene? Jo, jeg hadde bilangst. Husker ikke om den kom fr denne hendelsen eller etter, men jvlig var det. Bare det kjre strekningen Brumunddal-Hamar som er en tur p 10-15min i bil var en utfordring. Jeg hadde angst for alt. Jeg hadde angstanfall. Dette handlet de mtene om. Venneproblemene ble aldri nevnt. P skolen fortsatte vi med jentemter som ikke hadde noen virkning. De var snille akkurat under mtene, men s fort vi var ute av rommet var det det samme gamle. Som om jeg kunne forvente noe annet. 



    P skoleomrdet er det en stor skog rundt akebakken. verst i skogen fant jeg meg et tre som ble min bestevenn de neste mnedene. I hvert friminutt gikk jeg opp i det treet, satt meg godt til og s utover skolegrden. Ingen snakket til meg, det var kun meg og treet, sammen. Jeg flte meg trygg der. At jeg satt der hver dag, i hvert friminutt i disse mnedene er helt rart tenke p n i ettertid. Det var min mte overleve skolehverdagen p. Lreren var veldig oppmerksom i de timene hun hadde oss. Hun s med en gang om jeg ikke hadde det bra, og tok meg ut p gangen jevnlig. Hun var virkelig en flink lrer, som jeg knyttet meg veldig til. Hjemme ble jeg godt fulgt opp av mamma og pappa, de prvde s godt de kunne passe p at jeg hadde det bra. Hver dag var det en kamp for meg vite at jeg skulle p skolen, en kamp g til og fra skolen,  gjre lekser ble en utfordring, pcn ble brukt mye mere, og jeg grt meg alltid i svn. Siste skoledag i 7.klasse grt alle jentene. Alle var lei seg fordi n skulle vi skilles til forskjellige klasser. Ute i skolegrden sa en av jentene til meg "Hvorfor er du her? Det er ingen som vil si hadet til deg uansett." Jeg gikk grtende hjem den dagen. 

    Sommeren 2006 gikk med til grue seg til skolestart og undomsskolen. I lpet av sommeren hadde en av jentene bursdag. Alle var invitert, utenom meg. De lp og hoppet, opp og ned gaten, forbi huset vrt for demonstrere at jeg ikke var invitert. Natten fr frste skoledag hadde jeg s angstanfall at jeg trodde jeg skulle d. Jeg var s redd, grt, fikk ikke puste, var kvalm, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg l foran doen og trodde jeg skulle kaste opp. Frste skoledag p ungdomsskolen gikk greit, men har aldri hatt s vondt i magen og grudd meg til noe s mye noen gang. Heldigvis fikk jeg meg nye venner p ungdomsskolen, og etter dette gikk det bare en vei  for meg, nemmelig oppover! Mobbing er ikke greit. Det er jvlig. Mobbere skaper psykiske og fysiske sr, som aldri vil forsvinne. Det at jeg ble mobbet og utsttt flger meg i hverdagen. Det er vanskelig skulle fremst som sterk nr du fler at alle ser rett igjennom deg. Det er sannheten. Mobbingen har gitt meg psykiske arr, men jeg har ogs blitt sterkere. Jeg vet hva jeg vil, jeg har drmmer, jeg har et liv, og det skal leves til det fulle. 

    #fuckmobbere

    Sandra

     

    4 kommentarer

    16.04.2018 kl.09:14

    Huff, det er s trist lese om. Kjenner meg igjen i angsten, og at tiltakene til lrerne gjr alt verre. Hper du kan leve med dine psykiske arr, og at du fr et lykkelig liv.

    Sandra G.

    16.04.2018 kl.09:43

    Anonym: Jeg har det bra den dag i dag, men du vil alltid bre med deg at noen har prvd knekke deg, og du vil aldri fle deg like sterk igjen, tror jeg. Hper at du ogs har det bra? :)

    Jeanette S. Hland

    18.04.2018 kl.14:17

    Hei! Kunne du ha sendt meg en mail?

    Sandra G.

    18.04.2018 kl.14:20

    Jeanette S. Hland: Hei. Ja, det skal jeg gjre :)

    Skriv en ny kommentar