hits
Image and video hosting by TinyPic

WISH IT ~ DREAM IT ~ DO IT

Tenkte tanker tenker om igjen

  • Publisert: 19.06.2012, 10:25
  • Kategori: Romania


  • Hei!

    S mange tanker. Tanker om ting jeg har tenkt fr men som m tenkes p igjen og igjen. Det er nesten litt pinefullt til tider tenke. Jeg velger tro at det skal vre pinefullt, for en dag blir de tenkte tankene til virkeligheten som du ikke kunne forestillt deg. Som adoptert dukker det opp masse tanker om bagrunn og sprsml. For i min verden er det s mange tanker om sprsml og eksistens. Ja, det er til og med s mange tanker som jeg ikke visste eksisterte. Nr de tenkte tankene utvikler seg fra et stadiet til et annet begynner jeg p nytt. For da har tankene ftt en ny eksistens og leve etter. Det kan virke komplisert dette, men i grunn er det sre enkelt. N skal jeg fortelle dere mine tanker som utvikler seg og hele tiden fr en ny eksistens.

    (PS: Jeg har tenkt lenge p dette innlegget, om jeg i det hele tatt skulle skrive det. Meningen med dette innlegget er vise dere noe ukjent, srbart og tankefullt som eksisterer som fint i min verden)


    Jeg er heldig, tenker jeg.Det vre adoptert fra et annet land bringer med seg tusenvis av sprsml, tanker og flelser. Nr man er adoptert kan man fle at det bde er positivt og negativt. For min del er det positivt. Jeg er glad jeg kom til Norge. Men jeg tenker ogs p alle de barna der ute som ikke blir adoptert av forskjellige rsaker. Urettferdig. Et ord som en m smake p for kunne finne ut hva det egentlig innebrer. Urett for eksempel. Selv syns jeg det er urettferdig at jeg ble adoptert men ikke vennen min p barnehjemmet, men innebrer det ogs at det var en urett at jeg ble adoptert? Jeg vet ikke. Noen svar fr man aldri uansett hvor mye man skulle nske det. Det derimot vil jeg ikke si er urettferdig, for det handler bare om at livets natur er snn. Flelser tar stor plass i meg. Jeg er et veldig flelsesladet menneske. Det snakke til andre om at jeg er adoptert, snne grunnleggende ting som hvor jeg er ifra osv er null problem, jeg forteller det med glede. Men hvis folk begynne sprre om ting jeg selv ikke har helt svar p, da syns jeg det er vanskelig. Mest fordi jeg ikke er s vant med at folk spr meg om ting i forhold til at jeg er adoptert. Hvis noen spr, s er det bare om hvor jeg er fra og nr jeg kom til Norge. Det har jeg svart p et titalls ganger. Men da, hvis noen begynner sprre om jeg vet noe om den biologiske familien min osv, blir jeg srbar og veldig forsiktig. Ikke det at det er noe galt i sprre, men det er mye jeg ikke vet som jeg skulle nske jeg visste. Mye jeg vil vite, men jeg vet ikke. Tankene om mine biologiske rtter er mange og uforstelige. En helt annen familie med helt andre skikker og tanker som ogs er min familie. At jeg har en mamma som faktisk er min biologiske mamma et annet sted i Europa....jeg skjnner det men samtidelig syns jeg det er s rart. Et menneske som skal vre s knyttet til sitt barn men som er s lagt unna min hverdag og virkelighet som det gr ann. Det var i 2007, etter at jeg hadde vrt i Romania for frste gang etter jeg ble adoptert at jeg bestemte meg for at "En dag skal jeg oppske og finne mine rtter i Romania." Siden den gang har det bare blitt sterkere og sterkere i min hverdag. I Norge m man vre 18 r for oppske sine rtter, s deror var gleden stor for meg i November, da jeg fyllte 18r. Det var nesten litt skummelt syns jeg. At jeg n kunne st fritt ovenfor dette valget. Men jeg trakk meg ikke, jeg fortsatte. Begynte p dette nye kapittelet som jeg hadde gledet meg til i flere r. Uansett hvor mye jeg gledet meg over dette i mange r, ble det fryktelig skummelt for meg. S begynte jeg tenke p nye sprsml, eller jeg tenkte p de samme sprsmlene, men jeg s det fra en annen vinkel, som gjorde det enda mer skummelt. Hva om min biologiske familie ikke vil vite av meg? Hva om de har fortrengt meg fordi det var s flt at jeg kom til verden? Det hres kanskje brutalt ut, men jeg M tillate meg selv se det fra dette perspektive ogs. Uheldigvis. DETer noe som gjr meg srbar. S kommer den lykkelige slutten, som gjr at alle disse sprsmlene som er s negative forsvinner. I dag, i 2012 har jeg ftt hjelp til oppske mine rtter i Romania, men ikke bare det. Vi har funnet min biologiske familie. Det er nesten helt uforstelig! Uvirkelig.

    Familien min i Romania: Det er denne delen jeg har vurdert veldig om jeg skal skrive om. Men jeg velger gjre det fordi jeg vil dele det med dere. Ikke for oppmerksomhet, men fordi det er veldig stort for meg at det har skjedd og fordi snart s blir det uunglig ikke snakke om det.

    Mamma: Hun heter Iulia (Julia) og er 41r.
    Pappa: fortsatt ukjent, fr ikke vite noe om han med mindre jeg mter Mamma.
    Ssken: Jeg har 2 halvssken, en gutt p 13 som heter Bogdan og en jente p 12 som heter Bianca.
    Mormor: Hun heter Margareta men er dd.
    Mamma sine ssken: Mamma har 3 brdre. En som er dd, en som bor i Hellas m/fam og en som bor i Romania.
    Sskenbarn: Onkelen min som bor i Romania har en snn p 20 som heter Ionut.

    Om 2 uker reiser jeg til Romania for jobbe p et fadderskapsenter sammen med en av mine beste veninner, Maria fra Vega! Det som er helt fantastisk er at jeg ogs skal f mte familien min. 7. og 8.Juli er satt av til beske dem der de bor. Det er 53 mil fra der vi skal vre, s vi m bruke en dag p reising men det gr bra. Akkurat det at jeg skal treffe min biologiske familie, det er helt uvirkelig men samtidelig s flott! En drm som gr i oppfyllelse <3

    I forbindelse med dette innlegget setter jeg i gang en sprsmlrunde tilfelle dere lurer p noe ang. dette :)! Bare sprre, s svarer jeg p det meste.

    -Sandra-

    n kommentar

    Ida Marie

    19.06.2012 kl.21:28

    , s hyggelig! Lykke til, vil hre hvordan det gr, og hvordan de er! :D

    Skriv en ny kommentar