Image and video hosting by TinyPic Image and video hosting by TinyPic Image and video hosting by TinyPic Image and video hosting by TinyPic Image and video hosting by TinyPic

Tenkte tanker tenker om igjen

  • 19.06.2012 - 10:25



Hei! 

Så mange tanker. Tanker om ting jeg har tenkt før men som må tenkes på igjen og igjen. Det er nesten litt pinefullt til tider å tenke. Jeg velger å tro at det skal være pinefullt, for en dag blir de tenkte tankene til virkeligheten som du ikke kunne forestillt deg. Som adoptert dukker det opp masse tanker om bagrunn og spørsmål. For i min verden er det så mange tanker om spørsmål og eksistens. Ja, det er til og med så mange tanker som jeg ikke visste eksisterte. Når de tenkte tankene utvikler seg fra et stadiet til et annet begynner jeg på nytt. For da har tankene fått en ny eksistens og leve etter. Det kan virke komplisert dette, men i grunn er det såre enkelt. Nå skal jeg fortelle dere mine tanker som utvikler seg og hele tiden får en ny eksistens. 

(PS: Jeg har tenkt lenge på dette innlegget, om jeg i det hele tatt skulle skrive det. Meningen med dette innlegget er å vise dere noe ukjent, sårbart og tankefullt som eksisterer som fint i min verden)


Jeg er heldig, tenker jeg.Det å være adoptert fra et annet land bringer med seg tusenvis av spørsmål, tanker og følelser. Når man er adoptert kan man føle at det både er positivt og negativt. For min del er det positivt. Jeg er glad jeg kom til Norge. Men jeg tenker også på alle de barna der ute som ikke blir adoptert av forskjellige årsaker. Urettferdig. Et ord som en må smake på for å kunne finne ut hva det egentlig innebærer. Urett for eksempel. Selv syns jeg det er urettferdig at jeg ble adoptert men ikke vennen min på barnehjemmet, men innebærer det også at det var en urett at jeg ble adoptert? Jeg vet ikke. Noen svar får man aldri uansett hvor mye man skulle ønske det. Det derimot vil jeg ikke si er urettferdig, for det handler bare om at livets natur er sånn. Følelser tar stor plass i meg. Jeg er et veldig følelsesladet menneske. Det å snakke til andre om at jeg er adoptert, sånne grunnleggende ting som hvor jeg er ifra osv er null problem, jeg forteller det med glede. Men hvis folk begynne å spørre om ting jeg selv ikke har helt svar på, da syns jeg det er vanskelig. Mest fordi jeg ikke er så vant med at folk spør meg om ting i forhold til at jeg er adoptert. Hvis noen spør, så er det bare om hvor jeg er fra og når jeg kom til Norge. Det har jeg svart på et titalls ganger. Men da, hvis noen begynner å spørre om jeg vet noe om den biologiske familien min osv, blir jeg sårbar og veldig forsiktig. Ikke det at det er noe galt i å spørre, men det er mye jeg ikke vet som jeg skulle ønske jeg visste. Mye jeg vil vite, men jeg vet ikke. Tankene om mine biologiske røtter er mange og uforståelige. En helt annen familie med helt andre skikker og tanker som også er min familie. At jeg har en mamma som faktisk er min biologiske mamma et annet sted i Europa....jeg skjønner det men samtidelig syns jeg det er så rart. Et menneske som skal være så knyttet til sitt barn men som er så lagt unna min hverdag og virkelighet som det går ann. Det var i 2007, etter at jeg hadde vært i Romania for første gang etter jeg ble adoptert at jeg bestemte meg for at "En dag skal jeg oppsøke og finne mine røtter i Romania." Siden den gang har det bare blitt sterkere og sterkere i min hverdag. I Norge må man være 18 år for å oppsøke sine røtter, så deror var gleden stor for meg i November, da jeg fyllte 18år. Det var nesten litt skummelt syns jeg. At jeg nå kunne stå fritt ovenfor dette valget. Men jeg trakk meg ikke, jeg fortsatte. Begynte på dette nye kapittelet som  jeg hadde gledet meg til i flere år. Uansett hvor mye jeg gledet meg over dette i mange år, ble det fryktelig skummelt for meg. Så begynte jeg å tenke på nye spørsmål, eller jeg tenkte på de samme spørsmålene, men jeg så det fra en annen vinkel, som gjorde det enda mer skummelt. Hva om min biologiske familie ikke vil vite av meg? Hva om de har fortrengt meg fordi det var så fælt at jeg kom til verden? Det høres kanskje brutalt ut, men jeg tillate meg selv å se det fra dette perspektive også. Uheldigvis. DET er noe som gjør meg sårbar. Så kommer den lykkelige slutten, som gjør at alle disse spørsmålene som er såå negative forsvinner. I dag, i 2012 har jeg fått hjelp til å oppsøke mine røtter i Romania, men ikke bare det. Vi har funnet min biologiske familie. Det er nesten helt uforståelig! Uvirkelig. 

Familien min i Romania:  Det er denne delen jeg har vurdert veldig om jeg skal skrive om. Men jeg velger å gjøre det fordi jeg vil dele det med dere. Ikke for oppmerksomhet, men fordi det er veldig stort for meg at det har skjedd og fordi snart så blir det uungålig å ikke snakke om det. 

Mamma: Hun heter Iulia (Julia) og er 41år. 
Pappa: fortsatt ukjent, får ikke vite noe om han med mindre jeg møter Mamma. 
Søsken: Jeg har 2 halvsøsken, en gutt på 13 som heter Bogdan og en jente på 12 som heter Bianca.
Mormor: Hun heter Margareta men er død. 
Mamma sine søsken: Mamma har 3 brødre. En som er død, en som bor i Hellas m/fam og en som bor i Romania. 
Søskenbarn: Onkelen min som bor i Romania har en sønn på 20 som heter Ionut.  

Om 2 uker reiser jeg til Romania for å jobbe på et fadderskapsenter sammen med en av mine beste veninner, Maria fra Vega! Det som er helt fantastisk er at jeg også skal få møte familien min. 7. og 8.Juli er satt av til å besøke dem der de bor. Det er 53 mil fra der vi skal være, så vi må bruke en dag på reising men det går bra. Akkurat det at jeg skal treffe min biologiske familie, det er helt uvirkelig men samtidelig så flott! En drøm som går i oppfyllelse <3 

I forbindelse med dette innlegget setter jeg i gang en spørsmålrunde tilfelle dere lurer på noe ang. dette :)! Bare å spørre, så svarer jeg på det meste. 

-Sandra- 

Ida Marie

19.06.2012 kl. 21:28
Å, så hyggelig! Lykke til, vil høre hvordan det går, og hvordan de er! :D
hits