hits
Image and video hosting by TinyPic

WISH IT ~ DREAM IT ~ DO IT

Mobbing - arr for resten av livet!

  • Publisert: 15.04.2018, 14:00
  • Kategori: Helse
  •  Det startet for 12år siden. Vi har akkurat gått inn i året 2006, jeg er 12år og går i 7.Klasse. 


    Vi hadde hatt nyttårsball med hele 7.trinn. Da var alt greit, alle var venner og koste seg. Vi spiste god mat, lo og danset sammen. Noen uker senere skjedde det tydeligvis noe, jeg husker ikke hva. Alt ble annerledes. Jeg var plutselig ikke velkommen i gjengen lengre. "Vi vil ikke ha deg her" og "du er ikke vennen vår" var setninger jeg fikk høre. Jeg har alltid vært den som har vært litt stille av meg og ikke så veldig frampå. Nå var jeg helt  stille, turte nesten ikke snakke fordi jeg var redd for hva som kom tilbake. Eller nei, fordi jeg visste hva jeg kom til å få tilbake. Jeg grudde meg plutselig veldig til å gå på skolen, var ikke sulten ved middagsbordet. Men det verste av alt var at jeg alltid var lei meg. Det var ikke et eneste lyspunkt. Jeg grudde meg til alt. Jeg skulket, sa til mamma at jeg var dårlig og måtte bli hjemme. Eller så skulket jeg uten at de visste det. Det syns jeg var enklest. 

    Det er en dag jeg skulker at det blir oppdaget. Mamma og pappa er hjemme igjen fra jobb og jeg driver med mitt. Så ringer telefonen. Det er læreren min som ringer for å spørre hvordan det går med meg. Mamma skjønner ingenting. Så sier læreren at jeg ikke har vært på skolen og da skjønner hun absolutt ingenting! Det eneste jeg husker fra det øyeblikket er at jeg mildt sagt fikk høre det etter den telefonsamtalen. De skjønner ikke, tenkte jeg. Noen dager senere snakker læreren med meg på tomannshånd når jeg er på skolen. Det er da jeg forteller alt sammen. Om hvordan jeg ble utstøtt fra gjengen og ingen vil være venner med meg lengre. Læreren blir helt forskrekket over situasjonen min. Hun lover at dette skal de ta tak i, for sånn skal ikke en elev oppleve å ha det på skolen. 

    Vi begynner med såkalte jentemøter. Jeg fnyser av det nå i ettertid når jeg tenker på hvilken virkning det hadde. Møtene handlet om hvordan vi ville at miljøet i klassa skulle være, med meg som midtpunkt. En og hver av jeneten i klassen måtte si en ting som var positivt om meg. Jeg brydde meg ikke, for jeg visste at de ikke mente det. Så dum var jeg ikke! Vi måtte ut å ha leker som omhandlet det å inkludere hverandre, være snille og få føle på hvordan det var å bli utestengt. Jeg husker en av jeneten tok meg i hånda i det vi var på vei ut, og i et tiendedels sekund følte jeg glede. Men det varte ikke lenge. Tror dere møtene hjalp? Nei, de gjorde faktisk ting verre for min del. 

    Det at vi hadde hatt jentemøter spredte seg som ild i tørt gress. Først til guttene i klassen. Flott, nå visste hele klassa om det. Så til paralellklassen. Da fikk jeg jo selvfølgelig høre det fra de også. Nå hadde jeg det mildt sagt jævlig. De dagene jeg faktisk gikk på skolen, kom jeg vel nesten alltid gråtende hjem. Så kom selvmordstankene. Jeg ville bare slutte å leve, for å komme gjennom dette virket uoverkommelig. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg satt med en kniv i hånda og tenkte "nå gjør jeg det". Men jeg gjorde det aldri. Jeg sa det aldri til noen heller. Jeg begynte aldri å kutte meg heller. Det verste var en dag jeg stod på kjøkkenet foran mamma og pappa med en kniv. Jeg truet dem med å ta livet mitt. Jeg kan neste se ansiktene deres ennå. Jeg husker panikken i ansiktet til mamma. Jeg strigråt. De visste ikke hva de skulle gjøre, men jeg la kniven fra meg til slutt. Da skjønte de at jeg trengte profesjonell hjelp. 

    Psykolog var neste steg. Jeg måtte gå til en psykolog. Der skulle jeg snakke om problemene mine på skolen, og få ut det vonde. Jeg kan ikke huske at vi snakket om det noen gang. Utenom en dag når psykologen var på skolen og hadde møte med meg, pappa og læreren. Da lurer dere sikkert på hva jeg og psykologen snakket om på alle de møtene? Jo, jeg hadde bilangst. Husker ikke om den kom før denne hendelsen eller etter, men jævlig var det. Bare det å kjøre strekningen Brumunddal-Hamar som er en tur på 10-15min i bil var en utfordring. Jeg hadde angst for alt. Jeg hadde angstanfall. Dette handlet de møtene om. Venneproblemene ble aldri nevnt. På skolen fortsatte vi med jentemøter som ikke hadde noen virkning. De var snille akkurat under møtene, men så fort vi var ute av rommet var det det samme gamle. Som om jeg kunne forvente noe annet. 



    På skoleområdet er det en stor skog rundt akebakken. Øverst i skogen fant jeg meg et tre som ble min bestevenn de neste månedene. I hvert friminutt gikk jeg opp i det treet, satt meg godt til og så utover skolegården. Ingen snakket til meg, det var kun meg og treet, sammen. Jeg følte meg trygg der. At jeg satt der hver dag, i hvert friminutt i disse månedene er helt rart å tenke på nå i ettertid. Det var min måte å overleve skolehverdagen på. Læreren var veldig oppmerksom i de timene hun hadde oss. Hun så med en gang om jeg ikke hadde det bra, og tok meg ut på gangen jevnlig. Hun var virkelig en flink lærer, som jeg knyttet meg veldig til. Hjemme ble jeg godt fulgt opp av mamma og pappa, de prøvde så godt de kunne å passe på at jeg hadde det bra. Hver dag var det en kamp for meg å vite at jeg skulle på skolen, en kamp å gå til og fra skolen, å gjøre lekser ble en utfordring, pc´n ble brukt mye mere, og jeg gråt meg alltid i søvn. Siste skoledag i 7.klasse gråt alle jentene. Alle var lei seg fordi nå skulle vi skilles til forskjellige klasser. Ute i skolegården sa en av jentene til meg "Hvorfor er du her? Det er ingen som vil si hadet til deg uansett." Jeg gikk gråtende hjem den dagen. 

    Sommeren 2006 gikk med til å grue seg til skolestart og undomsskolen. I løpet av sommeren hadde en av jentene bursdag. Alle var invitert, utenom meg. De løp og hoppet, opp og ned gaten, forbi huset vårt for å demonstrere at jeg ikke var invitert. Natten før første skoledag hadde jeg så angstanfall at jeg trodde jeg skulle dø. Jeg var så redd, gråt, fikk ikke puste, var kvalm, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg lå foran doen og trodde jeg skulle kaste opp. Første skoledag på ungdomsskolen gikk greit, men har aldri hatt så vondt i magen og grudd meg til noe så mye noen gang. Heldigvis fikk jeg meg nye venner på ungdomsskolen, og etter dette gikk det bare en vei  for meg, nemmelig oppover! Mobbing er ikke greit. Det er jævlig. Mobbere skaper psykiske og fysiske sår, som aldri vil forsvinne. Det at jeg ble mobbet og utstøtt følger meg i hverdagen. Det er vanskelig å skulle fremstå som sterk når du føler at alle ser rett igjennom deg. Det er sannheten. Mobbingen har gitt meg psykiske arr, men jeg har også blitt sterkere. Jeg vet hva jeg vil, jeg har drømmer, jeg har et liv, og det skal leves til det fulle. 

    #fuckmobbere

    Sandra

     

    4 kommentarer

    16.04.2018 kl.09:14

    Huff, det er så trist å lese om. Kjenner meg igjen i angsten, og at tiltakene til lærerne gjør alt verre. Håper du kan leve med dine psykiske arr, og at du får et lykkelig liv.

    Sandra G.

    16.04.2018 kl.09:43

    Anonym: Jeg har det bra den dag i dag, men du vil alltid bære med deg at noen har prøvd å knekke deg, og du vil aldri føle deg like sterk igjen, tror jeg. Håper at du også har det bra? :)

    Jeanette S. Håland

    18.04.2018 kl.14:17

    Hei! Kunne du ha sendt meg en mail?

    Sandra G.

    18.04.2018 kl.14:20

    Jeanette S. Håland: Hei. Ja, det skal jeg gjøre :)

    Skriv en ny kommentar