hits
Image and video hosting by TinyPic

WISH IT ~ DREAM IT ~ DO IT

Fra Romania til Norge - en historie om vre adoptert

  • Publisert: 05.04.2018, 20:29
  • Kategori: Romania
  • Hei! 

    For en tid tilbake fikk jeg en foresprsel fra UAPU (Utenlandsadoptertes politiske utvalg) om jeg ville skrive en tekst for dem om det vre adoptert. Det f en snn foresprsel er veldig stort og jeg deler gjerne min historie med de som vil hre. Alle der ute som er adoptert har sin unike historie, selv om man til og med er adoptert fra det samme landet, eller den samme byen. Siden denne teksten skal publiseres p UAPU sin facebookside, som du kan se HERvil jeg gjerne benytte anledningen til publisere den p bloggen ogs. God lesning! 

     

    Fra Romania til Norge

    Tenker du noen gang p hvordan livet ditt har utspilt seg? Det gjr jeg. Vi tenker alle p dette fra forskjellige synsvinkler. Jeg er adoptert, og her er min historie. 

    I 1993 kom jeg til verden p et sykehus i en by med navnet Ploești, som ligger 1 1/2 time utenfor Romania sin hovedstad Bucuresti. Det er bare fire r siden revolusjonen som utspilte seg i desember 1989, hvor s mange som 1000 menneskeliv ble tatt i demonstrasjoner og opprr mot diktatoren Nicolae Ceaușescu. Den 25. desember blir ekteparet Ceausescu tiltalt for folkemord som frer til henrettelse. Denne henrettelsen ble vist p TV, ogs her i Norge. 

    Min historie, som jeg kan fortelle, starter den 8. mars 1997. Mine adoptivforeldre setter seg p flyet som skal ta dem til Romania. Det har vrt en lang prosess for endelig kunne bli foreldre. Papirer, intervjuer, telefoner, og ikke minst mye venting. Det var meningen at jeg skulle bli hentet i november 1996, men p grunn av kluss med papirer ble det utsatt i fire mneder. Fire lange og fle mneder flelsesmessig har jeg ftt vite i ettertid. Vel fremme og to dager senere sitter to spente mennesker inne p et barnehjem i en liten landsby som heter Băicoi, utenfor Ploești. Etter litt venting hrer de en barnestemme fr ei jente kommer til syne borte i gangen. Den lille jenta har p seg en gul genser, et rosa skjrt, hvit strmpebukse og sko. Den lille jenta heter Andreea Sandra. Det er meg. Inne p dette rommet blir jeg kjent med to helt fremmede mennesker, som allikevel skal bli mine foreldre. To dager senere, den 12. mars reiser jeg, mamma og pappa fra barnehjemmet. Frem til da har jeg vrt stille og ikke sagt et eneste ord. N, utenfor barnehjemmet grter jeg. Jeg skjnner nok at noe skal skje og kanskje skjnner jeg at hit skal jeg ikke tilbake. Vi skal kjre bil tilbake til Ploesti for en overnatting p hotell, fr reisen hjem til mitt nye hjemland Norge. Jeg har ftt p meg en fin, rd kjole, lakksko og smykker. Ingen har tenkt p at jeg trolig aldri har kjrt bil fr, og turen varer ikke lenge, fr den rde kjolen blir dekket av oppkast. Vi kommer oss til hotellet og resten av oppholdet gr bra. 

    Den 13. mars er den store dagen kommet, og vi lander p Fornebu p formiddagen. Der blir vi tatt i mot av min tante og kusine. S brer det avgrde i bil hjem til mitt nye hjem i Brumunddal, med stopp i Hamar for beske spente besteforeldre. Den frste natten gr bra og neste morgen ligger det to spente foreldre og lytter. De venter p at jeg skal vkne, og syns det tar lang tid. Plutselig hrer de et forsiktig Hallo? fra naborommet og er straks p pletten. Jeg har nok ligget like lenge vken som dem, men av andre grunner. P barnehjemmet i Romania fikk man ikke g p do fr noen kom og hentet deg, og det var dette jeg ventet p. Det nye livet i Norge kunne starte. 

    Nr jeg forteller om min historie, tar jeg ogs med at jeg har hatt den beste oppveksten et barn kan f. Jeg passer p vise at jeg er takknemlig for det livet jeg har ftt i Norge. Det er bare tilfeldig at akkurat jeg ble adoptert, akkurat som at det er tilfeldig at akkurat du som leser dette er til i din familie. 

    Da jeg gikk p ungdomsskolen, ble jeg klar over hvor mye jeg tenkte p hvor jeg kommer fra.  Mine foreldre har alltid vrt pne ovenfor meg om hvor jeg kommer fra og min historie. Jeg har jevnlig ftt sprsml om dette gjennom oppveksten og har kunne svare pent og rlig om dette. I mine ungdomsr ble dette et mer srt tema, fordi jeg ble mere bevisst p at jeg vet jo ikke hvem jeg kommer fra. Ja, jeg har en mamma et annet sted, men jeg vet ikke hvordan hun ser ut, tenker hun p meg? Hvorfor ville eller kunne hun ikke ta vare p meg?. nsket om finne ut av dette ble sterkere etter en tilbakereise til Romania i 2007, og i lpet av disse rene ble jeg bestemt p en ting: Nr jeg ble gammel nok, skulle jeg finne ut av min opprinnelse. 

    Hsten 2011 fylte jeg 18r. For min del var ikke det stort fordi jeg endelig kunne kjpe alkohol, ikke fordi jeg endelig kunne ta lappen. Jeg hadde ventet p denne dagen, for n kunne jeg lovlig oppske mine rtter. I  Norge m man vre 18 r for kunne ske opp sin biologiske familie. Det ble sendt brev til Verdens barn, som er organisasjonen som jeg er adoptert gjennom, hvor jeg sendte inn alt av informasjon jeg hadde om mine rtter. De har en kontaktperson i Romania som hjalp til med dette, og takket vre henne fikk jeg raskt informasjon som bde skulle bygge p og endre min historie. Sommeren 2012 dro jeg til Romania sammen med en god venninne som bodde p samme barnehjem som meg. Vi delte denne helt spesielle opplevelsen av f mte vre biologiske familier. 

    I forkant av denne reisen var jeg p kontoret til Verdens barn i Oslo for snakke om hva jeg kunne forvente meg. Det er fort gjort bli ivrig i en snn situasjon. Alle nsker at mtet skal bli s fint som mulig, men virkeligheten er at man ikke vet hva som skjer fr man str der. Jeg visste at jeg hadde familie, men var ikke sikker p om de ville mte meg eller hvordan dette mtet ville bli. Heldigvis ville min familie mte meg, og jeg var veldig spent. Mtet med min biologiske familie ble noe annet enn det jeg hadde sett for meg. Ikke fordi jeg hadde hatt store forhpninger om hvordan det skulle bli, men fordi det sjelden blir som vi har tenkt. Det var spesielt mte mamma, halvssken, fettere, tanter og onkler, men endelig kunne jeg se hvor jeg hadde mine mrke trekk fra, endelig kunne jeg se at jeg hadde ssken som lignet p meg, jeg fikk vite ting som ikke stemte med papirene mine. Jeg har bare mtt min biologiske familie en gang, men nsket om reise ned igjen er stort. Jeg har et behov for se at de har det bra. 

    Vren 2017 ble jeg introdusert for Utenlandsadoptertes politiske utvalg, p et mte i Oslo. Det var veldig koselig mte adopterte fra andre land i verden, og hre hvor ulike historiene vre er. Vi gjr jo i utgangspunktet det samme, tenker p nsket om mte biologisk familie og tankene rundt dette. Jeg og venninnen min var en av de frste som oppskte biologisk familie i Romania av de som er adoptert i vr pulje. Derfor fikk jeg noen foresprsler fra andre adopterte i etterkant som spurte om rd. De lurte p hvor de skulle starte og hva de kunne forvente seg. Ikke alle har mulighet til oppske sine rtter av ulike grunner og har sltt seg til ro med det. Andre syns at det er srt, da dette er en del av identiteten vr. Vi mennesker liker vite hvor vi kommer fra, s enkelt er det. Historiene vre er helt forskjellige, og det gjr dem unike. 

    Jeg tenker p at jeg skulle hatt en  gruppe som UAPU g til i perioden p ungdomsskolen, da jeg satt med alle disse tankene alene. Det er mange adopterte som har slitt med for eksempel mobbing, fordi vi ser annerledes ut. Jeg mener at det arbeidet som UAPU gjr er veldig viktig. Historiene vre er noe vi brer med oss og gjennom ulike faser av livet endrer historien seg. Da er det godt kunne ha noen snakke med, noen som forstr. Det er plass til latter, det er plass til glede, det er plass til sorg, det er plass til trer, og det er en plass hvor vi er sammen om det som knytter oss sammen - nemlig at vi er adoptert.

    - Sandra 

    Ingen kommentarer

    Skriv en ny kommentar