hits
Image and video hosting by TinyPic

WISH IT ~ DREAM IT ~ DO IT

#downunder I dvalemodus


16.01.2019, 20:19


Dagene går og jeg har havnet i dvalemodus. Av og til glemmer jeg til og med at jeg skal til Australia. Så sakte går tiden, selv om jeg har nok av ting som skulle vært gjort.

Hver kveld sier jeg til meg seg " I morgen må jeg stå opp tidlig, sånn at jeg får noe ut av dagen". Neste morgen våkner jeg til klokka som ringer kl.07.00 -8.00 og jeg sier til meg selv "Ånei, bare sove liiiiittt til", slår av klokka og sover da noen timer ekstra. Planen min om å være effektiv ser ut til å gå rett vest, men jeg har jo så god tid! Det er jo fire uker til avreise, det er en evighet til. Sannheten derimot er jo at jeg virkelig må skjerpe meg. Fire uker er ingenting! 

I går kveld satt jeg klar klokken 23.00 for å få registrert undervisningstidene mine. Jeg satt tidligere i januar og jobbet for å få tidene til å gå opp, og endelig er jeg også registrert. Jeg er et typisk ordens menneske, og tanken på å miste kontrollen over ting er skremmende. Jeg MÅ ligge litt foran skjemaet, og vite at jeg har en buffer tilfelle det skulle skje noe uforutsett. Listen over ting jeg må gjøre begynner å gå tom:

♥ Bestille flybilletter √

♥ Bestille hotell √

♥ Skrive ut alle dokumenter √

♥ Registrere fag √

♥ Registrere undervisningstider √

♥ Pakke - 

Den største jobben gjenstår, og det er pakkingen. Det å skulle pakke for et år er ikke veldig motiverende, men det må jo gjøres. En del av klærne begynner så smått å legges frem, men jeg innser at dette må gjøres i flere omganger. Jeg har jo et hav av topper og t-skjorter blant annet, men hvor mange trenger en for et år i Australia egentlig? Det er tross alt ikke et u-land jeg skal til, og jeg har tilgang på både vaskemaskin og tørketrommel. Det er ikke mangel på shoppingmuligheter der nede heller. Det tror jeg er lett å glemme. Hvis du vil se hvordan jeg skal bo, kan du se det HER

Hvis det er noen der ute som har bodd eller opplevd Australia på andre måter, så tar jeg gjerne imot tips til pakking og div. andre ting som en burde ta med. Det er alltid koselig og litt mere trygghet når man hører om andres opplevelser. 

Vil du følge meg i forberedelsene og på turen min down under, så kan du legge til @andreeasg93 på Snap og Insta eller ta bilde av kodene under her                        

 .          


Sandra

2019 - Velkommen!


02.01.2019, 18:41


Endelig er 2019 her. Det året hvor jeg skal ha mitt livs største opplevelse så langt! Drømmen om Australia som har vært så langt borte, men som nå ligger rett foran føttene mine. For et eventyr det skal bli! 

Godt nyttår! 

I år var jeg så heldig å få feire nyttår sammen med en av mine beste venninner og hennes mann som bor på Biri. Vi feiret med et annet vennepar av dem og naboparet. Vi gikk inn i det nye året, som skal gi oss så mye spennende. Samtidig som jeg gleder meg over både mine egne planer og min venninnes eventyr, føler jeg litt på en sorg over at vi skal være på hver vår side av jordkloden. Min beste venninne fra videregående skal bli mamma og jeg må følge det hele fra Australia. Dagens digitale samfunn gjør jo dette veldig enkelt, men allikevel er det noe med å ikke få være der fysisk. Jeg ble spurt om å være fadder, og jeg får heller ikke vært med i barnedåpen. Vi har fleipet om at de får ha meg på storskjerm i kirka, hehe! 

Til bursdagen min i november fikk jeg bøker om Australia, som jeg nå koser meg med. I tillegg fikk jeg en kalender/dagbok for 2019 av noen av kollegaene mine. På en av de første sidene står det: 


I 2019 vil jeg ha
vind i håret, og følge min nysgjerrighet og eventyrlyst.
Jeg vil stå opp for meg selv, på samme måte som jeg ville
stått opp for en venninne jeg er glad i. Jeg vil ikke være
sur, grinete eller langsur, men heller bli sint og trampe
med beina. Og så glad at jeg begynner å danse.
Jeg vil leve et liv hvor alle følelser får plass.
Alle fargene - hele regnbuen. Og vise hvme jeg er!
jeg vil ta imot det nye året med en skål for livet, for
menneskene rundt meg - og meg selv som får lov til å 
være med på denne forunderlige reisen livet er. 
                      - Björg Thorhallsdottir

Av en god kompisen fikk jeg et engagskamera.... ja, et sånt som vi hadde på barneskolen, med 27 bilder, og du virkelig måtte tenke over hva du tok bilde av. Jeg trodde ikke disse eksisterte lengre, men det gjør de altså. Med dette kameraet kom det instrukser fra kompisen min, som lød følgende:

  • Det skal ikke brukes før du har passert Norges landegrense
  • Du får ikke ta ut bildene før det er gått seks måneder etter du er kommet hjem igjen
     

​Tanken bak denne gaven er at jeg skal ta 27 bilder, som jeg skal glemme at jeg har tatt. Dermed vil det bli morsommere å ta de ut når jeg vil sette meg ned for å mimre om tiden min i Australia. Jeg ble helt rørt av gaven og syns den var skikkelig kreativ! 

Fra 01.01.2019 har jeg nå permisjon fra jobben min. Det er veldig rart. Det er nå jeg virkelig må slippe kontrollen på jobben min, og gi den til en annen. Det er skummelt, samtidig som jeg må tenke "Det er ikke mitt ansvar". Neste uke skal jeg til Dokka for å ha opplæring av vikaren min, noe jeg gleder meg til. Det er tross alt godt å vite at noen har lyst til å passe på jobben din mens du er borte. 

Det meste begynner å komme på plass med henhold til selve reisen. I dag var jeg og tok booster vaksiner, jeg var en tur i banken, bestilte meg tannlegetime til i morgen, og til slutt var jeg innom IKEA for å kjøpe flytteesker og vakumposer. Deler av flyttelasset mitt må pakkes litt bedre før det går videre til lageret, da er det greit å ha noen kasser som er bygget for dette. Nå mangler bare det viktigste: nemlig flybilletten! 

Mitt nyttårsforsett er at jeg har lyst til å bli flinkere til å blogge og snappe, sånn at dere her hjemme kan følge meg på reise min i Australia. Jeg skal selvfølgelig nyte hvert eneste sekund, men jeg vil også dele. 

Gjør 2019 til akkurat det du vil at det skal bli! 

 

Sandra

 

La skolebibliotekarene leve!


07.12.2018, 08:55


Jeg har blitt valgt inn på en 13.plass til valglista for Nordre Land AP. Det tenkes over hva som er viktig, og hva som er mindre viktig. Jeg tenker på at det er viktig å være engasjert, fordi vi alle skal leve i et samfunn, hvor alle trenger hverandre. Jeg tenker at jeg blir engasjert, når jeg ser andre som er engasjert. Jeg tenker at jeg skulle ønske at det er fred hos alle i verden. Sånn er det ikke, og jeg blir lei meg. Lei meg, fordi jeg vet at følelsen av å ikke ha det bra er vondt. Noen lever sånn hver dag, 365 dager i året, og det gjør vondt å tenke på. 

Det å komme ut i arbeidslivet gjorde at jeg fikk et nytt syn på samfunnet. Jeg brenner for hele samfunnet, og enkeltmennesket. Fordi, i min jobb, så får jeg innblikk i nettopp enkeltmennesket, som lever i samfunnet. Å jobbe som bibliotekar er et givende yrke. Det gledes at jeg som enkeltmenneske, kan bety mye uten å kanskje være klar over det, for et annet enkeltmenneske. Det gjør noe med meg. Det betyr mye for meg når den eldre damen, spør meg om hjelp til å betale regninger på PC´n. Det betyr mye for meg, når barna som var på filmvisning peker og roper "Se! Der er hun som jobber på biblioteket" utenfor butikken. Det betyr mye for meg at jeg kan hjelpe en låner med scanning av dokumenter, selv om det gjør at jeg må være igjen 30min etter stengetid. Og det betyr mye for meg at jeg kan formidle bøker, og hva som skjer på biblioteket på Snapchat, når jeg ser at det er det som skal til for at jeg får kontakt med elevene på skolebiblioteket. 

Jeg brenner for barna som kommer inn i biblioteket og utbryter "Jeg elsker bøker", jeg brenner for ungdommen som ligger henslengt i sofaen, og ikke skjønner hvorfor mat og drikke ikke er lov på biblioteket, jeg brenner for studenter og privatister, som henvender seg for hjelp til litteratur, jeg brenner for de voksne som er med barna sine på biblioteket, jeg brenner for voksne som sier at de ikke vet hva de vil ha, men som allikevel ramser opp hva de vil ha, jeg brenner for mannen som hver dag sitter i aviskroken, jeg brenner for de eldre som trenger oss for å få betalt regninger, og jeg brenner til og med for alle de som leser bygderomanseriene samtidig, som tålmodig står på ventelister fordi de velger å bruke biblioteket i stedet for å kjøpe bøkene. 

Det skjer mye bra i bibliotekene, enten det er fylkesbibliotek, fag - og forskningsbibliotek, folkebibliotek eller skolebibliotek. Vi er stadig under utvikling, og vi får nye oppgaver. Derfor er det trist å se at noen steder får skolebibliotekene lide for sammenslåingene, som skjer over hele landet. Jeg tenker selvfølgelig på saken i Finnmark, hvor politikere legger planer som truer med å fjerne alle bibliotekarstillingene på de åtte videregående skolene i fylket. Det er tenkt at stillingene skal erstattes med elevvakter, PCér og to stillinger på fylkesbiblioteket for administrasjon. Jeg blir sint, jeg blir forbanna. 

I Bærum er foreldre, lærere og elever fortviler. For hva skjer hvis skolebibliotekaren blir borte? I Budstikka ble det skrevet en artikkel den 12.11 av 2.trinn på Levre skole: 

"Hvis dere skal ta bort bibliotekarene, da gir vi tilbake Ipadene våre!"

"Kjære rådmann! Kan du være så snill å ikke ta bort bibliotekarene våre?

Bibliotekarer er mer verdt enn iPader. Mennesker er mer verdt enn iPader.

Vi er veldig uenig med deg. Hvis dere skal ta bort bibliotekarene, da gir vi tilbake iPadene våre!

Bibliotekaren leser for oss én gang i uka, sånn at vi lærer å lese og lærer nye ord.

Bibliotekarer er snille, bibliotekarer hjelper oss med å finne bøker som vi ønsker å låne. Det kan ikke en iPad gjøre.

Det er kjempedårlig at dere ønsker å ta bort bibliotekarene våre. Skjønner dere det?

Hei, rådmann. Vi vil ikke at dere skal ta bort jobben til bibliotekarene, for da får vi ikke hjelp av bibliotekarene på biblioteket.

Hei, rådmann! Hva skal bibliotekarene gjøre når de ikke er på jobb? Hva skal de gjøre da? Har de noen annen jobb?

Det er akkurat som om når læreren vår er ikke på jobb, hva skal vi liksom gjøre da?" 

Skolebibliotekene er lovpålagt og med dette, så mener jeg at bibliotekarene skal være tilgjengelig for elevene hver dag! Elevene og lærerne trenger oss. Skolene er avhengig av oss. Biblioteket er ikke lengre bare en boksamling. Vi bidrar i skolens arbeid med digital kompetanse, kildekritikk og informasjonssøk. Vi kan bistå lærere å lære om digitale kilder, og hvordan bruke disse i undervisningen. Vi kan lære elevene om fake news. Vi kan lære lærere å bli mere digitale. Vi kan bruke bibliotekrommet til å skape et godt miljø på skolen. Vi kan ha tverrfaglige prosjekter med lærere. Vi betyr mye bare ved å være til stede. Dette skjer ikke optimalt når vi ikke er på biblioteket hver dag! 

I Oppland der jeg jobber, skal vi slå oss sammen med Hedmark fra 2020, og planleggingen er i gang. Kampen er i gang. Kampen for å kjempe om midler, for å kjempe mot kutt i stillinger, og i verste fall at stillinger bortfaller. I Oppland har vi et eget fagforum for skolebibliotekarene i VGS. Dette er et viktig møtested for oss. På mange skolebibliotek sitter vi alene, vi har ikke andre enn oss selv fysisk til å fordele oppgaver, til å gi et godt tilbud til lærere og elever. Vi trenger å kunne være med på sosiale arrangementer i form av kurs etc. for å holde oss oppdaterte, når vi blir tillagt nye oppgaver innad på skolene. Noen tror at vi tar på oss nye oppgaver fordi vi ikke har noe å gjøre. Feil. Noen står i situasjonen, hvor de tar på seg andre oppgaver for å beholde stillingsprosenten sin. Vi tar det på oss, for å vise at biblioteket er så mye mere enn bare bøker. Vi er en ressurs, ikke et kutt i budsjett! 

Jeg er klar for å kjempe for skolebibliotekene i Norge, jeg er klar for å kjempe for at forslagene til politikerene  i Finnmark ikke blir realitet. For hvis dette får medhold, vet vi at det vil få ringvirkninger i andre fylker i hele landet. Jeg er klar for å kjempe for at vi skal få beholde jobbene våre! 

"Å satse på skolebibliotek er å satse på skole". 

Jeg brenner for skolebibliotekene! 

 

Sandra