hits
Image and video hosting by TinyPic

WISH IT ~ DREAM IT ~ DO IT

Fra Romania til Norge - en historie om å være adoptert

  • Publisert: 05.04.2018, 20:29
  • Kategori: Romania
  • Hei! 

    For en tid tilbake fikk jeg en forespørsel fra UAPU (Utenlandsadoptertes politiske utvalg) om jeg ville skrive en tekst for dem om det å være adoptert. Det å få en sånn forespørsel er veldig stort og jeg deler gjerne min historie med de som vil høre. Alle der ute som er adoptert har sin unike historie, selv om man til og med er adoptert fra det samme landet, eller den samme byen. Siden denne teksten skal publiseres på UAPU sin facebookside, som du kan se HERvil jeg gjerne benytte anledningen til å publisere den på bloggen også. God lesning! 

     

    Fra Romania til Norge

    Tenker du noen gang på hvordan livet ditt har utspilt seg? Det gjør jeg. Vi tenker alle på dette fra forskjellige synsvinkler. Jeg er adoptert, og her er min historie. 

    I 1993 kom jeg til verden på et sykehus i en by med navnet Ploești, som ligger 1 1/2 time utenfor Romania sin hovedstad Bucuresti. Det er bare fire år siden revolusjonen som utspilte seg i desember 1989, hvor så mange som 1000 menneskeliv ble tatt i demonstrasjoner og opprør mot diktatoren Nicolae Ceaușescu. Den 25. desember blir ekteparet Ceausescu tiltalt for folkemord som fører til henrettelse. Denne henrettelsen ble vist på TV, også her i Norge. 

    Min historie, som jeg kan fortelle, starter den 8. mars 1997. Mine adoptivforeldre setter seg på flyet som skal ta dem til Romania. Det har vært en lang prosess for å endelig kunne bli foreldre. Papirer, intervjuer, telefoner, og ikke minst mye venting. Det var meningen at jeg skulle bli hentet i november 1996, men på grunn av kluss med papirer ble det utsatt i fire måneder. Fire lange og fæle måneder følelsesmessig har jeg fått vite i ettertid. Vel fremme og to dager senere sitter to spente mennesker inne på et barnehjem i en liten landsby som heter Băicoi, utenfor Ploești. Etter litt venting hører de en barnestemme før ei jente kommer til syne borte i gangen. Den lille jenta har på seg en gul genser, et rosa skjørt, hvit strømpebukse og sko. Den lille jenta heter Andreea Sandra. Det er meg. Inne på dette rommet blir jeg kjent med to helt fremmede mennesker, som allikevel skal bli mine foreldre. To dager senere, den 12. mars reiser jeg, mamma og pappa fra barnehjemmet. Frem til da har jeg vært stille og ikke sagt et eneste ord. Nå, utenfor barnehjemmet gråter jeg. Jeg skjønner nok at noe skal skje og kanskje skjønner jeg at hit skal jeg ikke tilbake. Vi skal kjøre bil tilbake til Ploesti for en overnatting på hotell, før reisen hjem til mitt nye hjemland Norge. Jeg har fått på meg en fin, rød kjole, lakksko og smykker. Ingen har tenkt på at jeg trolig aldri har kjørt bil før, og turen varer ikke lenge, før den røde kjolen blir dekket av oppkast. Vi kommer oss til hotellet og resten av oppholdet går bra. 

    Den 13. mars er den store dagen kommet, og vi lander på Fornebu på formiddagen. Der blir vi tatt i mot av min tante og kusine. Så bærer det avgårde i bil hjem til mitt nye hjem i Brumunddal, med stopp i Hamar for å besøke spente besteforeldre. Den første natten går bra og neste morgen ligger det to spente foreldre og lytter. De venter på at jeg skal våkne, og syns det tar lang tid. Plutselig hører de et forsiktig «Hallo?» fra naborommet og er straks på pletten. Jeg har nok ligget like lenge våken som dem, men av andre grunner. På barnehjemmet i Romania fikk man ikke gå på do før noen kom og hentet deg, og det var dette jeg ventet på. Det nye livet i Norge kunne starte. 

    Når jeg forteller om min historie, tar jeg også med at jeg har hatt den beste oppveksten et barn kan få. Jeg passer på å vise at jeg er takknemlig for det livet jeg har fått i Norge. Det er bare tilfeldig at akkurat jeg ble adoptert, akkurat som at det er tilfeldig at akkurat du som leser dette er til i din familie. 

    Da jeg gikk på ungdomsskolen, ble jeg klar over hvor mye jeg tenkte på hvor jeg kommer fra.  Mine foreldre har alltid vært åpne ovenfor meg om hvor jeg kommer fra og min historie. Jeg har jevnlig fått spørsmål om dette gjennom oppveksten og har kunne svare åpent og ærlig om dette. I mine ungdomsår ble dette et mer sårt tema, fordi jeg ble mere bevisst på at jeg vet jo ikke hvem jeg kommer fra. Ja, jeg har en mamma et annet sted, men jeg vet ikke hvordan hun ser ut, tenker hun på meg? Hvorfor ville eller kunne hun ikke ta vare på meg?. Ønsket om å finne ut av dette ble sterkere etter en tilbakereise til Romania i 2007, og i løpet av disse årene ble jeg bestemt på en ting: Når jeg ble gammel nok, skulle jeg finne ut av min opprinnelse. 

    Høsten 2011 fylte jeg 18år. For min del var ikke det stort fordi jeg endelig kunne kjøpe alkohol, ikke fordi jeg endelig kunne ta lappen. Jeg hadde ventet på denne dagen, for nå kunne jeg lovlig oppsøke mine røtter. I  Norge må man være 18 år for å kunne søke opp sin biologiske familie. Det ble sendt brev til Verdens barn, som er organisasjonen som jeg er adoptert gjennom, hvor jeg sendte inn alt av informasjon jeg hadde om mine røtter. De har en kontaktperson i Romania som hjalp til med dette, og takket være henne fikk jeg raskt informasjon som både skulle bygge på og endre min historie. Sommeren 2012 dro jeg til Romania sammen med en god venninne som bodde på samme barnehjem som meg. Vi delte denne helt spesielle opplevelsen av å få møte våre biologiske familier. 

    I forkant av denne reisen var jeg på kontoret til Verdens barn i Oslo for å snakke om hva jeg kunne forvente meg. Det er fort gjort å bli ivrig i en sånn situasjon. Alle ønsker at møtet skal bli så fint som mulig, men virkeligheten er at man ikke vet hva som skjer før man står der. Jeg visste at jeg hadde familie, men var ikke sikker på om de ville møte meg eller hvordan dette møtet ville bli. Heldigvis ville min familie møte meg, og jeg var veldig spent. Møtet med min biologiske familie ble noe annet enn det jeg hadde sett for meg. Ikke fordi jeg hadde hatt store forhåpninger om hvordan det skulle bli, men fordi det sjelden blir som vi har tenkt. Det var spesielt å møte mamma, halvsøsken, fettere, tanter og onkler, men endelig kunne jeg se hvor jeg hadde mine mørke trekk fra, endelig kunne jeg se at jeg hadde søsken som lignet på meg, jeg fikk vite ting som ikke stemte med papirene mine. Jeg har bare møtt min biologiske familie en gang, men ønsket om å reise ned igjen er stort. Jeg har et behov for å se at de har det bra. 

    Våren 2017 ble jeg introdusert for Utenlandsadoptertes politiske utvalg, på et møte i Oslo. Det var veldig koselig å møte adopterte fra andre land i verden, og høre hvor ulike historiene våre er. Vi gjør jo i utgangspunktet det samme, tenker på ønsket om å møte biologisk familie og tankene rundt dette. Jeg og venninnen min var en av de første som oppsøkte biologisk familie i Romania av de som er adoptert i vår «pulje». Derfor fikk jeg noen forespørsler fra andre adopterte i etterkant som spurte om råd. De lurte på hvor de skulle starte og hva de kunne forvente seg. Ikke alle har mulighet til å oppsøke sine røtter av ulike grunner og har slått seg til ro med det. Andre syns at det er sårt, da dette er en del av identiteten vår. Vi mennesker liker å vite hvor vi kommer fra, så enkelt er det. Historiene våre er helt forskjellige, og det gjør dem unike. 

    Jeg tenker på at jeg skulle hatt en  gruppe som UAPU å gå til i perioden på ungdomsskolen, da jeg satt med alle disse tankene alene. Det er mange adopterte som har slitt med for eksempel mobbing, fordi vi ser annerledes ut. Jeg mener at det arbeidet som UAPU gjør er veldig viktig. Historiene våre er noe vi bærer med oss og gjennom ulike faser av livet endrer historien seg. Da er det godt å kunne ha noen å snakke med, noen som forstår. Det er plass til latter, det er plass til glede, det er plass til sorg, det er plass til tårer, og det er en plass hvor vi er sammen om det som knytter oss sammen - nemlig at vi er adoptert.

    - Sandra 

    Ingen kommentarer

    Skriv en ny kommentar